oss 150 kroner!
”Steinalderkosthold” brukes om det våre forgjengere har spist og blitt godt tilpasset opp gjennom vår evolusjonshistorie. Fordi vi er en fleksibel art som har utnyttet nær sagt alle kroker av kloden med unntak av Antarktis, handler dette per definisjon om et vidt spekter av kosthold, alt avhengig av hva som har vært tilgjengelig av pattedyr, fugl, fisk, skalldyr/bløtdyr, nøtter, bær, frukter, grønnsaker, rotknoller, honning og insekter der de har levd.
Når en arkeolog i Aftenposten 30. september innvender mot steinalderkosthold at det har vært variasjon i matveien, slår hun inn en dør som har vært vidåpen siden 1980-tallet, da forskere for alvor begynte å studere temaet. Den gangen var utgangspunktet primært det nålevende jegere og sankere spiste, som et bilde på hvordan det med stor sannsynlighet har vært i vår fortid. Å tillegge dem man er uenig med, en mening de ikke har, for så å argumentere mot den, kalles stråmannsargumentasjon. Det er det denne arkeologen gjør.
En evolusjonsbiolog og en antropolog uttaler i samme artikkel det opplagte i at vår art er en såkalt alteter. Vi er med andre ord tilpasningsdyktige og kan livnære oss på et vidt spekter av tilgjengelige matvarer. Samlebetegnelsen ‘steinalderkosthold’ viser her til den maten som våre forgjengere faktisk hadde tilgang på og tilpasset seg gjennom årtusener, og hva de spiste lite eller ikke noe av før jordbruksrevolusjonen og den industrielle tidsalder.
Selv om steinalderkostholdet varierte mellom ulike tidsepoker og geografiske regioner, har et omfattende forskningsmateriale identifisert flere sentrale fellestrekk i fortidens spisemønstre som skiller seg fra et typisk moderne kosthold. Hva stod ikke på menyen til våre forgjengere, men dominerer kosten til mange i dag? Her kan man for eksempel nevne et høyt inntak av hvitt sukker, siktet mel, bordsalt, omega-6-fettsyrer fra raffinerte planteoljer og kunstige tilsetningsstoffer. Slike ingredienser karakteriserer mye av den ultraprosesserte maten, som får stor plass i dagens kostholdsdebatt.
Den nevnte evolusjonsbiologen trakk fram den såkalte ”mistilpasningsteorien” for å forklare begrensninger i menneskets utrustning. Det er et prinsipp for å forklare problemer som kan oppstå når en art skifter miljø raskt. Da kan ulike tilpasninger til det opprinnelige miljøet bli et problem, rett og slett fordi de er mangelfulle i det nye miljøet, inkludert evolusjonært sett nye matvarer. Det er imidlertid skivebom å sette mistilpasningsteorien opp mot de som har vektlagt steinalderkosthold og evolusjon som rettesnor for hva vi bør spise mest og minst av. Mistilpasningsteorien har vært selve hovedpremisset i forskningen tilbake til 1980-tallet for hva vi mennesker antas å være best tilpasset å spise og hvordan vi bør leve (som å bruke kroppene våre variert og fysisk).
I nevnte artikkel innvendes det korrekt, og i likhet med det seriøse forskere innen feltet alltid har påpekt, at det for folk flest er vanskelig å spise nøyaktig slik våre forgjengere gjorde. Det skyldes blant annet at utvalget av og kvaliteten på plantekosten og husdyrproduktene i de fleste dagligvarebutikker skiller seg vesentlig fra det som før var tilgjengelig i naturalhusholdet, hovedsakelig grunnet moderne planteforedling, husdyravl, dyrking av kulturvekster, fôring av husdyr og industriell prosessering. Imidlertid kan alle la seg inspirere av noen fellestrekk fra steinalderkostholdet og bruke mest av de matvaregruppene som våre forgjengere hadde tilgang til, og samtidig spise mindre av eller unngå helt moderne matvarer med mye hvitt sukker, siktet mel, bordsalt, omega-6-fettsyrer og/eller tilsetningsstoffer.
Både forskning og klinisk erfaring har dokumentert at slike endringer gir bedre vektregulering og helse. Mange tåler dessuten ikke spesielle stoffer i flere kornslag og bør følgelig unngå dette. Kun etterkommere etter husdyrholdere (etniske europeere og visse afrikanske stammer) er tilpasset melkesukker (laktose) og kan drikke søtmelk, mens andre bør bruke fermenterte produkter hvor laktosen er nedbrutt. Det den enkelte tåler av evolusjonært sett nye matvarer i et moderne miljø, er et empirisk spørsmål hvor man må prøve seg fram for å finne svar. Et fornuftig sted å begynne for å utforske hva mange med stor sannsynlighet tåler godt, er å fokusere på menneskets naturlige kosthold i et evolusjonært perspektiv og biokulturell evolusjon og tilpasning til nye matvarer som korn og melk.
Iver Mysterud (født 1966) er en norsk zoolog som har vært opptatt av å studere mennesket i et evolusjonært perspektiv. Han har utgitt flere bøker innenfor sitt fagområde.
Mysterud er utdannet biolog med hovedfag i zoologi (1992) og har en tverrfaglig doktorgrad om mennesket og evolusjon (2005). Han har gjennom sin yrkeskarriere vært tilknyttet Biologisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Wikipedia.
Les også:
