oss 150 kroner!
Verden står igjen ved et veiskille. På FN-dagen 24. oktober minnes vi et løfte som er i ferd med å brytes: aldri mer krig. FN ble dannet i 1945 for å bevare freden, men i dag brukes fredens språk for å rettferdiggjøre krig.
FN-dagen 24. oktober ble skapt for å minne menneskeheten om et løfte: aldri mer krig. Etter to verdenskriger skulle vi endelig forstå at ingen vinner når alle taper. De forente nasjoner ble dannet for å bevare freden, beskytte menneskeverdet og hindre at verden igjen skulle ødelegges av stormaktenes grådighet. En tidligere generalsekretær sa det slik: «FN ble ikke dannet for å bringe oss til himmelen, men for å hindre oss i å gå til helvete.» I dag står vi igjen ved porten til dette helvetet, og mange later som de ikke ser flammene.
Jeg kjenner FN godt fra innsiden. Gjennom år med samarbeid, møter, debatter og oppdrag i ulike konfliktområder har jeg sett både idealismen og realitetene. Jeg har møtt mennesker i organisasjonen som risikerer livet for andre, og jeg har sett hvordan maktpolitikken i toppetasjene undergraver alt det gode FN står for. Det er et system fullt av motsetninger – drevet av edle verdier, men fanget av kyniske interesser.
I stedet for samarbeid ser vi nå militarisering på alle kontinenter. Kriger er igjen blitt normale. NATO utvider, USA beordrer, Europa adlyder, og resten av verden presses til å velge side. De samme landene som en gang sverget å beskytte freden, lever nå av å selge våpen, drive sanksjoner og kontrollere ressurser. Fredens språk brukes for å legitimere krig.
FN skulle være menneskehetens samvittighet. I dag brukes det som et politisk skjold for stormaktene. Sikkerhetsrådet er lammet av vetorett, mens folkeretten tøyes etter hvem som sitter ved bordet. Humanitær intervensjon er blitt synonymt med bombing. Respekt for internasjonal rett gjelder bare når det gagner Vesten.
Europa, en gang et fredsprosjekt, har gjort seg selv til en forlengelse av USAs utenrikspolitikk. Lederne taler om verdier, men leverer våpen. De roper om demokrati, men knebler kritikk. De sier de forsvarer friheten, men sprer frykt. Den europeiske politikken styres ikke lenger av folkevilje, men av NATO-doktriner og økonomiske interesser.
Media forsterker illusjonen. Kritikere blir stemplet som konspirasjonsteoretikere, fredsforkjempere som naive og upålitelige. Propagandaen er sofistikert, men målet er gammelt: lydighet.
Likevel finnes håpet i det arbeidet som fortsatt pågår i FNs skygge, i hjelpearbeidere, leger og fredsvakter som daglig redder liv og opprettholder et snev av verdighet i verdens brennpunkter. FN gjør fortsatt mye godt, men den militære og politiske støtten bak organisasjonen er i ferd med å forvitre.
Vi lever i en tid der det å snakke om fred har blitt mistenkelig. Du kan bli kalt ekstremist for å be om forhandlinger. Du kan miste troverdighet om du stiller spørsmål ved NATO eller vestlig propaganda. Det er blitt farligere å tale for diplomati enn å kreve våpen. Slik avsløres et system i moralsk forfall.
De som styrer, snakker om frihet, men frykter ord mer enn bomber. De frykter at mennesker skal se gjennom løgnen, at krigen aldri handlet om sikkerhet, men om makt og marked. Fred er blitt en trussel fordi den avslører det industrielle maskineriet som lever av frykt.
Krig er blitt politikkens normaltilstand. Budsjett etter budsjett pøses inn i våpen, mens helse, utdanning og sosial trygghet bygges ned. Våpenprodusenter jubler, og politikere kaller det ansvar. Slik har krigen blitt en forretningsmodell, og freden et PR-problem.
Vestlige medier er medskyldige. De former virkeligheten slik makten ønsker. De forteller hvem vi skal elske og hvem vi skal hate, og de lærer oss å frykte den som våger å stille spørsmål. De påstår at krig er uunngåelig, og at fred er naivt. Det er en dødelig fortelling, og den repeteres uten skam.
De som taler for fred, blir sensurert, latterliggjort eller truet til stillhet. Men det er nettopp derfor freden er farlig, fordi den bryter illusjonen av kontroll. Krig tjener de få, fred frigjør de mange. Når sannheten sies høyt, rakner fortellingen.
Freden er ikke død. Den er bare forbudt i salongene der krig planlegges.
FN ble dannet for å hindre verdens ødeleggelse. Nå ser vi konturene av dens egen. Sikkerhetsrådet, som skulle garantere fred, er redusert til et teater av veto og maktarroganse. De fem faste medlemmene beskytter seg selv og sine allierte, mens resten av verden betaler prisen.
Når stormakter bomber uten mandat, kaller man det humanitært. Når de bryter folkeretten, kalles det nødvendig. Når de innfører sanksjoner som ødelegger livsgrunnlaget for millioner, kalles det strategi. FN-bygningen i New York er blitt et symbol på en institusjon som fortsatt taler rett, men handler urett.
De klassiske fredsoperasjonene er kraftig redusert. Ressursene er små, mandatene svake. FN-soldater ser på mens konflikter eskalerer, fordi politiske hensyn gjør dem maktesløse. Samtidig fortsetter organisasjonen å levere humanitær hjelp av uvurderlig betydning. Det er et paradoks, idealismen lever, men makten kveler den.
FN kan fortsatt reddes, men det krever reform, ikke ritualer. Vetoretten må fjernes. Generalforsamlingen må styrkes. Fredsbevarende styrker må få midler og handlefrihet. FN må frigjøre seg fra allianser, våpenindustri og stormaktsinteresser. Uten uavhengighet finnes ingen troverdighet.
Hvis FN kollapser, står menneskeheten uten felles plattform for samtale og mekling. Da vil verden igjen bli styrt av allianser, hevn og kaos. Det er et mørkt scenario, men vi er på vei dit.
Folk flest begynner å miste troen. De ser politikere som taler varmt om verdier mens de ødelegger dem. De ser medier som fortier lidelse når den ikke passer inn i historien. De ser hvordan de samme landene som snakker om frihet, driver økonomisk krigføring mot hele befolkninger.
Mange har sluttet å tro på FN, og med rette. Men kanskje må fredsarbeidet begynne et annet sted, nedenfra. I lokalsamfunn, i nettverk, i organisasjoner og bevegelser som nekter å la seg kneble av militærpropaganda. Fred kan ikke lenger overlates til diplomater som lever av krise. Den må bygges av mennesker som lever konsekvensene av krig.
Verden trenger en ny folkebevegelse for fred. En som ikke lar seg dele av geografi, religion eller politikk. En som våger å si at ingen stat, ingen allianse og ingen ideologi står over menneskeverdet. Det var dette som var FNs kjerneidé. Den må ikke dø.
Når FN-dagen 24. oktober markeres, bør vi legge bort festtalene. Vi trenger ikke flere ord. Vi trenger ærlighet. Freden må ikke feires, den må forsvares, hver dag, på hvert kontinent, i møte med hver løgn som kaller krig for løsning.
FN ble dannet for å hindre oss i å gå til helvete. Nå står vi på kanten. Spørsmålet er om vi lar oss dytte, eller om vi endelig velger å snu.
Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.
