«Menneskerettskrigerne» og myten om den islamske fienden

I to tiår har Vesten ført det som kalles «menneskerettskriger». Kriger som angivelig skal forsvare frihet, demokrati og menneskeverd. Men bak slagordene ligger en annen virkelighet – en brutal, kynisk politikk forkledd som moral. I navnet til menneskelighet har Vesten bombet byer, styrtet regjeringer, og etterlatt millioner av mennesker i ruiner. Og hver gang det skjer, følger den samme historien: fienden er islam. Den troen som for milliarder av mennesker representerer fred, rettferdighet og åndelighet, blir fremstilt som selve trusselen mot sivilisasjonen.

Denne fortellingen er ikke tilfeldig. Den er et resultat av årtier med propaganda, maktspill og geopolitisk strategi. Etter 11. september 2001 ble islam gjort til verdens felles fiende, og krig ble gjort til et moralsk prosjekt. USA og NATO lanserte den såkalte «krigen mot terror», og mediene fulgte lojalt etter. Ord som «Allahu Akbar» og «jihad» ble fylt med fryktens kraft. Slik kunne man få opinionen i Europa og Nord-Amerika til å akseptere krig som en nødvendig handling for å «redde verden».

Men hvem ble reddet? Ikke folket i Irak, der over en million mennesker mistet livet etter en løgn om masseødeleggelsesvåpen. Ikke kvinnene i Afghanistan, der to tiår med «frigjøring» endte i ruiner og et land overlatt til fattigdom og fortvilelse. Ikke sivile i Libya, som fikk sitt land ødelagt under NATO-bomber, mens vestlige ledere klappet hverandre på skuldrene og kalte det en seier for menneskerettighetene.

Dette er menneskerettskrigenes sanne ansikt: de som hevder å kjempe for menneskeverd, ødelegger selve grunnlaget for menneskelighet. De som sier de forsvarer frihet, innfører kaos og lidelse. Og de som peker på islam som årsaken til volden, nekter å se sin egen rolle i å skape den.

I Vesten har det vokst frem en industri av moralsk retorikk. Politikere snakker om universelle verdier, men verdiene gjelder bare så lenge de ikke truer egne interesser. Vi ser det gang på gang: En stat i Midtøsten eller Afrika blir demonisert, lederen kalles diktator, og religionen får skylden for all undertrykkelse. Deretter følger bomber, sanksjoner og ødeleggelse – alltid ledsaget av vakre ord om demokrati og menneskerettigheter. Dette er ikke fredsarbeid. Dette er kolonialisme i ny drakt.

Samtidig får islam rollen som syndebukk. Enhver voldshandling begått av en person med arabisk navn blir bevis på at islam er farlig. Men når Vesten slipper bomber over sivile, er det aldri kristendommen som får skylden. Vi sier ikke at «kristne bomber muslimske barn». Vi kaller det «militære operasjoner». Det er en dobbeltmoral så grotesk at den burde fått oss alle til å rødme.

Islam har aldri vært kristendommens fiende. De to religionene har levd side om side i over 1400 år. De deler mye mer enn de skiller. Men Vesten har brukt religionen som et redskap for frykt, for å skape en fiende som rettferdiggjør vold. Det er lett å selge krig når du hevder at du kjemper mot det onde. Og det onde må alltid ha et ansikt – helst et som ser annerledes ut enn ditt eget.

Jeg har selv møtt både muslimer og kristne i konfliktområder. Jeg har sett deres tro, deres menneskelighet og deres smerte. De som lever midt i krigene Vesten påstår å «redde» dem fra, vet bedre. De vet at det ikke er islam som ødelegger deres land, men bomber og økonomiske sanksjoner. De vet at ekstremisme vokser der håpet forsvinner, og at håpet forsvinner når fremmede makter invaderer og dikterer.

De arabiske kristne, som ofte lever side om side med sine muslimske naboer, vet at den virkelige konflikten ikke handler om tro, men om makt. De vet at menneskerettskrigene har gjort deres land til slagmarker for andres interesser. Og de ser med sorg på hvordan Vesten bruker deres egen religion – kristendommen – som en politisk klubbe. For hva slags kristne verdier er det å spre død i Guds navn, mens man hevder å kjempe for frihet?

Vestens største svik er ikke bare krigene, men løgnene som følger med dem. Løgnen om at islam er årsaken til verdens vold. Løgnen om at vi kan bombe et land til demokrati. Løgnen om at vår sivilisasjon står for moral, mens andres står for barbari. Disse løgnene er selve grunnlaget for menneskerettskrigene – de gir krigen et etisk ferniss. Men i virkeligheten er det ingen etikk i å drepe for fred. Det finnes ingen menneskerett som rettferdiggjør ødeleggelse.

Det er dessuten en hyklerisk tanke at Vesten, som gjennom historien har stått for kolonisering, slavehandel, folkemord og økonomisk utnyttelse, nå plutselig skal være verdens moralske vokter. Det samme systemet som skapte verdens ulikhet og miljøkriser, snakker i dag om rettferdighet og menneskerettigheter mens det fortsetter å forbruke og dominere. Når man ser bak språket, ser man et system som ikke har endret seg – bare forkledd seg.

Det mest bekymringsfulle er hvordan denne ideologiske krigen har blitt internalisert i våre egne samfunn. Muslimske barn vokser opp i Europa og lærer at de må bevise at de ikke er farlige. Vestlige medier viser kontinuerlig bilder som knytter islam til vold, mens de unnlater å vise de millioner av muslimer som lever i fred, arbeider, skaper og elsker. Resultatet er et samfunn der tilliten er brutt, og frykten styrer.

Samtidig brukes menneskerettigheter som et selektivt våpen. Når et land følger vestlige interesser, tier man om brudd på frihet. Når det motsatte skjer, mobiliseres opinionen. Ingen bomber faller over Saudi-Arabia, selv om landet halshugger opposisjonelle og undertrykker kvinner. Men Libya ble ødelagt fordi Vesten trengte et påskudd for å gripe inn. Dette handler ikke om rettferdighet. Det handler om kontroll.

Som veteran vet jeg hvordan virkeligheten ser ut når de moralske ordene møter støvet fra eksplosjoner. Jeg har sett hvordan krig ødelegger mennesker, ikke frigjør dem. Jeg har sett hvordan unge menn og kvinner vender hjem uten svar, og hvordan de som overlever, bærer en stillhet som ingen medalje kan dekke. Det finnes ingen ære i å drepe for en løgn. Og det finnes ingen menneskerett i å ta liv for penger, olje eller geopolitikk.

Islam, som religion, er i sin kjerne en lære om fred – “salam” – og om rettferdighet. Den taler om barmhjertighet, om plikten til å hjelpe de svake, om respekt for mennesket. Dette burde ikke være så fremmed for kristne verdier. Men Vesten har valgt å overse dette. Det er enklere å se islam som en mørk trussel enn å innrømme at vår egen vold har skapt mye av verdens kaos.

Vi liker å tro at ekstremisme er noe fremmed, men vi bærer den selv. Ekstremisme finnes i alle religioner, i alle samfunn, i alle ideologier. Den finnes i politiske eliter som er villige til å ofre tusenvis for strategiske fordeler. Den finnes i troen på at vår egen kultur er mer verdt enn andres. Den finnes i likegyldigheten til andres lidelse. Den finnes i troen på at makt gir rett.

Vestens såkalte menneskerettskriger har avslørt noe dypt ubehagelig om oss selv. Vi har brukt de høyeste idealer som dekke for de laveste motiver. Vi har gjort ordet “rettferdighet” til et verktøy for undertrykkelse. Og vi har brukt religionen islam som syndebukk for en verden vi selv har gjort urettferdig.

Når historien en dag skal dømme oss, vil den kanskje se på disse tiårene som en tid der Vesten snakket om frihet mens den drepte for makt. Som en tid der “menneskerettigheter” ble en merkevare for krig. Som en tid der tro ble brukt til å splitte, i stedet for å forene.

Islam er ikke fienden. Fienden er løgnen, grådigheten og den menneskeforakten som gjemmer seg bak moralen. Den virkelige kampen står ikke mellom kristne og muslimer, men mellom dem som tror på menneskeverd – og dem som misbruker det som slagord.

Menneskerettighetene ble skapt for å beskytte liv, ikke for å rettferdiggjøre ødeleggelse. Når Vesten igjen løfter våpen i “rettferdighetens” navn, bør vi spørre: hvem sine rettigheter er det egentlig som forsvares? For de som dør under bombene, får aldri svare.