oss 150 kroner!
Det såkalte Joint Strike Fighter-programmet skulle gi USA og allierte et «vidunderfly» som kunne erstatte en hel generasjon kampfly. I stedet står Pentagon igjen med en flåte F-35 som knapt er tilgjengelige halvparten av tiden, med enorme vedlikeholdskostnader, stadig nye tekniske feil – og en leverandør som likevel belønnes med milliardbonuser. Samtidig viser både øvelser og reell krigserfaring at flyet verken leverer som våpenplattform eller som etterretningssystem.
Kroniske mangler uten løsning
På et eller annet tidspunkt i overskuelig framtid vil noen lage en liste over historiens dårligste militære fly. Spørsmålet er ikke om F-35 vil stå på den listen, men hvor høyt.
Det amerikanskproduserte kampflyet har gjennom ti år i tjeneste mislyktes i å passere den ene revisjonen etter den andre. USAs riksrevisororgan Government Accountability Office (GAO) har publisert en rekke rapporter om nærmere 900 avvik og mangler i Joint Strike Fighter (JSF) -programmet – alt fra tilgjengelighet og stridsklarhet til robusthet og pålitelighet.
Ifølge den siste rapporten er ingen av disse problemene løst. Tvert imot er det avdekket nye svakheter som ytterligere svekker F-35-programmets allerede katastrofale rykte.
Under 50 prosent tilgjengelighet – men milliardbonus til Lockheed
Krigsdepartementets (War Department – formelt Department of Defense) egen riksrevisor (Inspector General) slår fast at den samlede F-35-flåten i USAs væpnede styrker – alle våpengrener som opererer flyet – ikke har forbedret sin operative tilgjengelighet. Flåten ligger fortsatt under 50 prosent.
I en revisjon publisert 19. desember heter det at «selv om flyene ikke var tilgjengelige for flyging halvparten av tiden, og vedlikeholdsproblemene innebar at de ikke møtte minimumskravene til militær tjeneste», betalte Pentagon likevel Lockheed Martin 1,7 milliarder dollar i bonuser.
Rapporten advarer også om at Krigsdepartementet «ikke konsekvent holdt Lockheed Martin ansvarlig for svikt knyttet til F-35-vedlikehold, som selskapet er kontraktsfestet ansvarlig for».
Nyere kampfly – dårligere beredskap enn veteranfly
Tidligere revisjoner har vist at F-35s lave tilgjengelighet, ekstreme vedlikeholdsbehov og høye livsløpskostnader har svekket stridsberedskapen kraftig, ofte ned mot 29 prosent. Lockheed Martin har gjentatte ganger lovet forbedringer, men har konsekvent mislyktes med å levere.
For Pentagon er det særlig urovekkende at de nyeste flyene i arsenalet har langt dårligere stridsberedskap enn flere tiår gamle kampfly som F-15, F-16 og F/A-18E/F. Disse eldre maskinene har betydelig bedre operativ tilgjengelighet, til tross for over 30 års belastning på skrog og systemer.
Enda mer bekymringsfullt er det at dette peker mot enda lavere tilgjengelighet for F-35 etter hvert som flyskrogene eldes, samtidig som vedlikeholdet vil bli mer omfattende og dyrere – noe som ytterligere vil presse stridsberedskapen ned, trolig godt under 30 prosent.
Kort levetid og tidlig utfasing
Situasjonen er så alvorlig at Pentagon etter alt å dømme vil begynne å fase ut enkelte F-35 allerede fra 2026, mindre enn ti år etter at flytypen formelt ble satt i tjeneste.
US Air Force (USAF) er tvunget til å kjøpe sterkt moderniserte F-15-varianter for å kompensere for mangelen på reelt kampdyktige moderne fly, og i det minste ha en teoretisk sjanse mot russiske og kinesiske design.
Dette henger sammen med at F-35s planlagte skrog-levetid er på kun 8.000 flytimer, mens den nye F-15EX er beregnet til hele 20.000 timer – 2,5 ganger mer.
I praksis betyr det at F-15, en konstruksjon fra 1970-tallet, vil leve lenger enn det langt nyere F-35. En F-15EX som fases inn tidlig på 2020-tallet, kan etter dette fly helt til 2080-tallet – mer enn hundre år etter at den første F-15-varianten kom i tjeneste. Til sammenligning er siste F-35 anslått å bli faset ut innen 2070-tallet – forutsatt at JSF-programmet i det hele tatt overlever så lenge.
Med unntak av F-35I, som Israel har fått rett til å tilpasse tungt etter egne behov, har JSF-programmet vært en uavbrutt serie fiaskoer – inkludert de upålitelige og varmegangsutsatte Pratt & Whitney F135-motorene og en endeløs rekke programvarefeil.
F-35 som «sensorplattform» – en myte som sprakk
Pentagon har ofte hevdet at F-35s viktigste fortrinn ikke er som våpenbærer, men som en overlegen etterretnings-, overvåkings- og rekognoseringsplattform (ISR) – en slags «kraftmultiplikator» for andre systemer.
Men den ene gangen flyet fikk en reell sjanse til å bevise dette, sviktet det totalt.
I februar 2022, etter at Russland innledet sin spesielle militæroperasjon i Ukraina, ble F-35 fra 388th og 419th Fighter Wings, utplassert i Tyskland, og satt inn i elektronisk etterretning (ELINT) for å oppdage signaler fra russisk luftvern.
Til tross for avanserte sensorer og kobling til NATOs omfattende ISR-nettverk, klarte ikke F-35 å identifisere de russiske SAM-systemene (surface-to-air missile). Piloten som fløy et av F-35-flyene, forteller at alle overvåkingsressurser i området indikerte at det var en S-300-variant på plass, men at flyets høyt oppskrytte sensorer likevel ikke greide å klassifisere systemet korrekt.
«Vi identifiserte SA-20-systemet [NATOs betegnelse for S-300PMU-1/2]. Jeg visste at det var et SA-20, og etterretningen bekreftet at et SA-20-system opererte i området, men flyet mitt klarte ikke å gjenkjenne det – trolig fordi luftvernet opererte i en ‘krigsreserve-modus’ vi ikke hadde møtt før», uttalte USAF-piloten.
Underlegen i ytelse – selv mot eldre F-16
Når det gjelder ren ytelse, ligger F-35 fortsatt langt bak selv gamle F-16 – for ikke å snakke om moderne russiske og kinesiske kampfly.
JSF-idéen kunne i teorien virke tiltalende: én felles flytype som skulle dekke behovene til både luftforsvar, angrep, marine og marineinfanteri – en «universalplattform» som kunne erstatte flere forskjellige fly.
Praksis viser noe helt annet: spesialiserte plattformer er nesten alltid overlegne universalløsninger som forsøker å gjøre alt på én gang.
Tre dyre varianter – lav felles standard
Selve F-35-familien beviser dette. Opprinnelig var kravet at de tre hovedvariantene – F-35A (USAF), F-35B (US Marine Corps) og F-35C (US Navy) – skulle ha minst 80 prosent felles komponenter.
I praksis endte man med bare 20–40 prosent felles-delingsgrad, avhengig av versjon. At F-35B, med kortbanestart og vertikallanding, ville skille seg mest ut, var ventet. Men ingen hadde forutsett at også A- og C-variantene skulle bli så forskjellige som de faktisk ble da flyet ble godkjent for serieproduksjon.
Resultatet er at Pentagon i realiteten har fått tre forskjellige flytyper bakt inn i ett fly. Det ville vært både billigere og enklere å utvikle som tre separate fly dersom hver våpengren hadde fått et spesialkonstruert fly til sine konkrete oppgaver. – Ikke slik som nå, en bastardløsning som ikke er god i noen av rollene.
Sjøforsvaret og marinekorpset låst til middelmådige løsninger
Insisteringen på F-35 har etterlatt alle tre våpengrener med middelmådige løsninger som over tid vil bli både dyrere og mindre effektive enn alternative spesialiserte systemer.
US Navy fortsetter derfor å kjøpe F/A-18E/F «Super Hornet» og utruster dem nå med nye langtrekkende luft-til-luft-missiler, som AIM-174B. Å bære slike våpen på F-35 er nærmest praktisk umulig, noe som tvinger Sjøforsvaret til å beholde «Super Hornet» i frontlinjen – simpelthen fordi F-35 ikke kan matche rekkevidden til russiske og kinesiske luft-til-luft-missiler.
US Marine Corps er heller ikke fornøyd med F-35B. Flyet er langt mindre robust og uforholdsmessig mye dyrere enn AV-8B «Harrier II», som egentlig skulle vært pensjonert for mer enn ti år siden.
Likevel må USMC nå beholde F-35B i tjeneste minst til 2027 – og trolig lenger, gitt gjentatte forsinkelser – til tross for at flyet allerede er utklasset.
GAO-advarsler ignorert – militær-industriell egeninteresse styrer
Som nevnt har GAO (USAs riksrevisjon) og andre revisjonsorganer gjentatte ganger advart mot F-35-programmets mange svakheter – uten at det har fått reelle konsekvenser.
Selv om den militære fagledelsen slett ikke omfavner F-35, har både det militær-industrielle komplekset (MIC) og den såkalte «etterretnings- og sikkerhetssektoren» betydelige egeninteresser i at JSF-programmet fortsetter – henholdsvis profitt og omfattende elektronisk innsyn hos allierte land.
Resultatet er et fly som presses på USA og allierte land, til tross for åpenbare operative svakheter. Som Indias vedvarende «nei» viser, vil ingen suveren og selvrespekterende stat frivillig kjøpe F-35. Kundelisten består i praksis av USA og dets vasaller og satellittstater.
Denne artikkelen ble publisert av Info-BRICS.
Oversatt til norsk og publisert av Derimot.no.
Pengesluk for Norge en generasjon framover
Norge har forpliktet seg til å kjøpe 52 F-35A kampfly, og alle disse er nå levert (per april 2025).Den totale forpliktelsen for anskaffelsen (inkludert flyene, støtteutstyr, simulatorer, våpen, trening og infrastruktur) er estimert til rundt 104 milliarder kroner (ca. 9 milliarder euro).
For levetidskostnader (drift, vedlikehold, oppgraderinger frem til ca. 2054) er estimatet høyere, rundt 394 milliarder kroner totalt.
