oss 150 kroner!
EU, Den europeiske union, er ikke oppstått fordi folkene i Europa ønsket det eller krevde det. Unionen har heller ikke oppstått tilfeldig. Den er et produkt av et intenst arbeid fra de rikeste kapitalistiske selskapene i Europa for å skaffe økonomiske, politiske og strukturelle vilkår som passer dem.
Som vi pekte på i artikkelen EU er det 12. forsøket på å gjenskape det romerske riket – og det går skeis igjen er det klare likhetstrekk mellom den planen Hitlers økonomiminister Walther Funk la fram i 1942 og det EU vi ser i dag. Dette heller ikke tilfeldig. De prøvde og prøver begge å løse det som har vært de grunnleggende problemene for tyske og andre kapitalgruppers kjerneproblemer, nemlig tilgang på energi, råvarer og markeder og å bli kvitt alt som hindrer fri flyt av kapital, slik som nasjonale grenser, fagbevegelsens makt og demokrati.
Men forbindelsen er enda tettere enn som så.
Manga av de selskapene som profitterte på nazismen og konsentrasjonsleirene har vært med på å forme EU slik det er i dag. Den sentrale institusjonen er The European Roundtable of Industrialists.
Pehr G. Gyllenhammar, administrerende direktør i Volvo, og 17 europeiske næringslivsledere opprettet The European Roundtable of Industrialists i 1983 for å påvirke den europeiske økonomiske situasjonen og europeisk industripolitikk. ERT-medlemmer brukte United States’ Business Roundtable, ei gruppe som møter medlemmer av den amerikanske kongressen og den utøvende grenen, som en delvis modell for organisasjonen sin.
ERT består av ledere fra Europas største og mest internasjonalt orienterte industriselskaper. Medlemmer i ERT er typisk styreledere eller konsernsjefer fra selskaper som opererer på tvers av europeiske grenser.
Her er en oversikt over noen av de viktigste selskapene som tradisjonelt har vært representert i ERT:
| Selskap | Bransje |
|---|---|
| Airbus | Luftfart og forsvar |
| Allianz | Forsikring |
| Atlas Copco | Industrielt verktøy og kompressorer |
| BASF | Kjemikalier |
| Bayer | Farmaceutisk industri og kjemikalier |
| BMW | Bilindustri |
| Deutsche Bank | Finans |
| Deutsche Post DHL | Logistikk og posttjenester |
| Enel | Energi |
| Eni | Energi |
| Ericsson | Telekommunikasjon |
| Iberdrola | Energi |
| Michelin | Dekk og mobilitet |
| Nestlé | Matvareindustri |
| Nokia | Telekommunikasjon |
| Philips | Teknologi og helsesektoren |
| Robert Bosch | Teknologi og tjenester |
| Saint-Gobain | Byggematerialer |
| SAP | Programvare |
| Schneider Electric | Energi og automatisering |
| Siemens | Industri, energi og helseteknologi |
| Solvay | Kjemikalier og avanserte materialer |
| Suez | Miljøtjenester |
| TotalEnergies | Energi |
| Unilever | Konsumvarer |
| Volkswagen | Bilindustri |
Overraskende mange har røtter i Nazi-Tyskland
| Selskap | Bransje | Økonomisk tilknytning til Nazi-Tyskland |
|---|---|---|
| Allianz | Forsikring | Forsikret fasiliteter og arbeidere i konsentrasjonsleirer; deltok i aryanisering av jødisk eiendom. |
| BASF | Kjemikalier | Del av IG Farben-kartellet; produserte Zyklon B (giftgass brukt i Holocaust); bygde fabrikker i Auschwitz med slavearbeid. |
| Bayer | Farmaceutisk/kjemikalier | Del av IG Farben; involvert i Zyklon B-produksjon og medisinske eksperimenter på fanger; brukte tvangsarbeid. |
| BMW | Bilindustri | Produserte motorer til fly, tanks og ubåter; brukte over 30 000 tvangsarbeidere i fabrikker. |
| Deutsche Bank | Finans | Finansierte naziregimet og aryanisering; investerte i Auschwitz-konstruksjon; håndterte konfiskert jødisk formue. |
| Nestlé | Matvareindustri | Sertifisert som «nasjonalsosialistisk modellbedrift»; brukte tvangsarbeidere og hadde eksklusive kontrakter med Wehrmacht. |
| Philips | Teknologi/helse | Etablerte fabrikker i Tyskland for krigsproduksjon (radioer, våpenkomponenter); brukte tvangsarbeid fra konsentrasjonsleirer. |
| Robert Bosch | Teknologi/tjenester | Produserte deler til militære kjøretøy og våpen; brukte tvangsarbeidere; eierfamilien støttet naziregimet økonomisk. |
| Schneider Electric | Energi/automatisering | Under Vichy-regimet (samarbeid med nazistene) produserte krigsmateriell og brukte tvangsarbeid i okkuperte Frankrike. |
| Siemens | Industri/energi/helse | Bygde fabrikker i Auschwitz og Ravensbrück; brukte titusener av tvangsarbeidere for produksjon av våpen og kommunikasjonsutstyr. |
| Solvay | Kjemikalier/materialer | Deutsche Solvay-Werke (tysk gren) kontrolleres av naziregimet; brukte tvangsarbeid i steinbrudd og fabrikker knyttet til krigsproduksjon. |
| TotalEnergies | Energi | Leverte olje og drivstoff til Wehrmacht; hadde fabrikker i Tyskland som brukte tvangsarbeid. |
| Unilever | Konsumvarer | Tyske datterselskaper produserte såpe og matvarer med tvangsarbeid; støttet nazipolitikk gjennom «aryaniserte» eiendommer. |
| Volkswagen | Bilindustri | Grunnlagt av naziregimet (KdF-Wagen); brukte titusener av slavearbeidere fra konsentrasjonsleirer for å bygge fabrikker og biler. |
Nazi-regimet ble fjernet, men de kapitalinteressene som sto bak det fortsatte som ingenting skulle ha hendt
Hitler døde og en del av de sentrale nazi-lederne ble henrettet. Men den klassen som sto bak dem og som de representerte beholdt sin makt. Til og med selskaper som profitterte på slavearbeidet i dødsleirene fortsatte som før, til dels med samme ledelse.
Noen selskaper (som IG Farben-medlemmer: BASF, Bayer) hadde direkte rolle i Holocaust, mens andre primært bidro gjennom tvangsarbeid og krigsproduksjon.
Og etter hvert var de med på å forme både NATO og ikke minst EU.
I 2016 skrev Der Spiegel at Det tyske storkonsernet Bertelsmann hadde fått i oppdrag av Facebook å renske innholdet, slik at det ikke «støter mot våre fellesskapsnormer».
Bertelsmann SE & Co. KGaA er et tysk multinasjonalt mediakonsern. Selskapet opererer i 50 land og har over 110.000 ansatte. Under 2. verdenskrig var Bertelsmann den største leverandøren av nazi-propaganda. I 2002 skrev en kommisjon som var opprettet av Bertelsmann at selskapet samarbeidet nært med naziregimet under krigen og at det også sjøl benyttet seg av jødisk slavearbeid.
The European Roundtable of Industrialists og deres rolle i å forme EU
ERT spilte en avgjørende rolle i lanseringen og gjennomføringen av det indre markedet. I 1984 publiserte ERT rapporten The European Challenge, som argumenterte for et fullt integrert indre marked innen 1990.
Denne rapporten ble et viktig grunnlag for Kommisjonens «hvite bok» om å fullføre det indre markedet i 1985, som resulterte i vedtaket om Single European Act i 1986. Single European Act representerte det største gjennombruddet i europeisk integrasjon siden Romatraktaten og la grunnlaget for en rekke reformer som skulle skape det indre markedet.
ERT har jevnlig produsert rapporter og anbefalinger som omhandler sentrale politikkområder som industriell politikk, forsknings- og utviklingsprogrammer, infrastrukturutbygging og finansiering av integrasjonen. Eksempler inkluderer: The European Challenge (1984), Europe 1990: An Agenda for Action (1985), Europa 2000 (1991) og Europa 2000+ (1994) og European Labour Markets (1993).
ERT har etablert et tett og direkte samarbeid med de sentrale europeiske institusjonene, særlig Kommisjonen og Rådet. Medlemmer av ERT har regelmessige møter med presidenten for Kommisjonen og andre høytstående politikere.
ERT har konsekvent støttet reformer som styrker de overnasjonale elementene i EU-systemet, inkludert:
- Fremmet bruk av kvalifisert flertall fremfor enstemmighet for å redusere nasjonale vetoer.
- Støttet en sterkere og mer aktiv rolle for Kommisjonen som integrasjonsmotor.
- Presset for harmonisering av standarder og regler.
The European Roundtable of Industrialists (ERT) spilte en indirekte, men betydelig rolle i prosessen som førte frem til Maastricht-traktaten, selv om organisasjonen ikke hadde noen formell rolle i selve forhandlingene eller utformingen av traktatens tekst. ERTs innflytelse var primært knyttet til det ideologiske og politiske rammeverket som ble etablert i årene før traktaten ble vedtatt i 1992.
ERTs rolle i utviklingen av EU kan beskrives som en av de mest betydningsfulle private aktører i prosessen med europeisk integrasjon. Gjennom sin evne til å mobilisere ledere fra Europas største industriselskaper og formidle en samlet visjon for økonomisk integrasjon, har organisasjonen hatt en vesentlig innflytelse på utformingen av det indre markedet og andre sentrale elementer i den europeiske integrasjonsprosessen.
Rå klassekamp fra de rikeste av de rike
Den tvers gjennom udemokratiske europeiske union er med andre ord skapt på kapitalens premisser for å løse kapitalens behov og til dels av de samme selskapene som sto bak Nazi-Tyskland. Det er den kapitalistiske overklassens union med brådd mot arbeiderklassen, den lavere middelklassen og de nasjonale demokratiene. Når EU nå beveger seg mer og mer i fascistisk retning er ikke det noe overraskende. Det er en logisk konsekvens av hva EU er.
Primære kilder
ERTs offisielle rapporter og publikasjoner (1983–1995), inkludert The European Challenge (1984), Europe 1990: An Agenda for Action (1985), European Economies in the 1990s (1988) og Inside the European Market (1989).
Bastiaan van Apeldoorn: Transnational Capitalism and the Struggle over European Integration (2002). Det mest omfattende akademiske arbeidet om ERTs rolle i europeisk integrasjon, med detaljert analyse av organisasjonens innflytelse på det indre marked og Maastricht-prosessen.
Peter M. Haas: «Introduction: Epistemic Communities and International Policy Coordination» i International Organization (1992). Analyserer rollen til nettverk av eksperter og eliter, inkludert ERT, i forming av europeisk politikk.
