oss 150 kroner!
Det var en ulykke for Italia å bli med i eurosonen. Prisene doblet seg over natta og plutselig ble italienske regjeringer bundet til den tyskdominerte europeiske sentralbanken til å følge tysk budsjettdisiplin. Berulsconi ble regelrett avsatt av Den europeiske sentralbanken og Italia fikk oppleve hva den tyske finanspisken betyr. I vår rundtur i Europa der vi stiller spørsmålet om hva som vil skje når EU sprekker er vi kommer til il Bel Paese, Italia. Vil Italia endelig kunne kaste av seg lenkene når unionen splittes, eller vil italienske politikere rote det til som vanlig?
Italia har tapt stort på sanksjonene mot Russland
Russland var Italias viktigste gassleverandør og et viktig eksportmarked for italiensk landbruk og industri. De amerikanske sanksjonene og EUS krigskåthet har derfor rammet Italia hardt.
Det ligger i kortene at dersom unionen sprekker eller blir et impotent skall som ingen bryr seg om, så vil Italia gjenoppta forbindelsene med Russland.
Visestatsminister Matteo Salvini har lenge vært en av de mest høylytte stemmene i Italia for en normalisering med Russland – eller i det minste for en pragmatisk «avspenning» som inkluderer gjenopptakelse av dialog, handel og energi-samarbeid, selv midt i Ukraina-krigen. Salvini har gjentatte ganger argumentert for at mer våpenhjelp til Ukraina ikke løser konflikten, men bare «fyrer opp korrupsjon» og forlenger lidelsene.
Gassimport og eksport som lavthengende frukt
Italia har historisk vært avhengig av russisk gass (opptil 40% før 2022), og selv om importen har falt dramatisk til under 3% i 2025 på grunn av EU-sanksjoner og diversifisering (mot Algerie, USA-LNG og Aserbajdsjan), er infrastrukturen fortsatt der.
I annet kvartal 2025 eksporterte Italia fortsatt €809 millioner til Russland og importerte €349 millioner, med en positiv handelsbalanse – et tegn på at båndene ikke er helt kuttet.
Hvis (når) EU kollapser, forsvinner sanksjonsregimet, og Italia kunne raskt gjenoppta via bilaterale avtaler, kanskje gjennom Tyrkia eller Balkan-ruter.
Et geopolitisk triangel
Giorgia Meloni har kanskje vært den lederen i EU som har markert seg som mest pro-Trump, men det forhindrer ikke en normalisering med Russland, snarere tvert om, slik vi kan lese av den nye amerikanske sikkerhetsstrategien.
Men det finnes lengre linjer som peker samme retning.
Under den kalde krigen levde Italia i en bisarr tilstand der det var kontrollert av USA og samtidig hadde svært gode forbindelser med Sovjetunionen.
En klassisk kald krig-fortelling handler om hvordan USA brukte mafiaen som verktøy for å sikre seg innflytelse i Italia etter annen verdenskrig. Lucky Luciano, den sicilianske mafiabossen som ble deportert til Italia i 1946 etter å ha hjulpet USA under krigen, spilte en nøkkelrolle.
Luciano samarbeidet med US Navy under Operation Husky (invasjonen av Sicilia i 1943) og Operation Underworld (sikring av New York-havner mot sabotasje), der mafiaen stoppet streiker og ga etterretning om italienske operasjoner.
Fra 1946 manipulerte USA italienske regjeringer og dette var en del av Operation Gladio og CIA-operasjoner for å holde kommunister (som PCI under Togliatti) vekk fra maktapparatet. Dette inkluderte finansiering av kristeligdemokrater (DC), korrupsjon og til og med terrorisme (som Aldo Moro-drapet i 1978, der CIA er sterkt mistenkt for medvirkning).
Mens USA pumpet inn Marshall-hjelp (over 1,5 mrd dollar til Italia) for å stabilisere økonomien og hindre kommunisme, blomstret PCI likevel som Europas største kommunistparti, med 20–30% oppslutning gjennom 1950–70-tallet.
Samtidig med US-manipuleringa hadde Italia dype økonomiske og ideologiske bånd til Sovjet – en klassisk italiensk dobbeltspill. Palmiro Togliatti, PCI-leder fra 1927 til sin død i 1964, var en nøkkelfigur: Han overlevde et attentat i 1948 som utløste nasjonal uro, og hans «via italiana al socialismo» (italiensk vei til sosialisme) gjorde PCI til en moderat kraft som samarbeidet med DC-regjeringer.
Sovjet hedret ham ved å døpe byen Stavropol-on-Volga om til Togliatti (Togliattigrad) i 1964, som ble sentrum for VAZ-fabrikken.
Lada-bilene (VAZ-2101, basert på Fiat 124) var kulminasjonen: I 1966 inngikk Fiat en «deal of the century» med Sovjet for å bygge fabrikken i Tolyatti, som produserte over 20 millioner biler og motoriserte Sovjetunionen.
Det siste hjørnet i trekanten er Kina.
Da Meloni besøkte Kina i forbindelse med Marco Polo-jubileet i 2024 snakket Xi Jinping om Marco Polo som om han var en samtidig. Kineserne har veldig lang hukommelse. Xi pekte på Marco Polo som et symbol på de tusenårige vennlige utvekslingene mellom Kina og Italia, der Polos reiser åpnet det første vinduet for vesten til å forstå Kina og bidro til gjensidig læring mellom øst- og vestlige sivilisasjoner. Xi framhevet den felles arv fra Silkeveien – fred, samarbeid, åpenhet, inkludering, gjensidig læring og felles gevinst – som et «delt skattekammer» for Kina og Italia.
I tillegg knyttet han jubileet til det 20-årsjubileet for den kinesisk-italienske strategiske partnerskapet, og oppfordret til dypere samarbeid på områder som kultur, utdanning, turisme, vitenskap, miljøvern, ren energi og romfart. Han foreslo å dyrke frem «nye Marco Polos» gjennom ungdomsutvekslinger og språkundervisning, og å gjøre kulturarvssamarbeid (som UNESCO-steders tvillingrelasjoner) til et høydepunkt i folk-til-folk-kontaktene.
Et Brussel-sammenbrudd vil nesten automatisk føre til forsterking av forholdet til Kina.
Middelhavs-Macchiavelli
Italia har to tusen år lang tradisjoner i maktpolitisk spill og ingen har sammenfattet dette bedre enn filosofen Niccolò Machiavelli. I prinsippet kan Italia ha flere beilere og behøver egentlig ikke å være trofast mot noen av dem. Italia var historisk avhengig av russisk gass og sanksjonene har kostet milliarder – industrien i Lombardia og Veneto skriker etter billigere alternativer.
En detente, avspenning, mellom USA og Russland vil åpne feltet for Italia. De vil med glede kaste av seg det tyske åket og forholdet til Frankrike er elendig. Kina er Italias 6. største handelspartner (over 50 mrd euro i 2024), og i juli 2025 signerte Meloni en treårig handlingsplan under besøket til Xi for å «relansere» båndene – fokus på AI, klima og bilindustri (Stellantis trenger kinesiske batterier).
Frankrike og Italia har en lang historie med friksjon og Melonis karakteristikker av Macron har hele tida vært ramsalte, ikke noe tapt kjærlighet der.
Under Berlusconi hadde Italia et godt forhold til Libya og Gaddafi. Det var USA, Frankrike, Storbritannia og Norge som ødela Afrikas mest velfungerende og velstående land – mot Italias ønsker og interesser.
I prinsippet kunne Italia utnytte et sammenbrudd i Brussel til å skaffe seg et geopolitisk handlingsrom som det ikke har hatt i nyere tid.
La casta politica
Problemet er La casta politica, den politiske kasten, som er i stand til å gjøre enhver gullklump til gråstein og som er i stand til å spolere enhver politisk og økonomisk mulighet fordi de er mer opptatt av å mele sine egne kaker og fortsette sitt eget renkespill enn å tenke på nasjonens interesser.
Og apropos nasjonens interesser, finnes de? Hvis du ser på kart over valgresultater i Italia ser du at skyggen av de gamle fyrstedømmene ligger der ennå. Lombardia og Veneto er noe helt annet enn Toscana, for ikke å snakke om Lazio eller il mezzogiorno, Sør-Italia, der du fortsatt kan ane arven etter det normannisk-arabiske Sicilia.
I 1861 sa Massimo d’Azeglio: «Vi har skapt Italia, nå gjenstår det å skape italienere».
Massimo Taparelli, markis d’Azeglio, var en sentral risorgimento-politiker, forfatter og statsminister i Kongeriket Sardinia (1849–1852). Han uttalte dette kort tid etter Italias samling (proklamasjonen av Kongeriket Italia 17. mars 1861), mest sannsynlig i et brev eller i en tale i parlamentet i Torino samme år.
Det later til at jobben fortsatt er bare halvgjort.
Sjøl med de beste kort på handa er det fullstendig mulig for den politiske kasten i Italia å søle bort de mulighetene de får.
Les:
