oss 150 kroner!
Det er grunn til å tro at folk flest ikke vet hvorfor EU ble opprettet. De er ikke kjent med hvem som sto bak planen og hva de ønsket å oppnå. Vi kan se hvordan Europa har endret seg dramatisk i årene etter andre verdenskrig. I dag er 27 stater styrt fra Brussel, ikke alle er tilhengere av denne sentralstyrte makta. De som satser på medlemskap i EU er motstandere av folkestyre og sjølstyre for Norge.
De tror at markedsliberalismen og et føderalt EU er svaret på våre utfordringer. Makthaverne som styrer EU i dag har lykkes med sine løgner og propaganda. De har dekke over hvem som står bak, hva som er hensikten og hva som skjer. EU har oppstått på grunn av et krav fra den politisk og økonomiske eliten Europa, til å skape en overnasjonal superstat uten folkevalgt innflytelse til det beste for eliten.
De tyske nazilederne hadde planer om å skape et Europas Forente Stater, når nazistene fikk kontroll på det europeiske verdensdelen. De hadde en plan om et tredje rike som skulle vare i tusen av år under tysk ledelse. Slik gikk det ikke. Under andre verdenskrigen hadde USA planer om å skape fred med nazistene og legge under seg Europa. Planen var aktuell både før og etter at naziregime var knust. De ville ha et Europa hvor USA og andre kapitalister samarbeidet med nazistene. Det amerikanske næringslivet hadde store økonomiske interesse i Tyskland og samarbeidet med nazistene for å sikre sine investeringer. USA ga solide økonomiske bidrag for å bygge opp den tyske krigsmaskinen. For toppfolk i USA og også mange i Europa, var nazismen eller fascismen, et redskap for en total fri kapitalisme som sikret profitt til finansinstitusjoner og flernasjonale selskaper, uten innblanding fra folkevalgte regjeringer eller faglige organisasjoner. Standard Oil solgte olje til Nazi-Tyskland, Chase Bank lånte bort milliarder av dollar og Ford bygde lastebiler og tanks, mens ITT hjalp med kommunikasjon for den tyske militærmakten.
Etter den andre verdenskrigen fikk vi en debatt om organiseringen av det nye Europa. Tidligere naziledere var aktivt for å sikre Tysklands økonomiske interesser. De tok fremtredende posisjoner i utvikling i den politiske av EU. Amerikanske politikere med Dulles-brødrene i spissen hjalp hundrevis tyske krigsforbrytere til USA. Noen som Wernher van Braun for å bygge raketter og andre for å jobbe for den kriminelle etterretningsorganisasjonen OSS, som ble CIA fra 1947. Den franske diplomaten Jean Monnet jobbet for OSS/CIA og ble senere beskrevet som en av EUs grunnleggere.
2.
Fra begynnelsen var EEC en amerikanske plan. Tyskerne var aktivt med for satt i verk planene om et føderalt Europa. USA ønsket økonomisk styring på et felles europeisk marked. Franskmannen J.J. Servan-Schreiber, fortalte oss at vi selger oss til USA og betaler dem for at de kjøper oss, i boka Den amerikanske utfordringen i 1968.
USA ville også skape i et sterkt militært Vest-Europa som kunne motstå Sovjet-Unionen og den kommunistiske trusselen. I alle europeiske land fikk vi hemmelige motstand- grupper, betegnet som operasjon Gladio, som skulle hindre kommunistisk makt i europeiske land. De var også i Norge, uten av våre politiske myndigheter ville innrømme det. Gladio er en del av NATO-samarbeidet og er sannsynligvis fortsatt aktive. Storbritannia hadde gjort det klart at de ikke ville delta i et Europas Forente Stater. Spesialt krigsforbryteren og fylliken Winston Churchill, vil ha et europeiske samarbeid som front mot Sovjet-Unionen. Storbritannia skulle ikke være en del av denne fronten.
USA hadde ingen tro på at Frankrike kunne stå i spissen for det nye Europa, så deres fremste valg ble Vest-Tyskland. Frankrike og andre land måtte sjølsagt med, for at det nye Europa ikke skulle se ut som en forlengelse av nazistenes det tredje riket. Jean Monnet foreslo i 1955 at en skulle etablere et føderalt Europa så raskt som mulig, så folk ikke hadde forstått hva som hadde skjedd. Det var sjølsagt ikke mulig. Nasjonalisme og patriotisme skapte store problemer, noe vi ser fram til dagens situasjon i Europa.
Det første skritt ble et europeisk kull og stål felleskap i 1951. Det ble sagt at felleskap ble skapt for å harmonisere kull og stål produksjonen i Europa og for å hindre nye kriger. Det var ikke hele sannhet. Det var også for å sikre de tyske forretningsimperier som Krupp og Thyssen, så de kunne dominere europeisk næringsliv i framtiden. De samme industrilederne som hadde støttet Hitler til makten var de samme mennene som skapte den europeiske kull og stål unionen. En av grunnleggerne av kull og stål felleskapet var Walter Hallstein, nazioffiseren og propagandisten, som kom til makten etter en tale på en nazi-konferanse i 1939. Han brukte de samme argumentene senere for å tale varmt for et fellesskap i Europa. Hallstein ble den første presidenten i EF/EU-kommisjonen..
Det store initiativet for å skape et felles Europa kom i 1948, når 800 delegater fra 19 land samles i Haag, Nederland, for å skape «The European Movement». Målet var klart: En føderal union av alle europeiske land, etter modell av USA. I USA ble det stiftet en organisasjon: The American Committee on a United Europe. Den ble ledet av CIA-sjefen Allan Dulles og andre fremtredende representanter for USAs etterretningsorganisasjoner. CIA og NED kanaliserte hundre tusener av dollar til Europabevegelsen. Norge var med fra første stund. I dag er et flertall i Stortinget medlemmer av Europabevegelsen. CIA er en kjent kriminell etterretningsorganisasjon, som det er skrevet flere bøker om og det vil føre for langt å gå inn på deres aktiviteter i denne omgang.
I mai 1954 kom en del vest-europeiske politikere og forretningsfolk sammen i Oosterbeck i Holland, for å stifte en hemmelig organisasjon som ble kalt Bildenberg-gruppen. Det var et 70-talls bank og industrifolk samt ledende politikere fra Vest-Europa og USA. Blant deltakerne var flere sosialdemokrater.
3.
Fra Norge møtte skipsreder Leif Høeg og arbeiderpolitiker Finn Moe, senere har Gro Haarlem Brundtland, Jens Stoltenberg, Kaare Willoch, Johan Jørgen Holst, Svein Gjedrem og nåværende Kong Harald deltatt. Bildenberg-gruppen gjør ikke vedtak. De hadde samtaler om hemmelige planer om vår og Europas framtid til det beste for internasjonal storkapital og flernasjonale selskaper.
Roma-traktaten med EEC eller Fellesmarkedet ble det neste skritt på veien. Det begynte med de seks, – Vest-Tyskland, Frankrike, Italia og Be-Ne-Lux-statene Det ble samtidig etablert en frihandelssone EFTA, med Storbritannia, Sveits, Østerrike, Portugal og de skandinaviske landene. Hensikten var at de skulle smelte sammen til en felles europeisk enhet. Norge ble med i EFTA-samarbeidet. Debatten om Norges tilslutning til Fellesmarkedet var opprivende med klare skillelinjer, mellom by og land og den politisk og økonomiske eliten mot folk flest. Folket tok en knapp seier i folkeavstemningene både i 1972 og senere igjen i 1994. I mine manus fra kampen mot EU i 1994, sa jeg at EU ville forsvinne før Norge eventuelle kom med.
Den politiske eliten i vårt land hadde ingen respekt for folkeviljen. Etter at Arbeiderpartiregjeringen tapte kampen om EEC i 1972, forsto de at tilliten fra vanlig folk var svekket. Det var tid for nye reformer for å ta tilbake initiativet. Et utvalg la fram forslag til arbeidsmiljøloven, som ble verdens beste lov for beskyttelse av arbeiderne. Samtidig ga den arbeidsfolk rett til å styre organiseringen av arbeidslivet inn i datateknologien. Vi fikk også nye regler i utviklingen av bedriftsdemokratiet og en bedre sykelønnsordning. Hvor ble det av bedriftsdemokratiet?
Finn Gustavsen uttalte etter noen år at vi hadde vunnet folkeavstemmingen i 1972, men vi hadde tapt hver dag i etterkant. Statsminister Gro Harlem Brundtland sendte i 1988 en epokegjørende instruks til alle departementene. Det gjaldt harmonisering av alle norske lover og forskrifter med EFs regelverk. Dersom det er avvik skal det gis en begrunnelse for dette. Allerede i 1988 ble det gjort klart at EU-systemet var hovedregelen i norsk politikk. Dette alvorlige bruddet på demokratiske spilleregler var ikke noe tema i den løpende debatten om EU. I boka til Per Olaf Lundteigen og Anne Grimsrud om Annerledeslandet, fant jeg disse informasjonene. Det var et alvorlig svik mot regelen om at bare en ny folkeavstemning kunne endre vårt fundamentale forhold til EU. Hvor var Folkebevegelsen og nei-partiene, den gangen?
EUs viktigste lobbyorganisasjon: European RoundTable of Industrialist, la fram en rapport på vegne av en gruppe industriledere som kreve fortgang i utviklingen av et indre marked. Forslag ble enstemmig vedtatt som EUs politikk. Det førte til at den norske regjeringen vedtok at Norge skulle undertegne en avtale for å få tilgang til EUs indre markedet. Det har ført til at vårt land ble underlagt EUs markedsliberale regler som alltid går foran nasjonale lover. Siden har EØS-avtalen utviklet seg med tusenvis av nye rettsakter, det vil si direktiver, forordninger og dommer fra EU-domstolen. Den norske eliten, nærlivsledere og høyrefolk, skremte med at vår økonomi og arbeidsliv ville svekkes med tap av tusenvis av arbeidsplasser. Slik gikk det ikke. Gjennom vår tilknytting til EØS, har vårt land i realiteten blitt et fullverdig EU-land uten stemmerett.
4.
Medlemslandene undertegnet traktaten om Den europeiske union i Maastricht i 1992. I traktaten heter det at EU skal skape en stadig nærmere sammenslutning og at traktaten skal gjelde for ubegrenset tid. En økonomisk og penge politisk union er en sentral del av unionstraktaten og den gjør det svært vanskelig å endre EUs økonomiske politikk. Noen år etter fikk EU en egen valuta med EURO og en egen sentralbank i Frankfurt. Det ble et nytt stort skritt mot en europeisk statsdannelse. Et eventuelt norsk medlem i EU etter Maastricht, var noe helt annet enn situasjonen i 1972 og mer kommer.
I 2000 oppnevnte Kommisjonen et konvent som skulle legge fram et forslag til en europeisk konstitusjon eller grunnlov. Den tidligere franske presidenten Valéry Giscard d’Estaing, ble tildelt lederrollen og så seg sjøl om Europas Thomas Jefferson, den sentrale personen i utarbeidelsen av USAs konstitusjon. Det var det føderale USA som var modell for konventets arbeid. De la fram et forslag i 2004, som ble avvist i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. EU-Kommisjonens leder Romano Prodi konstaterte at tiden ikke var moden og forslaget ble lagt i en skuff.
Imperiebyggerne i Brussel har ikke for vane å gi opp sine planer. Konventets forslag til konstitusjon kom tilbake som Lisboa-traktaten, vedtatt 13. desember 2007 og trådte i kraft fra 1. desember 2009. Angela Merkel og andre europeiske ledere fastslo at dette var den avviste konstitusjonen, men noen euronasjonalistiske symboler var tatt ut av lovteksten. Det gjaldt EUs flagg, EUs hymne og noen andre symboler. Både flagget og hymnen er fortsatt til stede, som alle kan se og høre.
Vi kan konstatere at i EU gjør man ingen forskjell på en konstitusjon og en traktat. Juridisk er det to forskjellige begreper. En konstitusjon er et juridisk grunnlag for en statsdannelse. En traktat er et juridisk grunnlag for en avtale mellom to eller flere sjølstendige stater. Strategien er tydeligvis å tåkelegge den føderale utviklingen, for å dempe motstanden mot EU som en føderal statsdannelse. I alle EU-landene er det flertall for dagens EU, men stor motstand mot en føderal utvikling på bekostning av de europeiske nasjonalstatene og deres sjølstendighet.
Fra 1. desember 2009 trådte Lisboa-traktaten i kraft. Fra det tidspunkt var EU ikke lenger en organisasjon for europeisk økonomisk samarbeid. Den er en føderal statsdannelse under oppbygging. Det skjedde uten store debatter men med en folkeavstemning i Irland som avviste forslag. Fra det tidspunkt var norsk medlemskap i EU gått ut på dato. Norsk deltakelse i EU vil være et spørsmål om å bli en del av den føderale superstaten. Fra det tidspunkt var begrepet medlemskap i EU gått ut på dato. Imperiebyggernes planer er en føderal statsdannelse med et stort antall regioner, ikke delstater som i USA. For Norges vedkommende var det aktuelt å dele landet i minst fire regioner, Nord-Norge, Midt-Norge, Vestlandet og Viken.
I Brussel hevdes det at dagens nasjonalstater og nasjonalistiske holdninger er til store skade for utviklingen av EU. Det må erstattes av en mer omfattende euronasjonalisme. Det er pinlig å konstatere at politiske partier, som hevder de er imot EU og EØS-avtalen, tilpasser sin organisasjon ved å nedlegge fylkeslag og gjøre de om til regionslag. Planen om et EU med regioner i stedet for nasjonalstater har etter hvert blitt lagt vekk, på grunn av stor motstand mot det føderale EU i flere EU-stater.
5.
Europa er et enormt område som strekke seg fra Grønland i nordvest til Ural i øst. Europa har om lag 40 land og en befolkning på 800 millioner inkludert Russland. Det finnes omlag 90 språk og mer enn 200 etniske grupper. Bare 27 land er medlem av EU i dag. Det er uklare grenser for Europa mot Asia, men det må være klart at Tyrkia og Israel ikke ligger i Europa, men i Vest-Asia, tidligere Midtøsten. Debatten om boikott av Israels deltakelse i Europas sports- og musikkarrangementer må avvises på grunn av feil verdensdel.
Det var Sverige som hadde det roterende formannskapet i EU, da Lisboa-traktaten trådte i kraft. Utenriksminister Carl Bildt innkalte statslederne til toppmøte i desember 2009. Reaksjonen kom raskt fra EU-statenes utenriksministre, som henviste til at de alltid deltok i toppmøtene. Bildt gjorde dem oppmerksom på at i henhold til Lisboa-traktaten var forholdene mellom EU-statene nå blitt innenrikspolitikk og at det derfor ikke var behov for at utenriksministrene var til stede på toppmøtene. Slik ble det. Det betyr at forholdet mellom Norge og Sverige fortsatt er utenrikspolitikk, mens forholdet mellom Sverige og de øvrige EU-statene er innenrikspolitikk. Lisboa-traktaten er i realiteten EUs konstitusjon eller grunnlov. Den har regler som fastslår at EU er en juridisk person, det vil si en statsdannelse. Det betyr at EU eneste ideologi skal bygges på markedsliberale prinsipper. Alle andre ideologiske retninger, – som sosialdemokrati, sosialisme og kommunisme, er ulovlig i den Europeiske Union.
I en slik tilstand er det naturligvis ingen plass til folkestyre, verken nasjonalt, regionalt eller lokalt. Det er 12 år siden Kommunes Sentralforbund, la fram en rapport om at 70 prosent av alle saker på dagsorden i norske kommuner og fylkeskommuner, var styrt av EUs rettsakter. Det er naturligvis årsaken til at KS ikke har gjentatt denne undersøkelsen i senere år. Den ville vist en klar øking i EUs styring av kommuner og fylkeskommuner. En ytterligere svekking av det lokale folkestyret.
Det er noen som hevder at planene om Europas Forente Stater ikke er virkeligheten, men en konspirasjonsteori for å skade EU. Kommisjonens leder, Ursula van der Leyen, har uttalt at planene om et føderalt Europa, med en europeisk hær, står øverst på hennes og Kommisjonens handlingsprogram for EUs framtid. Det må ikke være noen tvil om hvilke utfordringer vi står overfor i kampen mot EU i tiden framover.
EU-Kommisjonen har enerett på å fremme forslag til behandling i EU. Ministerrådet tar de store beslutningene, mens EU-parlamentet med sine 751 representanter valgt fra EU-landene, har begrenset innflytelse på den politiske utviklingen. I Brussel går parlamentet under navnet Micky Mouse-parlamentet. European Court of Justice, er det høyeste rettsorganet, det gjelder også over norske lover og høyesterett på grunn av vår EØS-tilknytning. EU har en egen valuta og egen pengepolitikk. Egen forsvars- og utenrikspolitikk, med et diplomatisk korps som en statsdannelse. For noen år siden fikk EU en egen utenriksminister. Hun ville møte og tale i FNs generalforsamling på vegne av EU. Hun ble avvist fordi EU ikke er en godkjent stat i FN. Hun kunne få tale langt nede på lista, på linje med Vatikanstaten, men det avvist hun som en klar nedvurdering av den kommende supermakten i Europa.
6.
Tusenvis av rettsakter på alle politiske områder viser at det meste er på plass for en fungerende føderal statsdannelse en gang i framtiden. Det er med undring vi kan se at Nei til EU og de politiske partiene som utgir seg for å være mot EU, inkludert EØS-avtalen, ikke tar uttalelsene fra Kommisjonens leder på alvor. Det skal tilføyes at i alle EU-statene er det kompakt motstand mot et Europas Forente Stater. Vi ser EUs strategi med å dele opp sakene i mindre deler for å dempe motstanden i det tilfelle et føderalt Europa. Hvorfor er ikke dette en hovedsak for EU-motstanderne i Norge?
Det er mer enn 16 år siden Lisboa-traktaten trådte i kraft og den føderale utviklingen går sin gang. Norge har akseptert mer enn titusen rettsakter fra EU og er på grunn av vår elite, mer klar for den føderale statsdannelsen enn mange av dagens EU-stater. Det at Norge har sagt nei takk til EU i to folkeavstemninger har liten betydning. EU-tilpasningen pågår for fullt i strid med folkeviljen. I dagens situasjon er det neppe behov for en ny folkeavstemning om vårt forhold til EU og den føderale utviklingen. Spesielt når vi ser den negative utviklingen i EU, det hevdes at EU er bankerott, at næringslivet sliter med dårlig økonomi og EU har et dårlig og korrupt lederskap.
Korrupsjon er et stort problem i EU. Korrupsjon er knyttet til makt, mer makt, mer korrupsjon. De som har de høyeste lønningene og dermed mest innflytelse, står for de groveste tilfellene av korrupsjon. EU har et antikorrupsjonsbyrå, OLAF, som skal avsløre og straffe de kriminelle. Det fungerer ikke slik, korrupsjonen forsetter for fullt.
Politikk- og regelverksutformingen i EU tar ofte flere år, fra de første diskusjonene starter til det endelige vedtaket er fattet. Først når EU har gjort sitt vedtak, kan EØS-komiteen fatte beslutning om å innlemme de nye EU-rettsaktene i EØS-avtalen. Det skjer hele tiden at EU-statene er uenig i nye forslag fra Kommisjon. Da blir det en reint juridisk tolking i henhold til den siste traktaten, nemlig Lisboa-traktaten. EU-domstolen avgjørelser er juridisk fastslått og tar ikke hensyn til eventuelle politiske protester fra medlemslandene. Vi ser at forsinkelser i saksbehandlingen i EU ofte blir tolket at vi i henhold til EØS-avtalen har et handlingsrom. Slik at det ikke. EUs regler kommer på plass etter hvert, også i forhold til EØS-avtalen.
Kommisjonen oppretter gjerne ekspertgrupper og inviterer i økende grad til offentlig høring, for å få frem ulike politiske og faglige synspunkter på et tidligst mulig stadium i prosessen. Lobbyorganisasjonene har en enorm makt i EU-systemet, med opptil 30.000 store og små aktører. Lobbyistene vinner ofte fram i så sterkere grad at det ikke er høyre mot venstre, eller Tyskland mot Frankrike, som avgjør utfallet. Det er gjerne de større konsernene, finansinstitusjoner og deres lobbyister som får sine forslag vedtatt. De fleste lobbyister representerer store konsern og bedrifter, enten som ansatte i det aktuelle firmaet, medlemmer av en bransjeforening, eller som midlertidige ansatte gjennom et konsulentselskap eller advokatfirma. Særlig når mye står på spill for den berørte bransjen, har lobbyister enorme mengder av penger til rådighet. Bedrifter som selger tyggegummi, har sin egen lobbyorganisasjon i Brussel.
European Roundtable of Industrialist (ERT) er den sterkeste lobbyorganisasjonen i Brussel. En annen er arbeidsgivernes organisasjon UNICE, hvor NAF er medlem. Tidligere nevnte Bildenberg-gruppen og World Economic Forum i Davos, som styres av BlackRock sjef Larry Fink.
7.
Under min tid i Brussel tok jeg kontakt med ERT og fikk komme på besøk, fikk mye informasjon og 32 av deres viktigste rapport fra 1990-tallet. ERT foreslå i sin tid togtrafikk under den engelske kanal og bro fra Danmark til Sverige. Det ble vedtatt som EU-prosjekter. ERT holder på for fullt i dagens lobbyvirksomhet, se på deres nettside. Målsettingen i 30 år har vært å skape et dypt integrert indre marked som igjen skal sørge for større, sterkere og globalt konkurransedyktige selskaper. Konkurranseevne står i sentrum for strategien.
Dette kan høres opplagt under kapitalismen, men i realiteten innebærer det at interessene til kapitalen, skal ha forrang foran allmennhetens og andre samfunnsklassers interesser. Det muliggjør betingelser for kommersiell konkurranse i den global arena. Det er dette hovedperspektivet som gjennomsyrer bortimot alt EU driver med.
Storbritannia har etter en folkeavstemning besluttet at de skal forlate EU. Det pågikk forhandlinger om vilkårene for skilsmissen, spesielt gjelder det økonomisk oppgjør, som lå mellom førti og hundre milliarder euro. Det er ikke aktuelt at Storbritannia vil akseptere en slik husmannskontrakt som EØS-avtalen. Kanskje Storbritannia gi oss drahjelp for å komme ut av EØS-avtalen.
En solid analyse av dagens internasjonale og nasjonale forhold er en forutsetning for å stake ut veien mot en bedre framtid. Fagbevegelsen har forholdsvis klare mål om full sysselsetting med faste stillinger, solide lovverk og kollektive avtaler som fastslår gode lønns- og arbeidsvilkår. Mine faglige og politiske kamerater ute i Europa forstår ikke hvorfor det velstående utenforlandet Norge, ikke kan gå i spissen i kampen mot EU og våre felles politiske motkrefter. Det er ingen grunn for oss til å se til den europeiske fagbevegeselen, ETUC. Den er meget lojal til EUs markedsliberale agenda og en elendig talsmann for fagbevegelsens kampsaker.
Markedsliberalistiske politikere, internasjonalt og her hjemme, må avsløres, spesielt de som seiler under falskt flagg i arbeiderbevegelsens navn. Den politiske høyresiden har alltid sett det som sin oppgave å knuse de faglige organisasjonene og deres trussel mot den suverene styringsretten til arbeidsgivere og investorene, kapitalister og spekulanter. Den politiske venstresiden må alltid forsvare velferdsstaten og fagbevegelsens sosiale og faglige rettigheter. Hvis de ikke gjør det, har de ingen rett til å plassere seg på den politiske venstresiden.
Det har det lenge vært et behov for politisk opprydding. Arbeiderpartiet under Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og nå mangemillionæren og erklært markedsliberalist, Jonas Gahr Støre, er på linje med de andre såkalte sosialdemokratiske partiene i Europa. Jonas Gahr Støres nese gruse beundring for den franske presidenten Emmanuel Macron. Han tilhører verdens største finansinstitusjon Rothschild, kan umulig skape tillit hos Støre og for gå i spissen for de fagorganiserte og den politiske venstresiden.
8.
Foran folkeavstemminga i 1972 ble det sagt at når sosialdemokratene fikk flertall i EUs beslutningsorganer, skulle vi se utviklingen av et sosialt Europa til det beste for folk flest. Det meste av 1990-tallet hadde sosialdemokratene flertall, men de så på seg sjøl som en del av det gode selskap. Sosialdemokratenes agenda var fortsatt angrep på fagbevegelsen, velferdssamfunnene og spesielt pensjonærenes rettigheter. Den såkalte Lisboa-strategien hadde som mål at EU-blokken innen 2010, skulle bli den mest dynamiske økonomien og ha den beste konkurranseevnen på den globale arena. EU nådde på ingen måte sine mål og vedtok en ny plan mot Europe 2020, også den mislykket.
For de av oss som har jobbet med internasjonal fagbevegelse er reglene fra FNs Internasjonale Arbeidslivsorganisasjon – ILO, av største viktighet. I mange land står det dårlig til med nasjonale lover og kollektive avtaler. Da er ILOs regler livsviktig for å skape akseptable arbeidsvilkår. I en rekke land er det stort antall barnearbeidere og slavearbeidere. Det sier seg selv at disse uakseptable forholdene ikke kan være modell for fagbevegelsen og sosialister. Allikevel uttaler ledere for ERT – European Roundtable of Industrialist, at det ikke blir noe fart på europeisk næringsliv før EU også har slike elendige arbeidsvilkår. På tross av at EU fra og med 1. desember 2009 angivelig er en føderal statsdannelse under oppbygging, er de ikke godkjent som stat av FN. Dermed har EU ingen juridiske forpliktelser FN og i forhold til ILOs regelverk. EØS-avtalens artikkel om at EUs regelverk alltid skal gå foran nasjonale og internasjonale lovverk, gjør at alle EU-statene og Norge må se bort fra ILOs regelverk.
Nei til EU stiller spørsmålet om vi kan leve med EØS-avtalen. Det er et overordnet politisk spørsmål og svaret er betinget av politisk ståsted. De som er høyreorientert, markedsliberalister og mener at folkevalgte organer ikke er vesentlig, de klamrer seg derfor naturlig nok til EØS-avtalen inntil de tror de kan få flertall for EU i en ny folkeavstemning en gang i fjern framtid. De som står bak slagordet Ja til folkestyre – Nei til EU, er naturlig nok mot EU som politisk, markedsliberalistisk prosjekt. Mer enn sytti prosent av de norske velgerne avviser norsk deltakelse i EU. Det er også flertall mot EØS-avtalen, under forutsetning av at Norge får en ny handelsavtale med EU.
De som vil ha tilbake folkestyre og sjølråderett på alle nivå i Norge, sier klart at vi ikke kan leve med EØS-avtalen. Det er et krav at EØS-avtalen blir sagt opp med umiddelbar virkning. Om lag tjue prosent av medlemmer og tillitsvalgte i Nei til EU, mener at EØS-avtalen er en bra sak og må være grunnlaget for vårt forhold til EU. Den situasjonen er klart ødeleggende for kampen mot EØS-avtalen og enda verre i forholdet til kampen mot full deltakelse i EU. Når folk ser at Nei til EU aksepterer et stort innslag av markedsliberalistiske EØS-tilhengere i egne rekker. Samtidig som både Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti var aktive i den såkalte rød-grønne regjeringen som styrte landet i åtte år med full aksept av EØS-avtalen. Da blir det naturlig at det norske folk aksepterer avtalen. Riktignok fikk de to nei-partiene lov til å stemme mot enkelte rettsakter fra EU, men Arbeiderpartiet hadde flertall og full kontroll med EU-tilpasningen.
9.
Fra tilhengerne av EØS-avtalen som ser den som et store nasjonale kompromisset, får vi høre at EØS-avtalen bare er en liten del av det totale samarbeidet i EU. De forsøker å beskrive et opplegg med både politisk handlingsrom og vetorett. De forsøker å skape inntrykk av at de fleste sakene i EU, står utenfor EØS-avtalen. Realiteten er en annen. Det aller meste av politisk saker til behandling i Stortinget er påvirket av EUs regelverk, ofte ned til minste ubetydelige detalj. Har vi glemt slagordet om Stortinget at «All makt er samlet i denne sal»?
Det er viktig at en lærer seg forskjell på å ha veto i en sak og kunne reservere seg. I henhold til EØS-avtalen har Norge rett til å reservere seg i forhold til påtvingende vedtak fra EU. I respekt for at Brussel skal straffe Norge, skal reservasjonsretten helst ikke tas i bruk. Etter et arbeidsuhell på Arbeiderpartiets landsmøte for noen år siden ble det flertall mot EUs tredje postdirektiv, i strid med innstillingen fra partiets ledelse. Det førte til at den rød-grønne regjeringen reserverte seg mot postdirektivet, noe den blå regjeringen ryddet vekk når de kom til makta.
La oss tilbakevise at EØS-avtalen bare har betydning for noen politiske områder og at Norge har stor frihet innenfor rammen av EØS-avtalen. EUs konkurranseregler griper inn i alle samfunnsområder. EU har et prinsippvedtak at alle offentlige virksomheter skal konkurranseutsettes og om nødvendig privatiseres. Så mye for det oppskrytte handlingsrommet. Hver mandag sender Lovdata ut en oversikt på de nye EØS-reglene som er påtvunget oss den siste uka. Det kan være mellom sytti og hundre rettsakter, – direktiver, forordninger og dommer fra EU-domstolen. Disse oversiktene viser at alle departementene er involvert i EU-tilpasningen. Det har vært EUs strategi i alle år og dele opp vanskelige saker i flere mindre områder. Det er vesentlige for oss å kunne sette sammen bitene for å se hva som skjer av politisk utvikling i EU. Påstander om at landbruk og fiskeri er unntatt fra EØS-avtalen, er ikke den politiske virkeligheten. Noen uker er faktisk de fleste nye EU-reglene relatert til landbruket.
Da regjeringen vedtok den nye Energiloven av 1990, fikk Norge verdens mest liberale energilov. I EU sleit man med å bli enig om utviklingen av EUs energiunion. Det ble henvist til at utenforlandet Norge hadde funnet fram til den rette modellen. 90% av all kraftproduksjon i Norge kommer fra vannkraft. Det er en energiressurs vi må satse mer på i stedet på ustabil vindkraft og solkraft. Før energiloven av 1990, gikk inntektene til energiselskaper under folkevalgt styring. I dag går det milliarder i profitt til eierinteresser i norske energiselskaper, også internasjonalt som det finske Fortum som tar ut milliarder i profitt hvert år. Vi husker løgnen om at hjemfall til kraftkildene ikke var en del av EØS-avtalen. I dag vet vi bedre. Nå er den norske energiloven en del av EØS-avtalen og Stortinget kan ikke gjøre noe for å gjenvinne politisk styring over kraftkilder, produksjon og salg, uten å bryte EØS-avtalen. Vårt krav må være full politisk kontroll med energipolitikken, vi trenger ikke den udemokratiske EØS-avtalen.
Sabotasjeaksjonene om rørledningene Nord Stream I og II har aldri blitt oppklart, med stadig flere utrolige alternativer til sabotasjen. Det er ingen hemmelighet at USA sto bak aksjonen, mulig med hjelp fra Norge. Russland fikk skylda som vanlig, men det var Russland og Tyskland som eide rørledningen, som leverte gass til Tyskland og resten av Europa. Vi venter fortsatt på at USA skal beklage at de gjorde dette for å skade EU og Europas industri.
10.
EU har vedtatt at også vannforsyning skal konkurranseutsettes og privatiseres. Det betyr for Drammensområdet at Glitrevannverket, som eies av Drammen og nabokommunene, i nær framtid må omorganiseres eller selges til internasjonale selskaper som Thames Water eller det franske Suez. Prisen vil bli på flere milliarder og kan løse noen økonomiske utfordringer for de lokale kommunene. Folkevalgte i vårt distrikt avviser salg av Glitre, men når det er i strid med EØS-avtalen kjenner vi allerede resultatet. En vesentlig politisk kampsak etter stortingsvalget blir å stoppe høyrekreftenes krav om at jernbanedriften må konkurranseutsettes og privatiseres enda mer. Erfaringene fra Sverige, Storbritannia og også her hjemme er kaos og ansvarsfraskrivelse, som rammer brukerne av både gods- og persontrafikken. Det riktige standpunktet er tilbakeføring til et selskap, NSB, under folkevalgt styring.
Flere selskaper som skal tjene penger på samme tjenester betyr at alt blir dyrere. Det vil føre for langt å gå i detaljer på alle politiske områder som er underlagt EØS-avtalen, men galskapen er et faktum i vår hverdag. Det er utarbeidet en rekke solide rapporter som påviser at EØS-avtalen er et problem.
Vi kan nevne en MENON-rapport som dokumenterer at oppsigelse av EØS-avtalen ikke har betydning for vår handel med de europeiske landene. Norge har omfattende eksport og import med europeiske stater, men vi selger ingenting til EU-imperiet i Brussel. Det er dessverre EU som setter reglene for handelen, til det beste for store flernasjonale selskaper og de globale finansselskapene. Et tragisk eksempel er salg av norsk gass til Storbritannia, Tyskland og Nederland, hvor vårt land taper milliarder hvert år, på grunn av EUs markedsregler for salg av gass.
Det blir feil å tro at EU-imperiet tillater handlingsrom, vetorett og reservasjon i forhold til deres grunnlovfestede markedsliberalistiske mål. I Brussel gjorde de en undersøkelse som viste at av alle sakene på dagsorden i EU, var de to blokkene, sosialdemokrater og liberale-konservative, enig i 97 prosent av sakene. I Norge er det hundre prosent enighet mellom Høyre og Arbeiderpartiet, når det gjelder mer enn tusenvis av rettsakter fra EU i de siste 30 årene. Kanskje vi skal få en regjering av Høyre og Arbeiderpartiet, som kan samarbeide for EU-tilpasning og dermed kamp mot fagbevegelsen og velferdsstaten. Det ville kanskje føre til at velgerne ser Arbeiderpartiets narrespill og finner fram til de partiene som representerer det store flertall i kampen mot EU og EØS-avtalen.
Etter valget er tiden inne for at Nei til EU, de tre politiske partiene som hevder de er imot EØS-avtalen og EU-tilpassinga til å ta en evaluering av sitt arbeid og sin framtidige strategi. De sier klart at EØS-avtalen må bli sagt opp. Det er et bra standpunkt. Deres alternativ er en handelsavtale basert på den fra 1973. Det er et tvilsomt standpunkt. Nei til EU hevder at handelsavtalen mellom 1973 og 1993 var en bra sak for Norge.
Det er god grunn til å stille spørsmål om hvem som skal lede de forhandlingene om en ny handelsavtale. Vi har valget mellom Erna Solberg, Sylvi Listhaug eller Jonas Gahr Støre. Det er i tillegg liten grunn til å tro at EU-imperiet vil gi ved dørene. Vi kan forutsette at betingelsene for en slik handelsavtale vil være akseptering av EUs fire friheter, EUs konkurranseregler med krav til konkurranseutsetting og privatisering, de politiske dommene fra EU-domstolen og aksept av EUs grunnlovfestede markedsliberalisme som eneste politiske veivalg i framtiden.
11.
Alternativet er et Norge uten handelsavtaler med EU, men avtaler med de enkelte europeiske statene. Det er kanskje den eneste muligheten for et solidarisk samarbeid i framtiden Europa. Jonas Gahr Støre må slutte å sette fram håpløse og løgnaktige påstander om hva som er mulig innfor EØS-avtalen. Jonas Gahr Støre burde vært ærlig og sagt i klar tekst: Dere må slutte å tro at dere kan gjenvinne tapte faglige rettigheter, velferd og folkestyre. Framover vil det bli verre og verre og det er ingenting Arbeiderpartiet kan eller vil gjøre med det. Det er globaliseringen og EU som gjelder, – det finnes ingen alternativer. Arbeiderpartiets leder er for feig til å fortelle sannheten om sine politiske drømmer, om at Norge skal bli en del av USA og EUs forsøk til nye verdensorden under USA styring.
Det store flertallet vil leve i et land med faktisk folkestyre, velferdsstat, kollektive løsninger, – vi vil skape et bedre samfunn og en bedre verden. EØS-avtalen er den store og altoverskyggende kampsaken for oss som ønsker en annen politikk. Det første skritt for endringer er oppsigelse av EØS-avtalen. Mye tyder på at EØS-avtalen er på oppsigelse, enten vi vil eller ei. Det hevdes med stor tyngde at om noen år er EU historie. Den som lever får se.
Det pågår en kraftig militarisering av EU-landene og Norge. Årsaken er at USA-NATO-EU, det vil si det «The Evil Empire», som de siste årene har angrep og bombet land som Serbia, Afghanistan, Irak, Syria, Libya, Ukraina og en rekke afrikanske land. Nå står Russland for tur. USA-NATO-EF ønsker å svekke og ødelegge Russland, dele landet opp i flere stater og forsyne seg av landet enorme ressurser, som olje, gass og mineraler. Hvorfor skal vi gå til krig mot Russland, vår gode nabo i hundrevis av år. Vi opplever en voldsom hets mot Russland, – som angivelig er et diktatur og er aggressiv mot sine naboland. Vladimir Putin er Russlands redningsmann og fikk 70 prosent av stemmene ved siste presidentvalg, de tre andre kandidatene delte de resterende 30%. Russland er ikke en trussel mot Norge eller Europa. Landet kjemper en stedfortreder krig i Ukraina, mot USA-NATO-EU. Det er en krig Russland er i ferd med å vinne. Det er en krig USA-NATO-EU er i ferd med å tape. Det er et hardt slag mot en allerede svekket EU. Russland er en euroasiatisk stormakt, men et viktig land for Europa.
Det er tragisk at vi ikke har ledere i Europa eller Norge, som kan ta en telefon til Putin og rydde opp i eventuelle misforståelser. Putin har foreslått en alleuropeisk sikkerhetsordning, som kan bli framtiden for fred i Europa. En slik avtale kunne være et godt utgangspunkt for samtaler og forhandlinger med Russland.
I våre dager styres vi av ledere som vil ha en krig mot Russland. De har satt ut rykter om at Russland vil angripe Norge og Europa. Vi må alle bruke 5 prosent av våre budsjetter til militæropprustning. Det betyr mindre til velferd, helse, utdanning og andre viktige oppgaver. Norge sender 85 milliarder kroner til det korrupte fascistregime i Ukraina. Revisjonsfirmaer i USA kan fortelle at nærmere 70 prosent av pengene går rett i lommene til oligarker og korrupte politikere. Et TV-team fra USA dro til Sveits og dokumenterte at hundrevis av ukrainske familier lever i sus og dus på de dyreste hotellene. Det er utrolig at folk i Europa og Norge aksepterer at våre skattepenger kastet ut av vinduet på denne måten. USA og NATO må stopp krigen i Ukraina. Det er de som har startet krigen og bruker Ukraina som slagmark.
12.
Det skjer store ting på den globale arena. Det er klare signaler på at USA mister sin makt og at dollaren mister sin globale betydning. Fram stormer Kina, India, Russland Brasil, Sør-Afrika og en rekke andre land som vil være med i BRICS. En ser også klare signaler for at EU svekket og at flere land stiller spørsmåltegn ved unionens framtid.
Hvor er debatten og de gode løsningene for Norges framtid i den multilaterale arena? Spesielt fokus på Norge og Europas forhold til den nye globale verdensorden, BRICS. Spørsmålene blir: Vil vi at Norge skal opphøre som sjølstendig stat? Vil vi at landet skal bli fullverdige deltakere i Europas Forente Stater? Vil vi at folkestyre skal avløses av markedsstyring på alle politiske nivåer, med konkurranseutsetting og privatisering? Kan vi finne allierte i andre EU-stater, mot den føderale utviklingen i Europa? Hvem er motkreftene i Norge og EU, som jobber systematisk mot folkeviljen, for et føderalt og markedsliberalistisk samfunn? Hvilke partier kan vi stole på og gi vår stemme for å stoppe den negative udemokratiske utviklingen i Europa og i vårt eget land? Det er mange uavklarte spørsmål for både de politiske partiene og for hver enkelt av oss.
Den politisk dagsorden må settes nå, i 2029 er det kanskje for sent. Både i Europa og Norge er de fleste politikere uærlig, arrogante, grådige og utvilsomt rett og slett dumme. Vi har nettopp hatt et stortingsvalg hvor vi fortsatt har et parlament av hundre prosent krigshissere. Det store spørsmål bli hvordan vi skal få fram andre folkevalgte foran de neste valgene.
Vi må ikke glemme debatten om vårt forhold til BRICS og den nye multilaterale verdensorden. Vi må ikke glemme at vårt mål må være folkestyret, sjølråderett og en politikk for fred og nedrustning.
Vi må gå tilbake til den tiden hvor vi hadde sjølstendige land i Europa. Hvor velgerne valgte medlemmer av sine parlamenter og regjeringer. Det er det som er folkestyret eller demokrati.
Hva blir ditt valg når Den europeiske Unionen er historie? Det kommer før du aner.
olav.boye@gmail.com
