oss 150 kroner!
Vi drukner i ferdigtygde sannheter og følelsesstyrt informasjon. Vi blir fortalt hva vi skal mene, hva vi skal frykte og hvordan vi skal forstå verden, før vår egen tankeprosess får startet.
Nov 17, 2025
Av Susanne Heart 17. November 2025
Vi drukner i ferdigtygde sannheter og følelsesstyrt informasjon. Nyhetsstrømmen serverer oss konklusjonene før vi rekker å stille et eneste spørsmål. Vi blir fortalt hva vi skal mene, hva vi skal frykte og hvordan vi skal forstå verden, før vår egen tankeprosess i det hele tatt får starte.
Redaktørstyrte medier skal sikre uavhengighet, sannhet og kritisk distanse. Hele modellen bygger på Redaktørplakaten. Den slår fast at «en redaktør skal ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten» og «arbeide for frie mediers demokratiske rolle». Redaktøren skal være garantisten som sørger for at journalistikken ikke styres av politiske interesser, økonomiske pressgrupper eller mektige eiere. Plakaten gjør det også klart at redaktøren «har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold» og skal «fremme en åpen, redelig og sannhetssøkende journalistikk» med «tydelig skille mellom fakta og meningsinnhold».
Et redaktørstyrt medium skal være fritt, uavhengig og demokratiserende. Det betyr at enkeltmennesket skal få nok informasjon til å se hele bildet og tenke selv, fordi demokratiet er folket – ikke institusjonene.
I dag ser vi det motsatte. Redaktørene står ikke lenger fritt. De står i systemer som programmerer både dem og oss. Når BBC klipper en fredelig tale til å fremstå aggressiv, er det ikke bare USAs demokrati og velgerne som påvirkes. Det preger hele verdens syn. Når NRK og europeiske medier gjentar samme vinkel, er det ikke lenger individuelle vurderinger. Det er et mønster. Og mønstre oppstår ikke uten styring. En hel generasjon norske barn er blitt programmert til å frykte Trump gjennom Supernytt. Da er ikke NRK lenger en observatør. Da er de en aktør.
La oss begynne med fakta. BBC grunnla Trusted News Initiative (TNI). Et globalt nettverk bestående av mediebedrifter over hele verden som blant annet BBC, Reuters, AP, AFP, Washington Post, Facebook, Google og Twitter. Dette nettverket bestemmer hva som er «desinformasjon», og viktigere, hva som ikke skal slippe inn i offentligheten.
I teorien skulle dette beskytte demokratiet. I praksis har det sensurert alt som utfordret den vedtatte «sannheten» – som i realiteten var en politisk retning, ikke et faktagrunnlag. Selv korrekt informasjon ble fjernet dersom den var ubeleilig for linjen makthaverne ønsket å holde. Under pandemien ble forskere med tung faglig bakgrunn fjernet fra plattformer fordi de stilte spørsmål. Ikke fordi de tok feil, men fordi de forstyrret narrativet.
Gjennom felles overvåkning, delte varslingssystemer og koordinert stempling av innhold, skaper TNI et informasjonsfilter som i praksis avgjør hva milliarder av mennesker får se og ikke får se.
Her ligger paradokset. BBC leder et globalt sannhetsregime. Samtidig forfalsker de selv helheten i en politisk tale. De har blitt tatt i feilinformasjon en rekke ganger. Dette er ikke små feil. Det er strukturelle valg som har påvirket verden. Et system som beskytter sannheten burde ikke være det systemet som fordreier den.
Moderne medier bruker adferdspsykologi i langt større grad enn folk forstår. Det er et påvirkningsverktøy som kan styre mennesker i nesten hvilken som helst retning dersom vi ikke er bevisste. Frykt, sinne og indignasjon er sterke triggere som holder oss fanget i strømmen. Når redaktører bygger saker rundt følelsesladde ord, dramaturgi og moralposering, handler det ikke lenger om journalistikk, men om psykologisk påvirkning. Det skaper en befolkning som føler før den tenker.
Og da må vi stille spørsmålet: er dette kjøpt og betalt. Handler det om penger, felles eierskap og felles systemer eller handler det om noe langt farligere. Et tankesett. En kultur. En misforstått godhet. En idé om at man må beskytte befolkningen mot informasjon for at de ikke skal «misforstå». Når redaktører blir fanget i et slikt tankesett, trenger man ikke bestikkelser. Da er lojaliteten allerede kjøpt. Ikke i kroner og øre, men i verdensbilder og gruppetilhørighet.
Dette forsterkes av ringvirkninger. Mange tror Wikipedia er en fri kunnskapsbase. I virkeligheten styres omstridte temaer av små redigeringsgrupper, ofte tett koblet til de samme institusjonene som definerer nyhetsnarrativene. Alternative perspektiver fjernes. Artikler låses. Særlig temaer som berører politikk, vaksiner, internasjonale organisasjoner eller kontroversielle personer behandles av små grupper som opererer som voktere av narrativet. Kun konsensus får stå. Det som presenteres som nøytral allmennkunnskap, er ofte bare gjentakelser av det de store mediene allerede har bestemt er sant. Jeg har sett dette selv, når min egen biografi på Wikipedia får feilaktige påstander stående, mens faktiske opplysninger blir fjernet av anonyme redaktører.
Redaktører har også et ansvar for å speile samfunnsutviklingen, ikke sensurere eller styre den. Når store deler av befolkningen beveger seg bort fra globalisme og tilbake mot en mer nasjonal orientering, er det ikke et faresignal. Det er et demokratisk signal. En redaktør burde evne å forstå denne vridningen som et uttrykk for ønsket om kontroll, trygghet, kulturvern og selvbestemmelse, ikke som et forstadium til ekstremisme. Nasjonalisme i sin demokratiske form handler om tilhørighet og ansvar. Om å bygge et samfunn nedenfra og opp. Om å beskytte det befolkningen faktisk verdsetter. Hvis redaktører virkelig skal ivareta «frie mediers demokratiske rolle», må de klare å fremstille denne utviklingen uten demonisering, og gi rom for at nasjonal orientering kan være både legitim, positiv og nødvendig i en tid der globaliseringen har glidd over i grenseløs styring uten demokratisk forankring. Mange opplever nå at beslutninger tas langt fra dem, av aktører de aldri har valgt og ikke kan holde ansvarlige.
Under pandemien ble statlige direktiver, medienarrativer og politiske budskap smeltet sammen. Myndigheter slo fast at vaksinen var trygg, og at de som stilte spørsmål var farlige. I dag viser tallene en helt annen virkelighet. Likevel ble kritiske spørsmål stanset i realtid. Det er dette som gjør systemet farlig.
Et av de mest sjokkerende eksemplene på hvordan redaktørstyrte media har forlatt nøytralitetens grunn, finnes i et NRK-opptak av Kringkastingsrådet i 2016. Der sier leder Per Edgar Kokkvold rett ut at det «ville være underlig om NRK hadde spilt en helt nøytral rolle» i den amerikanske valgkampen. Han går videre og beskriver Donald Trump som «en farlig mann» og kaller ham «en psykopat». Dette er ikke journalistikk. Dette er politisk stempling og ufaglig fjerndiagnostisering. Enda mer alvorlig er påstanden hans om at «mange av disse femti millionene» som stemmer på Trump «kan finne på litt av hvert», som om de ikke er helt vanlige mennesker som bruker sin stemmerett. Her trer NRK frem som moralsk aktør, ikke som journalistisk formidler.
Når redaktørstyrte medier slutter å være kritiske og i stedet blir ekko for internasjonale narrativer, mister befolkningen muligheten til å tenke selv. Uten helhet ingen refleksjon. Uten refleksjon intet demokrati.
Når storm i vannglass blåses opp til nasjonale kriser og panikk trigges av én klippet setning, har journalistikken sluttet å være kompass. Den er blitt en del av stormen.
I dag ser vi et nytt fenomen: medier som intervjuer medier. Journalister spør andre journalister hva publikum «følte», i stedet for å spørre publikum selv. Analytikere analyserer sine egne analyser. Kilden er den samme institusjonen. Resultatet er en lukket krets som bekrefter seg selv uten å være forankret i virkeligheten. Likevel presenteres dette som nyheter.
Behandlingen av Elon Musk illustrerer problemet. Etter en kort håndbevegelse begynte medier verden over å spekulere i om det var en nazihilsen. Ingen spurte Musk. Ingen ba om en forklaring. Først da Musk selv tok det opp i samtalen med Joe Rogan, kom realitetene frem. Når redaktører velger narrativet fremfor kilden, har man ikke lenger journalistikk. Man har propaganda. Skaden var allerede gjort. Frøet var sådd, og mange tror fortsatt at Musk gjorde en nazihilsen.
Et annet avslørende øyeblikk kom da Elon Musk snudde et BBC-intervju på hodet i 2023. Journalisten anklaget ham for å tillate «feilinformasjon» på Twitter, men klarte ikke å nevne ett eneste konkret eksempel. Da Musk påpekte at BBC selv hadde formidlet feil under pandemien – blant annet påstanden om at vaksinen hindret smitte – begynte fasaden å rakne. Han stilte det eneste spørsmålet en virkelig journalist burde stilt først: Hvem skal egentlig bestemme hva som er sant? Er det BBC? I stedet for å svare forsøkte journalisten å skifte tema. Det var som om selve sannheten ble for ubehagelig. Og nettopp dette avslører mønsteret: Når redaktørstyrte medier utfordres på sin egen rolle, går de i refleksmessig forsvar. De søker ikke sannhet. De søker kontroll over hva som får lov til å fremstå som sannhet.
Vi kan være så uenige med Trump eller Musk som vi bare vil. Det er helt legitimt. Men et demokrati tåler – og trenger – sterke meningsmotstandere. Det dør først når vi begynner å begrense dem. Når redaktører filtrerer bort stemmer, ikke fordi de er feil, men fordi de er uønsket, rammer det ikke enkeltpersonene. Det rammer oss alle. For uten et bredt spekter av perspektiver finnes det ikke demokrati, bare styrt mening.
Problemet er ikke enkeltjournalister. Problemet er strukturelt. Redaktører er fanget i nettverk som belønner enighet, lojalitet og narrativ lydighet. Konformitet. Gruppetenkning. Dette er ikke klassisk korrupsjon. Det er korrupsjon av verdier. Korrupsjon av dømmekraft. Korrupsjon av mot.
De fleste redaktører tror sikkert at de gjør det rette. Nettopp derfor er dette så farlig. For når redaktørene selv blir styrt, faller hele modellen. Da mister demokratiet sitt viktigste rom. Rommet for kunnskap. For kritikk. For refleksjon.
De som tror de beskytter demokratiet, er i ferd med å rive det ned.
