oss 150 kroner!
La oss ta på oss de historiske brillene: Etter Vestromerrikets sammenbrudd har det vært mange forsøk på å gjenreise riket eller deler av det, for eksempel Karls den stores rike, det hellige tyskromerske riket, Tyskalnds tredje rike og EU. Vi fortsetter vårt skråblikk på historien for å kartlegge de tektonisk platene og bruddlinjene i Europa.
Her har vi samlet de forsøkene vi kjenner til og det må understrekes at noen av dem var viktigere enn andre:
Det byzantinske riket (Østromerriket): Som en direkte fortsettelse av det romerske riket, forsøkte keiser Justinian I (527–565) aktivt å gjenforene Øst og Vest gjennom militære kampanjer ledet av general Belisarius. Dette inkluderte gjenerobring av Italia, Nord-Afrika og deler av Spania, med mål om å gjenopprette det gamle imperiets enhet under romersk lov og administrasjon.
Karl den stores rike: Karl den store (Karl 1), som regjerte fra 768 til 814, utvidet det frankiske riket betydelig gjennom militære erobringer. Han beseiret bl.a. langobardene i Italia, sakserne i det nordlige Tyskland og avarderne i Øst-Europa. I år 800 ble Karl kronet til «keiser av romerne» av pave Leo 3 i Roma. Dette markerte gjenopplivingen av det vestromerske imperiet og ga grunnlaget for det hellige romerske rike. Riket strakte seg fra kysten av Atlanterhavet i vest til elven Elbe i øst, fra Nordsjøen i nord til Middelhavet i sør. Dette omfattet store deler av dagens Frankrike, Tyskland, Østerrike, Sveits, Nord-Italia og Nederland.
Det bulgarske riket: Under Simeon I (893–927) ble han kronet som «Keiser og autokrat over alle bulgarere og romere» av patriarken i Konstantinopel i 913, noe som førte til krig med Byzantium. Seinere i det andre bulgarske riket (1185–1396), ble Tarnovo framstilt som etterfølger til Roma og Konstantinopel.
Latinriket i Konstantinopel: Etablert etter det fjerde korstoget i 1204, hevdet dette korsfarer-riket arv til det romerske imperiet ved å kontrollere hovedstaden. Det varte til 1261, med keisere fra flamske og franske hus som forsøkte å opprettholde romersk legitimitet i Øst.
Det serbiske riket: Stefan Dušan kronet seg selv som «Keiser over serbere og romere» i 1346, og utvidet riket til å inkludere greske og byzantinske territorier. Dette kravet ble anerkjent av Bulgaria, men ikke fullt ut av Byzantium, og varte til rikets oppløsning rundt 1371.
Det russiske riket («Tredje Roma»): Fra 1400-tallet hevdet russiske ledere, som Ivan III (som giftet seg med en byzantinsk prinsesse i 1472) og Ivan IV («den grusomme»), at Moskva var det «tredje Roma» etter Roma og Konstantinopel. Dette ideologiske kravet blandet ortodoks kristendom, autokratisk styre og romerske symboler, og ble styrket av Moskva-patriarkatet i 1589.
Det osmanske riket: Etter erobringen av Konstantinopel i 1453 erklærte sultan Mehmed II seg som «Kayser-i Rum» (Keiser av Roma), basert på rett til erobring og kontroll over den gamle hovedstaden. Dette var et forsøk på å legitimere osmansk styre som arving til både byzantinsk og romersk arv, og tittelen ble brukt sporadisk fram til 1700-tallet.
Det spanske imperiet (under Habsburgerne, f.eks. Karl V): Gjennom ekteskap og erobringer hevdet det arv via visigotisk suksessjon i Hispania, med titler som «Keiser over hele Spania». Dette ble forsterket av kjøp av byzantinske titler i 1502, og imperiet ble sett som en ny Roma som siviliserte Amerika.
Napoleonske riket: Napoleon Bonaparte kronet seg selv som keiser i 1804 i romersk stil (inspirert av Caesar og Augustus), og så sitt franske imperium som en moderne gjenoppliving av romersk enhet i Europa gjennom erobringer og Code Napoléon.
Fascistiske Italia under Mussolini: Benito Mussolini proklamerte i 1920- og 1930-årene et «nytt romersk imperium» gjennom invasjonen av Etiopia i 1936 og bruk av romerske symboler, med Roma som sentrum for en ny imperial æra.
Det hellige tysk-romerske rike tar vi for seg sjøl:
- Hohenstaufen-dynastiet under Friedrich II (1212–1250): Friedrich II representerer ofte høydepunktet i det tysk-romerske rikets ambisjoner om å gjenopprette en universell romersk imperialitet. Han ble kronet til keiser i Roma i 1220 og brukte aktivt romerske symboler og tittelen Romanorum imperator. Hans styre, særlig i Sør-Italia og Sicilia, ble betraktet som en ny blanding av keiserlig og romersk tradisjon. Friedrich II hevdet seg selv som en verdslig motvekt til pavens åndelige makt og forsøkte å konsolidere en keiserlig autoritet som kunne omfatte både Tyskland og Italia. Hans rike ble ofte omtalt som en gjenoppliving av det gamle romerske imperiet.
- Den store interregnum (1250–1273): Etter Friedrich IIs død og undergangen til Hohenstaufen-dynastiet oppsto en periode uten en klart anerkjent keiser. Denne vakuumet førte til en svekkelse av den universelle keiserlige autoriteten og en økning i de territoriale fyrstenes makt. Det tysk-romerske riket begynte å bevege seg bort fra den opprinnelige visjonen om en samlet romersk imperiestat.
- Den senmiddelalderske og tidlignytidige utviklingen: Med dynastier som Habsburg, Luxembourg og igjen Habsburg ble riket gradvis mer institusjonalisert, men også mer desentralisert. Keisermakten ble i økende grad avhengig av støtte fra de territoriale fyrstene, og riket utviklet seg til en sammenslutning av nesten selvstendige stater snarere enn en sentralisert imperium. Likevel beholdt keiserne den symbolske tittelen Romanorum imperator og hevdet arvretten til den romerske keisermakten.
- Reichsdeputationshauptschluss og overgangen til Fyrsteforbundet i Regensburg (1803): Denne reformen markerer en avgjørende fase i rikets nedbrytning. Reichsdeputationshauptschluss førte til en radikal omorganisering av det tysk-romerske riket, der antallet verdslige riksdømmer ble kraftig redusert fra omtrent 300 til rundt 40 større stater.
- Oppløsninga i 1806: Med Napoleons press og erklæringen fra keiser Frans II om å legge ned kronen som tysk-romersk keiser og erklære seg selv som keiser av Østerrike, avsluttet den formelle eksistensen av det tysk-romerske riket. Dette markerte slutten på over åtte århundrer med forsøk på å opprettholde en kontinuitet med den romerske keisermakta i Vesten.
Kontinuiteten til Hitlers tredje rike
Det er en klar ideologisk og symbolsk kontinuitet mellom det tysk-romerske riket og Nasjonal-Sosialistiske Tysklands selvforståelse som det såkalte Tredje rike. Naziregimet bevisst plasserte seg selv innenfor en tradisjon som hevdet å være er fortsettelse av Romerriket.
Nazistisk ideologi inkorporerte eksplisitt ideen om tre suksessive riker (Reich) i tysk historie, der det «Første rike» var det tysk-romerske riket (962–1806), det «Andre rike» var det tyske keiserdømmet (1871–1918), og det «Tredje rike» skulle være det nasjonalsosialistiske imperiet fra 1933. Adolf Hitler og propagandaminister Joseph Goebbels framstilte det tredje riket som den endelige og fullkomne oppfyllelsen av den historiske streben etter en varig tysk imperiestat. Denne tredelinga var ikke bare retorisk, men ble aktivt brukt for å legitimere regimets ambisjoner om å skape et tusenårsrike.
Naziregimet brukte også romersk symbolikk i stort monn. Ørnen, etterlikning av romersk arkitektur og ikke minst «romersk» hilsen.
Nazistene så det romerske imperiet som et forbilde for et folkebasert, ekspansivt og militært dominerende rike. Historikeren og ideologen Alfred Rosenberg og andre fremhevet Romerrikets evne til å konsolidere og herske over et multietnisk imperium, men hevdet at dette hadde blitt svekket av kristendommen og senere av «jødisk innflytelse». Det tredje rike ble fremstilt som en «renset» og gjenopplivet versjon av dette imperiet, fri for de elementer som angivelig hadde ført til Romerrikets fall.
Walther Funks plan
Walther Funk, som var rikets økonomiminister og president i Reichsbank fra 1939, spilte en betydelig rolle i utarbeidingen av planer for den økonomiske organiseringen av et etterkrigseuropa under tysk herredømme. Hans planer representerte et konkret forsøk på å definere det administrative og økonomiske rammeverket for det som ble omtalt som det storgermanske imperiet.
De viktigste elementene i disse planene kan oppsummeres slik:
Økonomisk integrasjon under tysk ledelse: Funk argumenterte for en omfattende økonomisk reorganisering av det europeiske kontinentet, der de okkuperte territoriene skulle bindes økonomisk til Tyskland gjennom et koordinert system av clearingavtaler, bilaterale handelsbalanser og en felles europeisk betalingsenhet kalt «Europäische Abrechnungseinheit» (EA). Denne enheten skulle erstatte eksisterende valutaer i handelsforholdet og sikre at økonomien i det europeiske fastlandet ble underlagt tysk kontroll.
Sentralisert økonomisk styring: Planene inkluderte etablering av en europeisk økonomisk komité med hovedkontor i Berlin, der representanter fra de europeiske landene skulle koordinere produksjon, råvarefordeling og handelsbalanser. Dette skulle fungere som et rammeverk for å sikre at alle land i det europeiske økonomiske området underordnet sine nasjonale økonomier under de strategiske og industrielle prioriteringene til det storgermanske imperiet.
Rammeverket for det storgermanske imperiet: Funks planer var ikke begrenset til ren økonomi, men søkte å gi et institusjonelt grunnlag for en varig tysk-dominert europeisk orden. Han talte for den «nye europeiske orden» der Tyskland skulle stå i sentrum, omgitt av en serie av økonomisk og politisk underordnede stater.
Dette inkluderte ideen om en hierarkisk struktur der de germanske landene, særlig de nordiske, skulle inngå et nært samarbeid gjennom et såkalt «Nordisk Økonomisk Samarbeid», mens andre europeiske nasjoner skulle integreres i varierende grad avhengig av deres strategiske betydning og ideologiske kompabilitet.
Ideologisk begrunnelse: Funks planer ble framstilt som et alternativ til både britisk imperialisme og amerikansk kapitalisme. Han hevdet at det europeiske økonomiske samarbeidet ville skape en selvforsynt «Europäischer Grossraum» – et kontinentalt blokk som var beskyttet mot ytre økonomisk innflytelse og som kunne oppnå autarki på europeisk nivå. Dette rammeverket ble eksplisitt knyttet til teorien om Grossraumwirtschaft, som var utviklet av Carl Schmitt og senere Heinrich Himmler og andre, og som definerte et tysk sentrert politisk og økonomisk område.
Funks planer ble presentert som et system for økonomisk samarbeid, var det underliggende målet å etablere en permanent struktur for tysk hegemoni over Europa. Dette inkluderte planer for en gradvis politisk konsolidering, der økonomisk underordning skulle danne grunnlaget for en mer omfattende politisk og administrativ integrasjon. Dokumenter som «Die europäische Wirtschaftsgemeinschaft» fra 1942, der Funk var sentral, skisserer eksplisitt en visjon om et Europa der «alle stater er likeverdige medlemmer i den nye økonomiske orden», men der Tyskland alene ville definere og håndheve reglene for denne ordenen.
Det er en interessant observasjon å betrakte kontinuiteten mellom visse strukturelle elementer i de nasjonalsosialistiske planene for et økonomisk organisert Europa og den senere utviklinga av Den europeiske union, Hvis man skreller vekk den nasjonalsosialistiske ideologien – med dens eksplisitte fokus på rasemessig hierarki, tysk hegemoni og militær underleggelse – fremtrer det en rekke paralleller i de foreslåtte økonomiske og institusjonelle mekanismene:
Økonomisk integrasjon som rammeverk: Walther Funks planer for en «europeisk økonomisk fellesskap» var basert på ideen om å koordinere produksjon, handel og finansielle oppgjør på tvers av nasjonale grenser innenfor et kontinentalt system. Dette innebærer etablering av felles betalings- og clearingmekanismer, samt en sentralisert koordinering av økonomiske ressurser. Den europeiske union, særlig gjennom opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap i 1951 og det indre marked, representerer en tilsvarende tilnærming der nasjonale økonomier er tett koordinert og delvis underlagt overnasjonale regler og institusjoner.
Institusjonell struktur: Funks visjon om en europeisk økonomisk komité med representanter fra medlemslandene for å koordinere politikk og ressursfordeling har strukturelle likheter med EU-institusjonene som Rådet, Kommisjonen og andre organer som håndterer økonomisk samordning. Selv om Funks planer var basert på en klart dominerende skreller vekk den nasjonalsosialistiske ideologien – med dens eksplisitte fokus på rasemessig hierarki, tysk hegemoni og militær underleggelse – fremtrer det en rekke paralleller i de foreslåtte økonomiske og institusjonelle mekanismene:
Økonomisk integrasjon som rammeverk: Walther Funks planer for en «europeisk økonomisk fellesskap» var basert på ideen om å koordinere produksjon, handel og finansielle oppgjør på tvers av nasjonale grenser innenfor et kontinentalt system. Dette innebærer etablering av felles betalings- og clearingmekanismer, samt en sentralisert koordinering av økonomiske ressurser. Den europeiske union, særlig gjennom opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap i 1951 og det indre marked, representerer en tilsvarende tilnærming der nasjonale økonomier er tett koordinert og delvis underlagt overnasjonale regler og institusjoner.
Institusjonell struktur: Funks visjon om en europeisk økonomisk komité med representanter fra medlemslandene for å koordinere politikk og ressursfordeling har strukturelle likheter med EU-institusjonene som Rådet, Kommisjonen og andre organer som håndterer økonomisk samordning. Selv om Funks planer var basert på en klart dominerende sentralmakt, inneholdt de også elementer av samarbeid mellom nasjonale myndigheter innenfor et overordnet rammeverk, noe som kan sammenlignes med prinsippet om subsidiaritet i EU.
Økonomisk avhengighet og integrasjon: Begge modellene bygger på prinsippet om at økonomisk integrasjon vil skape gjensidig avhengighet som gjør det vanskeligere for deltakerne å trekke seg ut av ordningen. Funks clearing-system og senere EU’s indre marked og eurosonen opererer begge med mekanismer som binder medlemsstatenes økonomier sammen gjennom felles handelsregler, betalingsbalanser og finansielle forpliktelser.
Det evige problemet
Når vi betrakter den europeiske historien fra et tilstrekkelig høyt abstraksjonsnivå, framtrer et klart mønster som binder sammen en rekke tilsynelatende svært forskjellige forsøk på å organisere det europeiske rommet. Dette mønsteret kan beskrives som en vedvarende impuls til å skape og opprettholde en overordnet, overnasjonal ordning som forener det politiske, økonomiske eller symbolske rommet som en gang utgjorde det romerske imperiet.
Når det finnes et slikt mønster er det nærliggende å se på materielle forhold framfor ideologi. Europa er lite, litt større enn Egypt + Sudan før splittelsen.
Europa har lite naturressurser sammenliknet med Kongo eller Russland. Roma fant sine ressurser i koloniene. Romerne oppfant ikke så mye nytt, men de var rå på å organisere.
Europa er et relativt lite og ressursfattig kontinent når det ses i forhold til andre store landmasser, og dette skaper strukturelle begrensninger som har hatt en avgjørende innflytelse på organisasjonsformene.
Geografisk og ressursmessig begrensning: Europa utgjør en relativt kompakt landmasse på omtrent 10 millioner kvadratkilometer, men med betydelige mangler på mange kritiske naturressurser. Det har begrensede forekomster av strategiske mineraler, betydelige mangler på olje og naturgass, og relativt begrenset jordbruksareal i forhold til befolkningstetthet. Dette står i kontrast til kontinenter som Afrika eller Asia, der enkeltregioner som Kongo eller Sibir har en langt høyere konsentrasjon av råstoffer.
Behovet for koordinert ressurstilgang: Gitt denne situasjonen kan ingen enkelt europeisk region eller nasjon på egen hånd sikre seg tilstrekkelig tilgang til de ressurser som kreves for selvforsyning på et nivå som matcher dens ambisjoner. Selv de mest ressursrike europeiske regionene, som Ruhr-området eller Donbass, er avhengige av tilførsler av energi, metaller og andre råvarer fra andre regioner.
Dette mønsteret gjentar seg gjennom historien:
Romerriket: Organiserte et omfattende system av provinser der korn fra Nord-Afrika, metaller fra Spania, tømmer fra Gallia og andre ressurser ble koordinert og fordelt gjennom et sentralisert administrativt apparat.
Middelalderens og tidligmoderne imperier: Karolingiske riker, det tysk-romerske riket og seinere Habsburg-monarkiet forsøkte å opprettholde kontroll over nøkkelregioner som muliggjorde koordinert ressurstilgang innenfor et større territorium.
Moderne forsøk: Både nasjonalsosialistiske planer for et «Grossraum» og den europeiske integrasjonsprosessen kan forstås som forsøk på å løse det samme materielle problemet – å organisere et samlet europeisk område som kollektivt kan sikre seg tilstrekkelig tilgang til ressurser gjennom koordinert handel, strategisk kontroll og økonomisk integrasjon.
Dette perspektivet forklarer hvorfor forsøk på europeisk organisering dukker opp igjen og igjen i forskjellige historiske kontekster: Det materielle grunnlaget – et lite, ressursfattig og tett befolket kontinent med mange politiske enheter – krever løsninger som innebærer en eller annen grad av overordnet koordinering for å sikre bærekraftig ressursutnyttelse og økonomisk levedyktighet.
Litt avhengig av hvordan vi teller har EU 11 eller 12 forløpere. Alle har gått i oppløsning og snart er det EUs tur.
Med dette bakteppet vil vi fortsette å studere scenariene for tida etter EUs kollaps.
Les:
