oss 150 kroner!
Valget av president Catherine Connolly til president i Irland og årets markering av Remembrance Day, minnedagen for slutten av 1. verdenskrig, har løftet fram spørsmålet om irsk gjenforening ytterligere noen hakk. Connolly framstår som en utfordring for regjeringskameratene og tidligere rivalene Fianna Fáil og Fine Gael.
Den 11. november deltok Sinn Féins førsteminister Michelle O’Neill i kransnedleggelsen ved minnemerket for falne britiske soldater sammen med lederen for Democratic Unionist Party (DUP) i Belfast, til krass kritikk fra deler av den republikanske bevegelsen.
Dette er en påminning om at den politiske situasjonen på hele den irske øya raskt kan bli skarpere. Det kom en påminning i sommer da lojalistiske grupper gikk til angrep på hus i “blandede strøk” i West Belfast i forlengelsen av Oransjeordenes marsjsesong for å feire den protestantiske kongen Williams “King Billy”av Oranien sin seier over katolikkene i 1690.
Det minner mange om pogromene i Belfast og Derry i august 1969 som brakte IRA tilbake under det nordirske opprøret som ble kalt The Troubles (1968-98). Nå sprer de uroen over hva som skjer i 10. Downing Street. Folkeavstemninga er “langt unna” fordi det er ingen bevegelse mot konstitusjonelle endringer i Nord-Irland, hevder Hilary Benn som har hånd om Nord-Irland i Labour-regjeringa til statsminister Keir Starmer.
“Valmue-fascisme”
Ellevte i ellevte (11/11) er dagen da svært mange briter fester en valmue-nål i på brystet for å minnes alle britiske soldater som falt i 1. verdenskrig, i 2. verdenskrig og alle kriger for det britiske imperiet, inkludert i Nord-Irland. Dette er et årlig stridsspørsmål, ikke minst i Irland. Stigmatiseringa over å bruke nåla kan være like hard for ikke å bruke den.
I år har Arsenal-spilleren Katie McCabe fått svi i britisk media fordi hun ikke hadde på seg valmuen på Arsenal-drakta under kampen mot Leicester, slik hun hadde i fjor. Hun er ikke den eneste som har droppet valmuen. Det gjelder også den irske landslagsspilleren Caitlin Hayes på Brighton and Hove Albion.
Daily Mail har skannet lagbildene til klubbene i Women’s Super League. Dermed havnet også Abbie Larkin på Crystal Palace i gapestokken, og alle har blitt hengt ut av den svært høyreorienterte fjernsynskanalen GB News som dukket opp i juni 2021 med Angelos Frangopoulos som administrerende direktør og den tidligere BBC-journalisten Andrew Neil som kanalens anker.
James McClean, som spilte 103 landskamper for Irland (2012-23), kaller det “Poppy Fascism”. Det har ikke dempet temperaturen. McClean vet hvor fotballstøvlene trykker. Han er fra Creggan i Derry og spilte først 79 kamper for Derry City før han begynte den lange vandringen gjennom seriesystemet som preger middelmådige spillere, fra Sunderland til Wigan Athletic, til West Brownwich Albion, til Stoke City og Wrexham hvor han nå befinner seg på midtbanen.
Han forteller om hvor redd kona var for at han ville bli skutt på direkte-tv under “valmuekonflikten“ i 2012 da dødstruslene haglet. Han fikk særskilt bevoktning da Irland spilte landskamp mot Hellas i Dublin samme år.
– Folk sa «Han burde bli skutt og dratt over midtbanen». – Jeg fikk kuler i posten, kuler sendt til klubben. Den kvelden jeg møtte Irland, hadde klubben mottatt trusler om at jeg i bunn og grunn kom til å bli skutt, mintes McClean i Belfast Telegraph i forrige måned og viser til at “seks eller sju folk fra Creggan døde under Bloody Sunday”, massakren som det britiske 1. Parachute Regiment gjennomførte 30. januar 1972 i Derry.
– Så, for meg å bære en valmue til støtte for menneskene som utførte disse grusomhetene … det frustrerer meg hvorfor folk ikke skjønner ikke det. Hvorfor er dette i det hele tatt en debatt? Hvorfor jeg skulle bære en valmue? Hjemmet ditt er ditt hjem, du glemmer ikke hvor du vokser opp. Dette er min utdannelse i livet, og jeg skal komme tilbake hit en dag. Så, hvem er jeg til å forråde de menneskene som i bunn og grunn oppdro meg?, sier McClean. Det lyder som et eget vers av Phil Coulters hyllest til Derry, “The Town I Loved So Well”.
– Valmuen minnes alle britiske soldater, inkludert de som myrdet irske sivile i utallige angrep som Bloody Sunday, påpeker Peadar Toibín som var parlamentariker for det republikanske Sinn Féin (Oss selv) inntil han brøyt med partiet på grunn av abortspørsmålet og dannet det konservative republikanske partiet Aontú (Enhet) i januar 2019. Han mener at presset for å få irske idrettsutøvere som er aktive i Storbritannia til å gå med valmuen som “sjokkerende”.
Det fikk i år et ekstra sting fordi “Soldat F”, den eneste som har blitt tiltalt for Bloody Sunday-massakren , ble frifunnet i midten av oktober fordi britisk etterretning har trenert saka så lenge og manipulert bevisene i en slik grad at dommer Patrick Lynch ikke lenger hadde juridisk grunnlag til å dømme soldaten.
(se bloggen: “Presidentvalg for irsk gjenforening. Bloody Sunday blør fortsatt“)
Med tanke på gjenforening
Remembrance Day (Minnedagn) skaper kontroverser hver november i nord, særlig i “rødt, hvitt og blått”-fylkene Antrim og Down hvor markeringene ofte blir til unionistiske manifestasjoner, en forlengelse av Oransjeordens marsjer i juli. Det har nå utløst demonstrasjoner de siste åra, som i “grensebyen” Newry (An Iúraigh) som også er delt mellom fylkene (grevskapene) Down og Armagh.
I år har kontroversen stått rundt Nord-Irlands førsteminister, Michelle O’Neill fra Sinn Féin, som deltok i Remembrance Day-markeringa i Belfast sammen med viseførsteminister Emma Little-Pengelly fra Democratic Unionist Party (DUP) under kransnedleggelsen ved The Cenotaph ved rådhuset.
På kransen sto det: “I dag, som førsteminister, minnes jeg alle liv som gikk tapt i krigens og konfliktens gru. Gjennom forståelse og respekt for våre forskjeller kan vi bygge et sterkere, mer medfølende og samlet samfunn.»
Dette utløste som forventet skarp kritikk og bitre fordømmelser fra andre deler av den republikanske fronten. De skutter seg i reint forakt over hva de opplever som svik fra Sinn Féins side. Det spruter over på sosiale medier. Tonen er ofte like hatsk som når Sinn Féin-lederen Mary Lou McDonald blir møtt med kvasse spørsmål fra britisk og irsk hold, politisk og medialt, om hvorvidt hun vil delta i IRA-markeringer under for eksempel begravelser. Dette er en politisk balanseøvelse som Sinn Féin har havnet i ved å bli største parti i Nord-Irland og et betydelig parti sør for grensa.
Forholdet til IRA er noe som de rivaliserende regjeringspartiene, Fianna Fáil-An Páirtí Poblachtánach (Skjebnens soldater-Det republikanske partiet) og det konservative Fine Gael (Irenes familie) konfronterer Sinn Féin med ved enhver anledning. Rivalene som har knivet om regjeringsmakta siden Fine Gael ble opprettet i 1933 og særlig siden februar 1948, har nå sittet i koalisjon sammenhengende siden juni 2020 for å holde Sinn Féin unna regjeringslokalene i Dublin, først sammen med Grønn allianse (Comhaontas Glas/Green Party), og nå med uavhengige representanter (Teachtaí Dála) i Dáil Éireann fra januar i år. Det betyr nok et skritt til høyre for regjeringa.
I Nord-Irland er forholdet endret i og med at Sinn Féin for første gang innehar posisjonen som regionens største parti og dermed besitter posten som førsteminister. Ved årets åpning av forsamlinga i Stormont Castle varslet O’Neill som også leder Sinn Féin i de seks nordlige fylkene, at hun forventer at 10 Downing Street i London og regjeringa i Dublin benyttet 30-årsdagen for Langfredagavtalen, 10. april 2028, til å annonsere en dato for en folkeavstemning om et forent Irland som ble delt i 1921 i henhold til Government of Ireland Act fra 23. desember 1920 og signert statsminister David Lloyd George (1863-1945) fra Liberal Party.
Det er Sinn Féins prioriterte politikk. Siden partiet gikk forbi Social Democratic and Labour Party (SDLP) som største parti på irsk nasjonalistisk side, har Sinn Féin lagt stor vekt i sin politikk på at det er god plass for britisk irske protestanter i et forent Irland, både med hensyn til sin identitet og kultur, slik det er har fått utfolde seg i Ulster-fylkene Monaghan og Cavan som ble skilt ut i 1921 for å sikre at Nord-Irland fikk protestantisk flertall.
Det gjør at O’Neill kler seg i rollen som en inkluderende førsteminister for å bygge ned frykten for irsk gjenforening. Det gjelder ikke minst overfor velgerne til det “ikke-sekteriske”, liberal-senteristiske unionistiske Alliance Party som ble opprettet så langt tilbake som i 1970, og som ble nedslagsfelt for all-irske næringslivsinteresser etter Langfredagavtalen i 1998 som ble en sluttparentes for The Troubles (1968-98).
APNI har gjort innhogg i velgermassen til Ulster Unionist Party (UUP) og utfordrer nå den politiske posisjonen til DUP. Partiet inngår nå i koalisjonen i den nordirske forsamlinga (irsk: Tionól Thuaisceart Éireann; Ulster-skotsk: Norlin Airlan Assemblie) sammen med Sinn Féin, DUP og UUP.
– Det er mitt ansvar som førsteminister å vise respekt for alle tradisjoner og perspektiver i samfunnet vårt, sa O’Neill, født Doris i Fermoy i County Cork i sør, men oppvokst i Tyrone i Mid-Ulster der hun har en IRA-relatert slekt i Clonoe (Cluain Eo) ved bredden av Irlands største innsjø, Lough Neagh (Loch nEathach), som er med 383 kvadratkilometer er på størrelse med Mjøsa.
– Politikk må gi håp til neste generasjon, og sørge for at våre barn og barnebarn vokser opp i en mye bedre verden enn vi gjorde. Vi lever i en tid med enorme endringer på øya vår, og det krever positivt lederskap, og jeg vil ikke vike unna det ansvaret, redegjør O’Neill overfor anklagene.
Connollys kraftfulle røst
President Catherine Connolly finstemte de samme strengene da hun ble tatt i ed som president i Irland (Uachtarán na hÉireann). I innsettelsestalen gjorde hun det like krystallklart som irsk morgendugg i mose at hun vil følge opp den frispråklige tonen til sin forgjenger, 84 år gamle Michael D. Higgin (Mícheál Dónal Ó hUigínn), tidligere borgermester i Galway, Connollys hjemby, og minister for kunst, kultur og de irskspråklige områdene Gaeltacht (1993-97) for Labour (Páirtí an Lucht Oibre). Han tok til orde mot folkemordet i Gaza og til støtte for Palestina som ingen annen offisiell figur i hele Europa.
Connolly (68) vil ikke være seremoniminister og gallionsfigur som presidentembet er tiltenkt å være. Hun presenterte seg i stedet som en “katalysator for forandring” (chatalaíoch don athrú) i innsettelsestalen på lyrisk gælisk i St. Patrick’s Hall i regjeringskomplekset Dublin Castle (Caisleán Bhaile Átha Cliath) ved Dame Street i den sentrale delen av hovedstaden på Remembrance Day.
Hun kommer til å direkte utfordre Taoiseach (statsminister) Micheál Martin fra Fiana Fáil og Tánaste (visestatsminister) Simon Harris fra Fine Gael på helt sentrale spørsmål som Palestina selv etter at Irland anerkjente Palestina som stat, på irsk nøytralitet i et Europa som blir kraftig militarisert, på folkeavstemninga om irsk gjenforening og på det irske språket på begge sider av grensa.
Dette er de sentrale sakene for Sinn Féin og andre partier på venstresida, ved siden av boligkrisa og sosial-økonomiske dyrtidsspørsmål som “den keltiske tiger”-økonomien, Celtic Tiger (An Tíogar Ceilteach) har dratt med seg fra midten av 90-tallet til rundt 2010. Connolly er dessuten engasjert i klima- og miljøspørsmålet og tar med inkluderende likeverd inn på presidentkontoret Áras an Uachtaráin i Phoenix Park i Dublin.
Connolly framstår så radikal og avvæpnende overfor aggressive utspørrere fra media at det virker nærmest uvirkelig at hun kunne bli valgt med 63 prosent av stemmene – riktignok med lav valgdeltakelse og med over ti prosent ugyldige proteststemmer. Hun stilte nemlig mot presidentkandidater fra både Fine Gael og Fianna Fáil.
Hun mener at valget er «det kraftige mandatet» hun har fått av offentligheten til å «formulere sin visjon for en ny republikk, en republikk verdig navnet sitt». Dette er nye ord fra Áras, og de gir gjenklang helt ut på de 40.000 basaltsøylene som utgjør Giant’s Causeway på Unescos verdensarvsted på kysten av Antrim helt nord i Irland.
Hun uttrykker det «rådende narrativet» om at kampanjen hennes var «for ytterliggående, for venstreorientert».
– Det ble imidlertid tydelig at det dominerende narrativet ikke reflekterer eller representerer folks verdier og bekymringer, kontret hun under innsettelsen.
Irsk nøytralitet
Connolly slo ring rundt irsk nøytralitet som hun understreket det symbolske i at innsettelsen fant sted på fredsdagen fra 1. verdenskrig, 11. november 1918. Irland har «en lang og kjær tradisjon for nøytralitet og en uavbrutt merittliste med fredsbevaring siden 1958», påpekte hun. Det gjør Irland «spesielt godt posisjonert» til å formulere alternative løsninger til krig når verden står overfor den eksistensielle trusselen fra klimaendringer og fortsatte kriger. Det er to trusler som hun mener er «uløselig knyttet sammen».
– Dessverre har vi alle blitt vitner til pågående kriger og folkemord. Gitt vår historie har normaliseringen av krig og folkemord aldri vært og vil aldri bli akseptabelt for oss. Vår erfaring med kolonisering og motstand mot en katastrofal menneskeskapt hungersnød og tvungen innvandring gir oss faktisk en levende forståelse av fordrivelse av eiendom, sult og krig og et mandat for Irland til å lede.
I den sammenhengen trakk hun inn Langfredag-avtalen fra 1998 som «modell for fredelig løsning av konflikter». Hun ser fram til sitt «første offisielle besøk i nord» og refererte til den irske grunnlovens artikkel 3 som fastslår det irske folkets sterke ønske om et samlet Irland under samtykke: “den irske nasjonens faste vilje, i harmoni og vennskap, til å forene alle folkene som deler territoriet på øya Irland».
Den irske presidenten vil «fremme en inkluderende og åpen dialog over hele øya,» understreket hun på en stoisk, men likevel framoverlent måte som trolig verken Martin eller Harris føler seg bekvem med med tanke på hvordan det vil kunne bli oppfattet i Westminster.
Det kom fram da hun erklærte at hun «aldri har trodd mer på ånden i dette landet» slik den trådte fram under valgkampen hennes med «solidaritet og anstendighet som fortsatt er den dominerende kraften bak vårt folk» og «den stille verdigheten og stoisismen til de som bare fortsetter til tross for de svært reelle utfordringene de står overfor». Den når også ut til den irske diasporaen som hun vil høste erfaringer fra de neste sju åra.
Et viktig redskap for å nå ut, er det irske språket, Gaeilge på den offisielle skrevne standarden (An Caighdeán Oifigiúil). Hun vil ikke bare være en lydhør stemme; den vil bli på irsk fordi nasjonens morsmål skal «ikke bli snakket lavt i Áras, det skal ha førsteprioritet som arbeidsspråk» for “Tír gan teanga, tír gan anam,” erklærte hun: Et land uten et språk er et land uten sjel. “Ligimis don Ghaeilge blathú,” la oss la irsk blomstre.
https://en.wikipedia.org/wiki/Irish_language
President Catherine Connolys innsettelsestale:
https://republican-news.org/current/news/2025/11/inaugural_speech_of_president_.html
Hva skjer i 10 Downing Street?
Det er mange ting som tyder på at det raskt kan bli behov for klar tale, slik dikteren og akademikeren Higgins gjorde i stadig sterkere grad under sitt fjorten år lange presidentembete. Det er knyttet forhåpninger til at Connolly vil være enda tydeligere med hensyn til den britiske kolonialismen som rammer dem selv i de seks nordlige fylkene.
Britiske forsøk på å tåkelegge utsiktene for en folkeavstemning har utløst sinte reaksjoner blant irske nasjonalister. Det skjer på bakgrunn av at lojalistiske unionister har trappet opp sine voldsaksjoner og vist en skarpere politisk uforsonlighet gjennom sommeren.
Det har vekket frykten for nye pogromer i bydeler i Belfast der det bor irske nasjonalister, som oftest er katolikker, og unionister som er protestanter, tett på hverandre.
Det var slike pogromer, der det lojalistiske politikorpset Royal Ulster Constabulary (RUC, 1922-2001, i dag Police Service of Northern Ireland, PSNI) forholdt seg passive til at katolske hjem ble brent ned i Bombay Street og andre gater i West Belfast og opprøret i Bogside i Derry i august 1969, som førte til at IRA ble hentet fram igjen, vel et år inn i The Troubles.
https://en.wikipedia.org/wiki/1969_Northern_Ireland_riots
Nå blir PSNI (Seirbhís Póilíneachta Thuaisceart Éireann) anklaget for den samme lemfeldige behandlinga av målrettede angrep på irske nasjonalisters hjem for å få dem til å flytte. Anklagene treffer ikke bare politisjefen Jonathan Michael Boutcher.
https://en.wikipedia.org/wiki/Police_Service_of_Northern_Ireland
(se bloggen: “Politiokkupasjonen” fortsetter i Nord-Irland. Tjue år siden ‘the good ol’ IRA“)
I stedet for å stramme inn, går den britiske regjeringas Direct Ruler for Nord-Irland, Hilary Benn (sønn av den profilerte Labour-politikeren Tony Benn (1925-2014) som hadde stor påvirkning på Jeremy Corbyn) i motsatt retning. Nå gir Benn politisk støtte til vrange unionister i Stormont Castle og har begynt å tukle med premissene og vilkårene for folkeavstemninga slik den er nedfelt i Langfredag-avtalen, påpeker Irish Republican News (IRN).
Benn uttalte forrige onsdag at Labour-regjeringa til Keir Starmer uttrykker “sterk støtte til unionen” og at en eventuell folkeavstemning ligger “langt unna”. Han hevdet utrolig nok at «ingen argumenterer for at det er appetitt på konstitusjonelle endringer her i Nord-Irland», hvilket IRN, understøttet av stadig flere meningsmålinger, fortoner seg som en regelrett løgn.
Flertall i bevegelse
Flere målinger har allerede vist flertall, og trenden peker på at det vil være trygget i løpet av 2027 om ikke før. Målingene viser at det er flertall i yngre og kommende velgergrupper. Det ser ut til å sende unionister og nå britiske politikere inn i fornektelsen. Det øker faren for at britiske securocrats begynner å tukle med “data”. Og det har utløst alarm.
– De nesten tilfeldige referansene i engelsk politikk til å forlate kjernepilarene i hele fredsprosjektet i Irland er dypt urovekkende, advarer professor i menneskerett, Colin Harvey, en av grunnleggerne av Ireland’s Future-prosjektet som ble opprettet i 2017 for å kjempe for nye konstitusjonelle ordninger i hele Irland.
https://en.wikipedia.org/wiki/Ireland%27s_Future
Benn «prøver å dytte tannkremen tilbake i tuben», mener kommentatoren Kevin Meagher og forfatter av “A United Ireland: Why Unification Is Inevitable and How It Will Come About” (2016) og “What a Bloody Awful Country: Northern Ireland’s Century of Division” (2021). Han løfter fram tidligere britiske kampanjer fra Labour-lederen Tony Benn for irsk gjenforening for 45 år siden og beskriver sønnens uttalelser som «en lettsindig, nedlatende intervensjon» og tyr til den kjente klisjeen om at «faren hans ville snu seg i grava».
Sinn Féin-leder Mary Lou McDonald har tatt til tastaturet, melder IRN. Hun har skrevet til Benn om hans «arrogante» forsøk på å avvise konstitusjonelle endringer når «samtalen om irsk enhet er godt i gang og blir sterkere for hver dag».
Hun viser til førsteminister Michelle O’Neill, den katolske kirkas Most Reverend Eamon Martin, erkebiskop av Armagh og dermed Primate of All Ireland, tidligere Taoiseach (statsminister) Leo Varadkar fra Fine Gael, lederne for SDLP og Alliance, Claire Hanna og Naomi Long. De har alle «offentlig uttrykt gjennomtenkte synspunkter på de ulike dimensjonene av konstitusjonelle endringer» de siste månedene.
Forrige uke vedtok parlamentet i Dublin et forslag for Sinn Féin om å planlegge og forberede for et forent Irland. En meningsmåling publisert i unionistavisa Belfast Telegraph for tre uker siden viser over 60 prosents flertall for at kriteriene for folkeavstemninga blir offentliggjort for å gjøre folk kjent med dem.
– At den britiske regjeringen reiser hindringer for folkeavstemninger om irsk gjenforening strider mot framskrittsånden som skrev historie i 1998 – det er uakseptabelt og en posisjon jeg fullstendig avviser. Samtalen om irsk enhet er godt i gang i hele samfunnet. Det er en levende og demokratisk diskusjon forankret i bestemmelsene i Langfredag-avtalen fra 1998. Derfor, i stedet for å drive med fornektelse og vrangforestillinger, er det betydelig arbeid som må gjøres for å forberede seg på folkeavstemningene og utsiktene til demokratiske konstitusjonelle endringer, skriver MCDonald som insisterer på at løftene i Langfredag-avtalen må overholdes.
Sinn Féin-lederen mener at «arbeidet må begynne nå for å planlegge for konstitusjonell endring». Hun tilbyr seg å møte Benn for å «diskutere hvordan vi samlet kan sikre at neste fase av denne prosessen håndteres på en konstruktiv måte». Hun betegner delinga som “en fiasko – sosialt, økonomisk og politisk.”
– Vår generasjons håp om en gjenforening av Irland ble reflektert i presidentvalget. Utsiktene til irsk enhet ble anerkjent som en enorm mulighet for vår framtid. Vi må lære av historia. Framtiden til denne øya må avgjøres av folket, i en åpen, demokratisk prosess – gjennom dialog, planlegging og folkeavstemninger i nord og sør innen slutten av dette tiåret,» oppsummerer hun.
Flere unionister har derimot åpent gitt uttrykk for at de håper at valget av Connolly “vil skade forholdet mellom Irland og USA og økonomien i de 26 fylkene,” skriver IRN. DUP avslo invitasjonen til innsettelsen som uttrykk for fiendtligheten mot Dublin og det åpenbare ubehaget det er å sitte i lokalregjeringa som største unionistiske parti, men med O’Neill fra Sinn Féin som førsteminister. “En skarp kontrast” til O’Neills deltakelse på Remembrance Day og Connollys invitt til unionistene i nord, påpeker Sinn Féins Órlaithí Flynn som representerer det utsatte Belfast West i Stormont Castle og med master i irsk politikk fra Queen’s University Belfast.
Glockene ringer
Alvoret i kontrasten blir understreket av meldinga om at store mengder med ammunisjon, nok til å fyre opp igjen den voldelige konflikten, har “forsvunnet” fra våpenlagret til PSNIs politiakademi Steeple Campus i Antrim (Aontroim, “enslig rygg”). Det dreier seg om 40.000 patroner med 9 mm ammunisjon til den østerrikske Glock 17-pistolen som utstedes til alle politibetjenter i Nord-Irland. De har rett til å bære våpen når de ikke er på vakt, i motsetning til i England, Skottland og Wales der det bare er spesialteam som bærer skytevåpen, ifølge nettstedet The Canary forrige søndag.
“Forsvinningene” skal ha pågått over år, og mistanken er stor om at ammunisjonen har havnet hos lojalistiske drapsgjenger med tanke på et eventuelt framtidig slag om Nord-Irland. Her ringer det også i historiske klokker. Det knytter seg til kampen om Home Rule for Irland som statsminister Lloyd George gikk inn for.
Det førte til at unionisten Sir Edward Carson (1854-1935) begynte å bygge opp en egen nordirsk hær etter at han i september 1911 hadde samlet over 50.000 mennesker på et møte i nærheten av Belfast. Her oppfordret han sitt eget parti, Irish Unionist Alliance, til å ta på seg styringa av Ulster om London ga slipp på provinsen.
https://en.wikipedia.org/wiki/Edward_Carson#Arms
Første verdenskrig kom den tredje og avgjørende behandlinga av Home Rule i forkjøp. Likevel ble ikke den paramilitære styrken Ulster Volunteers dimittert før 1. mai 1919.
https://en.wikipedia.org/wiki/Ulster_Volunteers
Patrick Corrigan, Amnesty Internationals leder i Nord-Irland, mener det er grunn til «alvorlig bekymring for sikkerheten og for en potensiell overlevering til paramilitære og kriminelle hender». Han krever “uavhengig etterforskning og full ansvarlighet». Patsy McGlone i SDLPs justiskomité mener at det er «virkelig urovekkende nyheter». Hun oppfordrer Naomi Long fra Alliance, som er justisminister i nord, til å iverksette en gransking som omfatter det betente spørsmålet om i hvilken grad PSNI som opptrer like lojalistisk som det gamle RUC, har kontroll med sine våpen.
Bakgrunnen er de massive avsløringene av samarbeid mellom RUC og nå PSNI og dødsskvadronene Ulster Volunteer Force (UVF) og Ulster Defence Association (UDA).
Kommentatorer peker på at dette ikke var tema på det siste møtet i politistyret til tross for avsløringene. Det handlet i stedet om hvordan PSNI bruker «personlige beskyttelsesvåpen» etter at det ble klart at medlemmer av politistyrken rutinemessig bærer ladde våpen i møter med publikum, inkludert høytstående politikere, melder IRN. Dette er «en operativ sak», fastslår politisjef Boutcher og nekter å dypere inn i saka som ble reist av Sinn Féins representant i politistyret, Gerry Kelly (Gearárd Ó Ceallaigh), en IRA-veteran fra Nord-Belfast og nå medlem av landsstyret i Sinn Féin.
Britiske soldater og MI5
Sommerens uroligheter ser ut til å ha spredd seg til de britiske styrkene som fortsatt står i Nord-Irland. Republican Network for Unity (Poblachtaigh d’Aontú) som er en samling av flere små republikanske grupper, fordømmer hærens aktiviteter i fylket Armagh, ofte betegnet som “Rebel Territory” under The Troubles.
RNU som ble opprettet i 2007 i protest mot at Sinn Féins ard fhéis (landsmøte) stemte for å gå inn i politistyret til PSNI, har postet bilder som viser store grupper av britiske soldater som patruljerer landsbygda nord i Armagh.
«Nok en gang blir lokalsamfunn tvunget til å være vitne til en okkupasjonshær som opererer ustraffet på irsk jord. Slike demonstrasjoner av britisk militær tilstedeværelse tjener bare til å skremme lokale innbyggere og understreke den fortsatte fornektelsen av irsk suverenitet,» heter det i kunngjøringa fra RNU som minner om at utplasseringa av britiske tropper hvor som helst i de okkuperte seks fylkene er en «skarp påminnelse» om at Irland fortsatt er delt. «Disse handlingene avslører den pågående feilen med såkalt fred og politiske ordninger når det gjelder å levere ekte uavhengighet og demilitarisering,» mener RNU.
https://en.wikipedia.org/wiki/Republican_Network_for_Unity
Den britiske militæretterretninga og MI5 fortsetter sin virksomhet med å forsøke å rekruttere republikanere ved å tilby “hjelp”. Minst sju personer i Derry, Belfast og Skottland har fått tekstmeldinger med tilbudet, alle medlemmer av fangeorganisasjonen Irish Republican Prisoners Welfare Association (IRPWA) som blir koblet til 32 County Sovereignty Movement (32CSM) og Saoradh (Liberation) som blir koblet til New IRA.
32CSM ble opprettet i 1997 i protest mot Langfredag-avtalen av Bernadette Sands McKevitt, søstra til legendariske Bobby Sands (Roibeárd Gearóid Ó Seachnasaigh) som døde i sultestreiken i 1981.
https://en.wikipedia.org/wiki/32_County_Sovereignty_Movement
Saoradh ble opprettet i 2016 av tidligere medlemmer av 32CSM, Republican Sinn Féin og Irish Republican Socialist Party. Dette dreier seg om små grupper med marginal folkelig forankring i de republikanske områdene.
https://en.wikipedia.org/wiki/Saoradh
MI5-agentene “bryr seg om deg og ønsker å hjelpe,” heter det i tekstmeldinga som ble sendt ut dager etter at en mann fra Derry som ble anklaget for å være involvert i IRA-virksomhet, fikk bankkontoen beslaglagt av britiske myndigheter. Dette er et åpenbart forsøk på økonomisk utpressing og er ikke isolerte hendelser, men del av en gammel britisk strategi for med å presse folk til å bli tystere og eventuelt provokatører.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M.Johansen.
