oss 150 kroner!
Vi har blitt fortalt at Oljefondet er folkets sparekonto. At det er vår økonomiske trygghet, vår felles formue og vårt sikkerhetsnett i krisetider. Dette gjentas så ofte at det oppfattes som en selvfølge. Men det er nettopp det det ikke er. For det helt grunnleggende spørsmålet blir aldri stilt: Har vi faktisk råderett over Oljefondet?
Svaret er ubehagelig. Nei, ikke slik folk flest tror.
Oljefondet er ikke penger som står klare til bruk. Det er ikke en konto staten fritt kan disponere. Fondet består av aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer som er fullt integrert i det globale finanssystemet. Disse verdipapirene holdes ikke direkte, men gjennom depotbanker, clearinghus og verdipapirsentraler som Euroclear og Clearstream. Det betyr at eierskapet er indirekte og kontraktsbasert, ikke fysisk eller suverent. Dette er godt dokumentert i litteraturen om såkalt intermediated securities holding systems.
Det vi omtaler som «vårt» fond, eksisterer derfor først og fremst som bokførte krav i et system Norge ikke kontrollerer, og som er underlagt internasjonale kontrakter og regelverk.
Dette systemet er heller ikke nøytralt. Etter finanskrisen i 2008 ble det åpenbart hvem det er bygget for. Store banker og finansinstitusjoner fikk særskilt beskyttelse gjennom regelverk for såkalte Qualified Financial Contracts. Disse kontraktene gir prioriterte motparter rett til å sikre seg verdier først i en krisesituasjon, blant annet gjennom pant, motregning og unntak fra vanlige konkursregler. Dette ble praktisert i stor skala under Lehman Brothers-kollapsen, og senere stadfestet gjennom amerikansk rettspraksis.
(Lehman Brothers, USAs fjerde største investeringsbank, gikk konkurs 15. september 2008 med over 600 milliarder dollar i gjeld. Kollapsen skyldtes massiv eksponering mot risikable subprime-boliglån under finanskrisen, og utløste en global markedspanikk. Det er historiens største konkurs i USA. Red.)
Mange institusjonelle investorer oppdaget da at det de trodde de eide, i realiteten bare var krav som tapte mot pantesikrede kreditorer. Denne strukturen gjelder hele det internasjonale finanssystemet. Også for pensjonsfond. Også for forsikringsselskaper. Også for statlige fond som Oljefondet.
Dermed må spørsmålet stilles uten omsvøp: Eier vi egentlig Oljefondet, eller har vi bare bruksrett så lenge systemet fungerer normalt? Så lenge markedene er rolige, ser alt trygt ut. Fondet vokser på papiret, og politikerne lover stabilitet. Men eierskap som bare gjelder i gode tider, er ikke reelt eierskap. I en alvorlig finanskrise er det ikke norske velgere som avgjør hvem som får tilgang til verdiene, men kontrakter, prioriteringsregler og finansielle motparter.
Dette setter også et annet spørsmål i et nytt lys. Hvorfor kan ikke Norge bare bruke pengene når det virkelig gjelder? Hvorfor må støtte til Ukraina kanaliseres gjennom fond, låneordninger og multilaterale konstruksjoner, i stedet for direkte bruk av midler? Offisielt forklares dette med ansvarlighet og budsjettdisiplin. Men det er rimelig å spørre om det også handler om at fondets midler i praksis ikke er fritt tilgjengelige, fordi de allerede er bundet opp i et internasjonalt finansielt system med klare begrensninger.
Så kommer det kanskje mest alvorlige spørsmålet av alle: Hvorfor vet vi ikke dette?
Svaret er ikke at informasjonen er hemmelig. Den er offentlig tilgjengelig, men effektivt skjult bak teknisk språk, fragmentert kunnskap og politisk taushet. Mediene rapporterer om avkastning og markedsverdi, men nesten aldri om maktstrukturen bak tallene. Akademisk litteratur finnes, men er utilgjengelig for folk flest. Politikerne har ingen interesse av å rive ned en fortelling som gir inntrykk av kontroll, trygghet og suverenitet.
Dette handler ikke om konspirasjoner. Det handler om systemdesign. Som flere økonomer og jurister har påpekt, er det globale finanssystemet bygget for å beskytte kapital og kreditorer, ikke demokrati og folkelig råderett. Når systemet er for komplekst til å forstå, blir det også vanskelig å utfordre. Folk protesterer ikke mot det de ikke ser.
Konsekvensene er likevel høyst reelle. Hvis vi ikke har full råderett over vår største felles formue i krisetider, da er også vår økonomiske suverenitet langt svakere enn vi blir fortalt. Da er det misvisende å omtale Oljefondet som folkets sparekonto. Det er snarere en brikke i et globalt finansielt maskineri der Norge er deltaker, ikke herre.
Oljefondet er enormt. Men størrelse er ikke det samme som makt. Kontroll er makt. Og kontrollen ligger ikke hos folket.
Et demokrati som ikke kjenner de reelle rammene for sin egen økonomi, er et demokrati på lånt tid. Derfor må spørsmålet stilles klart og tydelig: Hvis Oljefondet virkelig er vårt, hvorfor har vi da ikke råderett over det når det gjelder som mest?
Takk til Hans Erik Olav for viktig informasjon.
Les også:
