oss 150 kroner!
Når Fagforbundet og LO nå går til kamp mot Høyre-styrte kommuner for å stoppe privatisering av sykehjem, peker de i feil retning. For den største kommersialiseringen av norsk velferd skjedde ikke i kommunene – den ble innført av Arbeiderpartiet selv.
Da helseforetaksmodellen kom i 2002, ble velferden gjort til butikk, og pasienten til en budsjettpost.
Foretaksmodellen – da helsevesenet ble butikk
I 2002 omdannet Arbeiderpartiet sykehusene til «foretak» – med egne styrer, direktører og budsjetter. Helsevesenet skulle «drives etter bedriftsøkonomiske prinsipper».
Dermed ble selve grunnpilaren i norsk velferd snudd på hodet.
Pasienten ble et tall.
Omsorg ble et regnestykke.
Og helse ble en forretningsmodell.
«Effektivitet ble slagordet. Men resultatet ble byråkrati, direktørbonuser og mindre tid til pasientene».
Riksrevisjonen (Dokument 3:4 (2024)) viser at administrasjonskostnadene i helseforetakene har økt med over 60 % siden 2003, mens antallet pleiere per pasient har falt. Direktørlønninger over to millioner kroner er blitt normen.
Når Fagforbundet roper «nei til butikk», burde de kanskje først rydde opp i butikken de selv har vært med å bygge.
To systemer – samme feil
I dag har Norge to parallelle systemer, begge bygget på den samme markedslogikken:
Kommunene drives som bedrifter under påstått konkurranse.
Sykehusene drives som bedrifter under påstått statlig eierskap.
Resultatet er det samme: mer byråkrati, mindre tid til mennesker.
Når helsearbeidere forteller at de bruker mer tid på rapportering enn på pleie, er det ikke fordi de er late – men fordi systemet har gjort omsorg til målstyring.
Statsansatte – ikke systemansatte
En hjemmesykepleier i Vefsn skal ikke ha lavere lønn og svakere pensjon enn en kollega på et statlig sykehus.
En helsefagarbeider i Bodø skal ikke miste AFP fordi kommunen bytter leverandør.
Hvis likeverd skal være mer enn et ord, må alle i helse og omsorg ha statlig arbeidsgiver.
SSB (tabell 11422, 2024) viser at en helsefagarbeider i kommunal sektor tjener i snitt 15 % mindre enn i spesialisthelsetjenesten.
Det er urettferdig, ineffektivt – og ødeleggende for rekrutteringen.
Lik lønn for likt arbeid. Én arbeidsgiver. Én nasjonal standard.
Byråkratiet vokser – pleierne forsvinner
Foretakene har i dag over 20 000 administrative stillinger, ifølge Helse- og omsorgsdepartementet (2024).
Samtidig mangler pleie- og omsorgssektoren flere tusen fagfolk.
NRK (2024) dokumenterte at helseforetakene brukte 1,6 milliarder kroner på vikarbyråer – i et system som skulle «øke effektiviteten».
Riksrevisjonen anslår at en effektivisering på bare 5% i foretakene ville frigjort 5 milliarder kroner – nok til 10.000 årsverk i pleie og omsorg.
Pengene havner ikke hos pasientene. De havner i regnearkene.
Ideologi forkledd som ansvar
Når LO-lederen sier at «barnehager og sykehjem ikke skal være butikk», har hun rett i prinsippet – men bommer i praksis.
For Arbeiderpartiets egne regjeringer har i over tjue år latt helsevesenet fungere som nettopp det: butikk.
Foretaksmodellen ble solgt som «modernisering», men endte som konsernorganisering.
At Høyre-kommuner i tillegg konkurranseutsetter deler av renhold og pleie, er bare et symptom.
Sykdommen sitter i systemet.
Et nasjonalt helse- og omsorgsverk
Norge trenger en ny helsereform – ikke flere direktører.
Etabler et Nasjonalt helse- og omsorgsverk der alle ansatte omfattes av statsansattes lønns- og pensjonsvilkår.
Der kvalitet måles i menneskelighet, ikke i styringsmål.
Der fagfolk får tid – og eldre får verdighet.
Dette krever mot. Og det krever at LO våger å ta oppgjør med egne partnere, ikke bare med Høyre.
Fellesskap handler om mer enn eierskap
Eierskap alene garanterer ingenting.
Offentlig drift kan være like kynisk som privat drift dersom styringsprinsippene er de samme.
Fellesskap handler om hvem man tjener – ikke hvem som eier.
Når byråkratiet tjener seg selv, er velferden allerede privatisert – bare uten innsyn.
Konklusjon
Privatisering i kommunene er ikke hovedproblemet.
Det er kommersialiseringen av hele offentlig sektor.
Den som vil redde velferden, må våge å si det som er upopulært:
Alle innen helse og eldreomsorg bør være statsansatte – med statens lønn, rettigheter og trygghet.
Alt annet er bare en annen form for butikk.
Kilder
1. Riksrevisjonen, Dokument 3:4 (2024) – «Styring og ressursbruk i helseforetakene».
2. Statistisk sentralbyrå (SSB), Tabell 11422 (2024) – Lønn etter sektor og yrke.
3. NRK (2024) – «Helseforetakene brukte 1,6 milliarder på vikarer».
4. Fafo-rapport 2022:09 – «Konkurranseutsetting i kommunesektoren».
5. OECD Health Statistics (2023) – «Comparative governance structures in healthcare».
