oss 150 kroner!
Jeg sitter her med Det store frøtyveriet i hånden, og det er vanskelig å ikke stoppe. Boken skildrer forskerne ved Leningrad frøinstitutt som under den brutale beleiringen 1941–44 voktet verdens mest unike frøsamling. Byen sultet, folk døde i gatene – likevel rørte de ikke frøene. De ville heller spise mindre selv enn å røre de små kornene de visste kunne sikre fremtidige avlinger. Det er noe dypt rørende ved det: en stille kamp som er minst like avgjørende som enhver hær.
Og når jeg leser om deres utholdenhet, deres kompromissløse ansvar for fremtiden, blir det nesten åpenbart å trekke parallellen til i dag. Vi snakker ofte om geopolitikk, om militær styrke, om hvem som er på hvilken side. Men sikker tilgang til frø og gjødsel – det helt grunnleggende – er fortsatt like brennende.
India er et godt eksempel akkurat nå. Landet prøver å bygge sine egne buffere mot en verden der markedene svinger og der eksportstopp kan ødelegge en hel sesong. Nå planlegger India sin første gjødselfabrikk i Russland, et prosjekt som forventes å bli presentert når Vladimir Putin besøker India om et par dager. Det er heller ikke et lite prosjekt: over to millioner tonn urea per år og med russisk naturgass og ammoniakk som motor. Tre store statseide indiske selskaper – RCF, NFL og IPL – har allerede signert avtalene.
(Urea (urinstoff/karbamid) er en svært viktig og konsentrert nitrogengjødsel som produseres industrielt ved å la ammoniakk reagere med karbondioksid. Den brukes til å tilføre nitrogen til planter, som er et essensielt næringsstoff for vekst, og den kan brukes som både fast gjødsel (granulert) og i flytende form, for eksempel som bladgjødsel. Red.)
Dette kommer ikke ut av ingenting. I løpet av årets kharif-sesong stoppet Kina eksporten av urea, og det tok ikke lang tid før India sto overfor en akutt mangel og panikk blant bønder. Da monsunen også ga gode vekstforhold, økte etterspørselen enda mer. Og nå, før rabi-sesongen, med hvete som en av hovedavlingene, er det behov for enda mer.
I mellomtiden prøver den indiske regjeringen å holde prisene nede med subsidier som spiser opp en betydelig del av budsjettet. For regnskapsåret 25 ble bevilgningen økt til nesten to lakh crore rupier. Landet produserer rekordmengder urea – 31,4 millioner tonn i regnskapsåret 24 – men avhengigheten av importerte innsatsfaktorer er fortsatt stor.
AI
Så når man zoomer ut, er det ganske enkelt: akkurat som forskere i Leningrad en gang beskyttet menneskehetens fremtidige avlinger, prøver India å beskytte sin egen matproduksjon mot globale sjokk. Fabrikken i Russland er derfor mer enn et industriprosjekt. Det er en strategisk livline, en måte å ta kontroll over sine egne ressurser på – samtidig som den styrker båndene med en partner som allerede er sentral innen energi, landbruk og forsvar.
Det er merkelig hvor mye i verden som koker ned til det samme: frø, jord, vann – og makten over dem.
J.E. Lindblom
Denne artikkelen ble publisert i BRICS på svenska.
Referanse:
The Seed Underground: A Growing Revolution to Save Our Food.
