oss 150 kroner!
USAs beslagleggelse av det venezuelanske tankskipet og Danmarks uro over Grønland, viser begge Det hvite hus’ mobbing gjennom landets nasjonale sikkerhetsstrategi for 2025, i skamløs utfoldelse.
Consortium News, 13. desember 2025
USAs nasjonale sikkerhetsstrategi for 2025 (NSS) ble nylig utgitt av president Donald Trump og presenterer seg som en mal for fornyet amerikansk styrke. Den er farlig og feil planlagt på fire måter.
For det første er NSS forankret i storhet: troen på at USA nyter enestående overlegenhet i alle viktige dimensjoner av makt.
For det andre er den basert på et sterkt machiavellisk verdensbilde, hvor andre nasjoner behandles som instrumenter som kan manipuleres til amerikansk fordel.
For det tredje hviler den på en naiv nasjonalisme som avfeier internasjonal lov og institusjoner som byrder på USAs suverenitet, snarere enn som rammeverk som sammen styrker amerikansk og global sikkerhet.
For det fjerde signaliserer nasjonal sikkerhetsstrategi av 2025 en bøllete handling i Trumps bruk av C.I.A. og militæret. Bare få dager etter publiseringen av NSS’ beslagla USA på skamløst vis en tankbåt som fraktet venezuelansk olje på åpent hav — på det svake grunnlaget at fartøyet tidligere hadde brutt amerikanske sanksjoner mot Iran.
Beslagleggelsen var ikke en handling i forsvar, for å avverge en umiddelbar trussel. Det er heller ikke i nærheten av lovlig å beslaglegge fartøy på åpent hav, på grunn av ensidige amerikanske sanksjoner. Bare FNs sikkerhetsråd har slik myndighet.
I stedet er beslagleggelsen en ulovlig handling, utformet for å tvinge frem regimeskifte i Venezuela. Dette følger Trumps erklæring om at han har instruert CIA til å gjennomføre hemmelige operasjoner inne i Venezuela, for å destabilisere regimet.
USAs sikkerhet vil ikke styrkes ved å opptre som en bølle. Den vil bli svekket — strukturelt, moralsk og strategisk. En stormakt som skremmer sine allierte, tvinger sine naboer og ignorerer internasjonale regler, isolerer til slutt seg selv.
Med andre ord, NSS er ikke bare en øvelse i hovmod på papiret. Den blir raskt omsatt til skamløs praksis.
Et glimt av realisme, så et stup inn i hovmod
For å være rettferdig, inneholder NSS noen øyeblikk av lenge etterlengtet realisme. Den innrømmer implisitt at USA ikke kan og ikke bør forsøke å dominere hele verden, og den erkjenner korrekt at noen allierte har dratt Washington inn i kostbare kriger av eget valg, som ikke var i USAs reelle interesse. Den trekker seg også — i det minste retorisk — tilbake fra et altoppslukende stormakts-korstog.
Strategien avviser fantasien om at USA kan eller bør innføre en universell politisk orden.
Men beskjedenheten varer ikke lenge. NSS bekrefter raskt at Amerika har «verdens største og mest innovative økonomi», «verdens ledende finansielle system» og «verdens mest avanserte og mest lønnsomme teknologisektor», alt støttet av «verdens mektigste og mest kapable militære».
Disse påstandene fungerer ikke bare som patriotiske bekreftelser, men som en begrunnelse for å bruke amerikansk dominans til å påtvinge andre land USAs vilkår. Mindre land vil bære hovedbyrden av dette hovmodet, ser det ut til, siden USA ikke kan beseire de andre stormaktene, ikke minst fordi de er atommakter.
Naken machiavellisme i doktrinen
NSS sin grandiositet er sveiset sammen med en naken machiavellisme. Spørsmålet den stiller er ikke hvordan USA og andre land kan samarbeide til gjensidig nytte, men hvordan amerikansk innflytelse — over markeder, finans, teknologi og sikkerhet — kan brukes for å få maksimale innrømmelser fra andre land.
(Machiavellisme er en politisk filosofi og personlighetstype som handler om en hensynsløs, strategisk tilnærming der målet helliger middelet, altså at en statsmakt eller leder kan bruke alle midler, inkludert løgn, bedrag og manipulasjon, for å oppnå politisk makt, stabilitet eller personlig vinning, uten å bry seg om tradisjonell moral. Det innebærer realisme, ambisjon og evnen til å kontrollere følelser for langsiktig gevinst, ofte ved å utnytte andre. Red.)
Dette er mest tydelig i NSS-diskusjonen om den vestlige halvkule, som erklærer en «Trump-forlengelse» av Monroe-doktrinen. USA, erklærer NSS, vil sørge for at Latin-Amerika «forblir fritt for fiendtlig utenlandsk inntrenging eller eierskap til nøkkelressurser», og allianser og bistand vil være betinget av «å avvikle fiendtlig ytre påvirkning».
Den «innflytelsen» refererer tydelig til kinesiske investeringer, infrastruktur og utlån.
NSS er eksplisitt:
«USAs avtaler med land ‘som er mest avhengige av oss og (vi) derfor har størst innflytelse over’ må resultere i kontrakter uten anbud for amerikanske selskaper. USAs politikk bør «gjøre alt for å presse ut utenlandske selskaper» som bygger infrastruktur i regionen, og USA bør omforme multilaterale utviklingsinstitusjoner, som Verdensbanken, slik at de «tjener amerikanske interesser»”.
Latinamerikanske regjeringer, mange av dem handler mye med både USA og Kina, får i praksis beskjed om at dere må forholde dere til oss, ikke Kina — ellers må dere ta konsekvensene.
En slik strategi er strategisk naiv. Kina er den største handelspartneren for mesteparten av verden, inkludert mange land på den vestlige halvkule. USA vil ikke klare å tvinge latinamerikanske land til å utvise kinesiske selskaper, men vil i forsøket påføre amerikansk diplomati stor skade.
Nære allierte alarmert
NSS proklamerer en doktrine om «suverenitet og respekt», men deres oppførsel har allerede redusert dette prinsippet til suverenitet for USA, sårbarhet for resten. Det som gjør den fremvoksende doktrinen enda mer ekstraordinær, er at den nå skremmer ikke bare små stater i Latin-Amerika, men også USAs nærmeste allierte i Europa.
I en bemerkelsesverdig utvikling har Danmark — en av USAs mest lojale NATO-partnere — åpent erklært USA som en potensiell trussel mot Danmarks nasjonale sikkerhet. Danske forsvarsplanleggere har offentlig uttalt at Washington under Trump ikke kan antas å respektere Kongeriket Danmarks suverenitet over Grønland, og at et tvangsforsøk fra USA på å ta øya er en mulig fremtidig situasjon Danmark nå må planlegge for.
Dette er forbløffende på flere nivåer. Grønland er allerede vertskap for rombasen Pituffik og er fast innenfor det vestlige sikkerhetssystemet. Danmark er ikke anti-amerikansk, og det søker heller ikke å provosere Washington. Danmark svarer rett og slett rasjonelt på en verden der USA har begynt å oppføre seg uforutsigbart – selv overfor sine påståtte venner.
At København føler seg tvunget til å vurdere forsvarstiltak mot Washington, sier svært mye. Det antyder at legitimiteten til den USA-ledede sikkerhets-arkitekturen forsvinner innenfra. Hvis selv Danmark mener de må beskytte seg mot USA, er problemet ikke lenger en sårbarhet begrenset til Latin-Amerika.
Det er en systemisk tillitskrise blant nasjoner som tidligere så på USA som garantist for stabilitet, men som nå ser det som en mulig eller sannsynlig aggressor.
Kort sagt ser det ut til at NSS kanaliserer energien som tidligere ble brukt på stormaktkonfrontasjon inn i mobbing av mindre stater. Hvis Amerika virker litt mindre tilbøyelig til å starte kriger til billioner av dollar i utlandet, er det mer tilbøyelig til å bruke sanksjoner, økonomisk tvang, beslag av eiendeler og tyveri på åpent hav.
Den manglende søylen: Lov, gjensidighet og anstendighet
Den kanskje dypeste svakheten ved NSS er det den utelater: en forpliktelse til internasjonal lov, gjensidighet og grunnleggende anstendighet som grunnlag for amerikansk sikkerhet.
NSS anser globale strukturer for styring som hindringer for amerikansk handling. Den avfeier klimasamarbeid som «ideologi», og faktisk som en «bløff», ifølge Trumps nylige tale i FN. Den bagatelliserer FN-charteret og ser for seg internasjonale institusjoner først og fremst som instrumenter som skal bøyes mot amerikanske preferanser.
Likevel er det nettopp juridiske rammeverk, traktater og forutsigbare regler som historisk har beskyttet amerikanske interesser.
Grunnleggerne av USA forsto dette tydelig. Etter den amerikanske uavhengighetskrigen vedtok 13 nylig suverene stater snart en grunnlov for å samle viktige fullmakter — over beskatning, forsvar og diplomati — ikke for å svekke statenes suverenitet, men for å sikre den ved å opprette den amerikanske føderale regjeringen. USAs utenrikspolitikk etter andre verdenskrig gjorde det samme gjennom FN, Bretton Woods-institusjonene, Verdens handelsorganisasjon og avtaler for våpenkontroll.
Trump NSS snur nå denne logikken. Den behandler friheten til å tvinge andre som essensen av suverenitet. Fra dette perspektivet er beslagleggelsen av det venezuelanske tankskipet og Danmarks bekymringer – manifestasjoner av den nye politikken.
Athen, Melos & Washington
Slikt hovmod vil komme tilbake og hjemsøke USA.
Den antikke greske historikeren Thukydid forteller at da det keiserlige Athen konfronterte den lille øya Melos i 416 f.Kr., erklærte athenerne at «de sterke gjør det de kan, og de svake lider det de må». Likevel ble Athens hovmod også dets undergang. Tolv år senere, i 404 f.Kr., falt Athen i møte med Sparta. Athensk arroganse, forstrekking og forakt for mindre stater bidro til å styrke alliansen som til slutt brakte Athen ned.
NSS i 2025 taler i et lignende arrogant register. Det er en doktrine om makt over loven, tvang over samtykke, og dominans over diplomati. Amerikansk sikkerhet vil ikke styrkes ved å opptre som en bølle. Den vil bli svekket — strukturelt, moralsk og strategisk. En stormakt som skremmer sine allierte, tvinger sine naboer og ignorerer internasjonale regler, isolerer til slutt seg selv.
USAs nasjonale sikkerhetsstrategi bør baseres på helt andre premisser: aksept av en pluralistisk verden; anerkjennelse av at suverenitet styrkes – ikke svekkes – gjennom folkeretten; anerkjennelse av at globalt samarbeid om klima, helse og teknologi er uunnværlig; og å forstå at USAs globale innflytelse er mer avhengig av overtalelse enn tvang.
Denne artikkelen er hentet fra Consortium News, først publisert på Common Dreams:
Jeffrey Sachs: Trump’s Thuggish Empire
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jeffrey D. Sachs er universitetsprofessor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University, hvor han ledet The Earth Institute fra 2002 til 2016. Han er også president for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger og kommissær i FNs bredbåndskommisjon for utvikling.
Se også:
