oss 150 kroner!
I Dag og Tids to siste numre har Kaj Skagen skrivi et langt essay fordelt over nr 40 og nr 41. Essayet er svært lesverdig. Skagen spør: «Kan det verkeleg verta krig att? På alvor? For oss?». Skagen viser til alle krigene over hundre år i Europa. Fredsperiodene er så sjeldne at de får egne navn. Det er «ikkje freden, men krigen som er det moderne samfunnets naturlege tilstand. Fred vert noko som lyt kjempast fram, rakt imot dei ibuande tendensane til krig og atter krig. Det er difor den nye krigsstemninga og krigsviljen i Europa er så trugande».
Det er god grunn til å si at «Europa, det betyr krig, det».
Krigsstemninga i dag er bygd opp med den voldsomme moralismen basert på forakt og utelukking av uenighet som har prega alle statene i Vesten de siste tiåra, og hvor røstene for realisme og diplomati har blitt knebla.
Fredsprisen til EU var meningsløs — den også.
Skagen har kalt essayet sitt Ny religonskrig i gamalverda. I innleiinga til den første delen skriver Skagen:
«Spørsmålet er ikkje om det blir krig i Europa, det er krig. Drivkrafta bakanfor er no som før rivaliseringa mellom stormaktene, nasjonalistisk galenskap og politisert religion».
Den andre delen blir innleda med:
«Det vestlege synet på Russland som det vonde, i trua på at vi er det gode, legg ikkje grunnen for fred, men for meir krig».
Om tida som historiker Finn Olstad har kalt ettermurstida skriver Skagen om ei tid da mektigste aktørene var enige om å holde fronten langs jernteppet uten konflikter. Supermaktene dreiv stedfortrederkrig i andre deler i verden, ikke i Europa. Frykten for total utsletting var stor i Europa med en kraftig fredsbevegelsen. Men med murens fall gikk også fredsbevegelsen i oppløsning. Så kom ei tid med terror, klima- og innvandringskrise — dommedagsproftier. USA så lengselsfullt inn over steppene i øst.
«Men russarane, som hadde sett vona si til Vesten, kjende seg villeia. Russland, arvtakaren etter det sundbrotne Sovjetsamveldet, opplevde eit maktskifte som erstatta den gamle maktbalansen mellom vest og aust med ein fundamental ubalanse. Kven skulle ha trudd at det kunne føra til ny krig?
Men isen som hadde halde våpena nedfrosne, tina. Den liberale utopien smelta, og eit monster kom til syne».
Etter kommunismens fall beundra presidenten fra år 2000, Vladimir Putin, de gamle kommunistene evne til å holde på makta i 70 år «i eit nådelaust diktatur», skriver Skagen. «Men sjølv greip han attende til til den førrevolusjonære tida for å gje det nye Russland ein nasjonal identitet og ideologi etter kommunismens fall». Skagen mener at Russland vil gjøre Moskva til det kristne tredje Roma, etter at det første falt og så det andre i Konstantinopel som falt for muslimene i 1453. Så skriver Skagen:
«På same vis som Sovjetunionens «verkeleggjorde sosialisme» var ein garanti for verdssosialismen, framstår Putins Russland som heimlandet for den verkeleggjorde høgreopposisjonen i vestlege land».
Både USA og Russland har bygd seg nye identiteter tilpassa tida, mener Skagen og begrunner det godt. Skagen viser til den grunnleggende betydninga for USAs politikk Brzezinskis bok Det store sjakkbrettet har hatt. Boka er ikke oversatt til norsk. Ukraina står sentralt i Brzezinskis strategi for USA. Skagen:
«Brzezinski kallar Eurasia eit «sjakkbrett» og peikar på Ukraina som eit av dei aller viktigaste felta på brettet. I The Grand Chessboard skriv han:
«Ukraina, eit nytt og spanande felt på det eurasiske sjakkbrettet, er ein avgjerande plass fordi berre eksistensen av Ukraina som sjølvstendig land bidreg til omforminga av Russland. Utan Ukraina opphøyrer Russland å vera ei eurasisk stormakt. (…) Men om Russland tek att kontrollen over Ukraina (…), vinn dei automatisk attende høvet til å verta ein mektig imperiestat som strekkjer seg over både Europa og Asia. (…) Det er verkeleg slik at Kievs rolle styrkjer argumentet for at Ukraina er den kritiske staten når det gjeld Russlands eiga utvikling».
Slik er Ukraina – «grenselandet» – ikkje berre plassert mellom vest og aust, men ligg ulukkeleg til der amerikanske og russiske imperiale interesser overlappar kvarandre. For sterkt amerikansk nærvær i Ukraina, anten direkte gjennom Nato-medlemskap eller indirekte gjennom tilknyting til Vest-Europa, utløyser alarmane i Kreml.
Dette prekære i Ukrainas historie og geopolitiske plassering stod klårt for politikarar og diplomatar i førre generasjon. Ei lang rekkje politikarar, diplomatar og ideologar – mellom dei Brzezinski sjølv, Kissinger og Kåre Willoch – rekna med at Nato-utvidinga austover etter 1991, særleg lovnaden om å gje Ukraina medlemskap, kunne få den kalde krigen til å gå over til ein varm krig. Men oppløysinga av Sovjetunionen gjorde at den kalde krigen gjekk i gløymeboka før han var over».
For:
«UKRAINA-KRIGEN har historiske røter i den kalde krigen etter 1945 og oppløysinga av Sovjetunionen i 1991. Men denne kalde krigen var ikkje berre ein kamp mot eit totalitært styresett og for fridom og demokrati, men samstundes ein ideologisk, økonomisk og militær strid om verdshegemoniet, og dette hegemoniet omfattar kulturell innverknad. Denne striden tok ikkje slutt i 1990-åra, men heldt fram som ein strid mellom vestmaktene under leiing av USA, retta mot det nye Russland etter kommunismens fall».
Det er lenge siden begge parter i denne snart hundreårige konflikten snakka om «fredelig sameksistens». Skagen skriver mye om økonomi og kulturelle og religiøse tradisjoner. Og mener at Trump-seieren som en kulturkrig mildna motsetninga mellom Russland og USA, mens en ny motsetning mellom det populistiske og det kulturradikale Europa blei synligere.
Skagen skriver at krigen kunne ha vært unngått om Nato-landa hadde satsa på nøytral status for Ukraina og sjølvstyre for russisktalende regioner. Ukraina kunne valgt «finlandisering», men de valgte en:
«…krig som til no har kosta kring éin million drepne og lemlesta menneske, ei uoverskodeleg rekkje krigsbrotsverk, millionar på flukt frå Ukraina, millionar i livslang sorg over tapte eller skadde ektefellar eller born, varig øydelegging av tilhøvet mellom vest og aust i Europa, og ei opprusting og opptrapping som kan føra til ein større krig om få år».
Russland vil ikke gi seg før de har hele Donbass og Svartehavskysten, en erobring som det vil bli svært vanskelig å ta tilbake uten en større krig enn dagens.
«Prisen for ein ukrainsk utanrikspolitisk suverenitet i høve til Russland, med Nato-medlemskapen som målsetjing, kan i verste ulukkesfall verta den endelege øydelegginga av Europa gjennom ein ny storkrig».
Norge er sterkt med i krigen. Vi er blant de største bidragsyterne til krigen, og vi betaler og trener en brigade inne i Ukraina. Norge er med i krigen på alle mulige måter. Men vi har ikke forberedt oss oss sånn som svenskene som har funnet ut store gravplasser til de som skal dø i krig med Russland.
Å lese Skagens artikkel er også å bli påminna om at store deler av verden, særlig også USA, vil se fordelen av et krigsrasert Europa etter at de har skada seg sjøl med den splittende moralismen med forbud av demokratisk meningsutveksling. Når Europa dessuten har brutt ned egenproduksjone med drømmernes grønne skifte, er de ikke lenger økonomisk interessant for USA som våpenkjøper.
Dagens militantmoralske europeiske makthavere lar seg bare nedkjempe etter voldelige opprør. Vanlige folk blir uansett ofre.
Som Skagen avslutter:
«Fred vert … noko som lyt kjempast fram, rakt imot dei ibuande tendensane til krig og atter krig. Det er difor den nye krigsstemninga og krigsviljen i Europa er så trugande».
Denne artikkelen ble publisert av Politikus.
Les også:
