Her er spørsmålet NRK Debatten ikke ville ha

0
Fredrik Solvang og Susanne Heart.

Noe skjedde i Debatten den 18. november 2025 som var større enn en avbrytelse. Jeg kom for å snakke om medienes rolle. I stedet demonstrerte redaksjonen hele problemet, direkte på TV.

Susanne Heart.

24. november, 2025

Dette handler ikke om vaksinedebatt. Det handler om hvorfor de etablerte mediene unngår spørsmål som utfordrer egne fortellinger. Det kunne like gjerne handlet om strømprisene, krig, kjønnsideologi i skolen, barnevernet, migrasjonspolitikken eller behandlingen av pandemikritikere. Saker der bare én sannhet får plass, og der gruppetenkning og konformitet blir resultatet.

I forkant av Debatten skrev jeg artikkelen «Redaktørstyrt eller styrte redaktører», der jeg beskrev hvordan norske medier ikke lenger speiler virkeligheten, men regisserer den. Etter sendingen publiserte jeg «Hva som faktisk skjedde i forkant av Debatten», fordi det som skjedde bak kulissene bekreftet nøyaktig det jeg hadde advart mot. I tillegg skrev jeg artikkelen «Media må våkne!» for snart fem år siden i Dagbladet. Den er enda aktuell.

Dette handler om et mediesystem som har sluttet å stille spørsmål og søke sannhet. Når medier presenterer meninger, gjetting og ekspertuttalelser som om det var fakta, programmerer de befolkningen.

Vi står midt i en reell overdødelighet i Norge. Dette er ikke spekulasjon, men dokumentasjon. Tallene ligger i Dødsårsaksregisteret og hos SSB. Folkehelseinstituttet viser selv i rapporten «Dødsårsaker 2024» at antall døde i Norge øker markant først etter 2021. Ikke i 2020 da pandemien startet, men i 2021 etter at massevaksineringen var i gang. Denne økningen krever forklaring.

Forskere beskriver utviklingen som en folkehelsekrise og påpeker at Norge hadde 11 588 flere dødsfall enn forventet i perioden 2022–2024. Altså flere enn som døde under hele andre verdenskrig. Og 2024 ble det tredje året på rad med markant overdødelighet. Likevel stiller ingen medier spørsmålet som faktisk kan avklare hva som skjer.

Spørsmålet er enkelt:

Hva er totaldødeligheten per 100 000 blant covid-19-vaksinerte og uvaksinerte, år for år siden 2021?

Det dramatiske er ikke spørsmålet. Det dramatiske er at ingen medier stiller det.


Overdødelighet er telling av faktiske dødsfall. Derfor må dødsdato og vaksinedato kunne sees i samme datasett. Uten en slik kobling kan ingen undersøke mønstre. Totaldødelighet er det mest etablerte målet for å vurdere endringer i folkehelsen.

Korrekt klassifisering av vaksinestatus er avgjørende. Hvis et system regner en person som uvaksinert i dager eller uker etter dose, havner dødsfall i denne perioden i feil gruppe. FHIs egen analyse fra 2024, «Lavere dødelighet blant koronavaksinerte» ser ut til å bruke denne kategoriseringen. Dette kan også forklare hvorfor det paradoksalt nok så ut som om uvaksinerte plutselig døde i større antall rett etter vaksinasjonsrundene. Metoden gjør det umulig å si noe sikkert om dødelighet etter faktisk vaksinasjonsstatus.

Ulike typer dødsfall må ikke blandes. Covid-dødsfall og dødsfall som skjer kort tid etter vaksinering må holdes atskilt hvis målet er å forstå utviklingen. Og alle vaksinetypene som ble brukt i Norge må inngå i analysen, ikke fjernes.

Likevel presenteres modellene som fasit. Svakhetene problematiseres ikke. Rådata etterspørres ikke. Publikum får konklusjoner uten mulighet til å kontrollere grunnlaget.

Dette er ikke kritikk av FHI. Dette er en påminnelse om at pressens oppgave er å stille de spørsmålene myndighetene helst vil slippe. Medier skal kontrollere makten på vegne av befolkningen, ikke beskytte den.

mRNA-teknologien er ny, og vi har ikke langtidsdata. Når teknologien er ny, blir åpenhet enda viktigere. Å nekte innsyn svekker ikke vitenskapen. Det svekker tilliten.

Når medier erstatter fakta med fortellinger, slutter befolkningen å være informert. De blir programmert. Et demokrati kan tåle sterke meningsforskjeller. Det kan ikke tåle informasjonskontroll presentert som journalistikk.

Forskere har foreslått hypoteser: long covid, stress, varmt vær, tilfeldigheter. Alt annet enn den mest omfattende felles eksponeringen i perioden. Når tall mangler, fylles tomrommet av fortellinger. Journalistikk blir dramaturgi.

NRK dokumenterte nylig at dødsfall blant unge har steget uvanlig mye, og forskerne kaller utviklingen «alvorlig» og «uventet». Likevel viser medier og myndigheter til fallende aldersjusterte rater som “forklaring”. At raten faller betyr ikke at færre dør, bare at befolkningen blir eldre. Når flere faktisk dør, kan ingen justeringer trylle det bort.

Noen peker på gjenåpningen som forklaring. Det forklarer ikke flere år med vedvarende overdødelighet. Heller ikke økningen blant unge eller i dødsårsaker som ikke påvirkes av nedstengning.

Jeg vet at mange som tok vaksinen i god tro kan kjenne ubehag når slike spørsmål løftes. Nettopp derfor trenger vi tallene. Ikke for å skape uro, men for å skape trygghet, for oss selv og barna våre fremover.

Medisinske fagpersoner advarer i Tidsskriftet for Den norske legeforening om at manglende innsyn og maktkonsentrasjon hindrer vurderingen av folkehelsen. Dette burde vært en hovedsak i norske medier. Det er det ikke.

I Storbritannia avslørte The Telegraph at myndighetene holdt tilbake tall som kunne vist en mulig kobling mellom vaksiner og overdødelighet, fordi de fryktet at folk ville bli opprørt av svaret. Befolkningen fikk ikke fakta, men en kontrollert fortelling. I Norge nevnes dette knapt.

Helseministerens svar i Stortinget følger samme mønster: konklusjoner uten data. Han avviser problemene, men legger ikke frem tall som gjør det mulig å etterprøve påstandene. Når myndigheter avviser problemer uten å legge frem tall, forventes tillit uten grunnlag. Tillit kan ikke kreves. Den må fortjenes med innsyn.

Tallene finnes. De holdes bare tilbake fra uavhengig analyse. Dødsårsaksregisteret får ikke koble mot SYSVAK, selv om anonymiserte tall er vanlig praksis internasjonalt. Personvern er ikke hindringen. Viljen er hindringen.

Sannhet trenger ikke regi. Det er først når historien må kontrolleres at rammer og filtrering blir nødvendig. Derfor fikk nok ikke spørsmålet mitt slippe gjennom.

Vi trenger ikke flere forklaringer. Vi trenger tall. Og vi trenger medier som søker sannhet, ikke beskytter fortellinger.

Når vi først får tallene, er tolkningen enkel:

– Hvis flere uvaksinerte enn vaksinerte har dødd, styrker det vaksinen.

– Hvis flere vaksinerte enn uvaksinerte har dødd, styrker det behovet for granskning.

– Hvis dødeligheten er lik, trengs nye hypoteser.

Slik fungerer vitenskap.

Jeg ble stoppet i Debatten. Det tåler jeg. Det vi ikke kan tåle, er at tall som angår en hel befolkning fortsatt holdes skjult. Når sannhet må skjermes fra folket, er det ikke folket som er farlig. Det er systemet.

Dette handler ikke om én kveld, én sak eller én vaksine. Det handler om et mediesystem som har sluttet å informere og begynt å programmere. Overdødelighetssaken er bare ett eksempel.

Et samfunn der makten slipper unna kritiske spørsmål er ikke først og fremst et helseproblem. Det er et presseproblem. Når mediene velger hva folk får lov til å vite, er det ikke lenger journalistikk. Det er kontroll.

Derfor må pressen nå gjøre det eneste som gjenoppretter tilliten: få rådataene på bordet. Ikke sammendrag, ikke modeller, ikke ferdige fortellinger. Rådata. Åpenhet er ikke en høflig forespørsel. Det er et demokratisk krav.

For dette handler om mer enn overdødelighet. Det handler om hvem som får definere virkeligheten i Norge. Enten informeres befolkningen, eller så programmeres den. Valget ligger ikke hos politikerne. Det ligger hos mediene. Nå må de ta det.


Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.

Forrige artikkelMarianne trodde at hun var del av et «vi», men da hun fikk ME, ble hun en «motpart»
Neste artikkelMonopolets Metanmaskin – og skadene som ikke kan ties ihjel