oss 150 kroner!
Det har vært «stortingsvalg» på videregående skoler. 150.000 elever, og omtrent samme deltakerprosent som ved ordinære valg. Høyresida jubler over resultatene. Venstresida er skuffet. For Dagsrevyen var resultatene dagens store nyhetssak.
At det gikk som det gikk, med Fremskrittspartiet og Høyre med nær halvparten av stemmene på landsbasis, er ikke uventet. Framgang for høyresiden har vært trenden i flere år.
Hvorfor skulle venstresidas solidaritet engasjere egoistisk ungdom som tror mindre på fellesskap og mer på seg selv?
Kommentatorer hevder at skolevalget er en indikasjon på morgendagens valg. De partier som har vunnet skolevalget, har også vunnet stortingsvalget, får vi høre. På siste valgmåling, får Fremskrittspartiet og Høyre en tredjepart av stemmene. Det holder neppe til regjeringsmakt, verken alene eller sammen med de styringskåte støttepartier Venstre og Kristelig Folkeparti.
I min skoletid, var det verken skolevalg, internett eller sosiale media. Vi leste aviser, NRK hadde TV- og radiomonopol, og valgdebattene var mindre morsomme og mer høytidelige. Utskjellingene var færre, valgdeltakelsen var større.
Den gang var politiker ikke en jobb, men et tillitsverv på toppen av et yrkesliv.
I dag er politikk blitt et lukrativt yrke, og mange står nærmet i kø for å framføre politiske meninger på sosiale media. Her gir enkle budskap, framført av de kjekke og pene, uttelling. Mange går da også rett fra videregående til studier og så jobb i partiorganisasjonen. Lojalitet belønnes med stortingsplass.
Innafor ei sånn ramme, er Fremskrittspartiets ungdomsleder, Simen Velle, blant de dyktige. Han samler tilhørere, drar land og strand rundt og får stemmer. Mot slutten av årets debattmaraton, følte han at det var «godt å komme hjem til penger og velstand». Elevene på Ullern videregående skole jublet. Velle var rockestjerna.
Hvordan vinnes et skolevalg?
– En forutsetning er å ha en mest mulig historieløs tilhengerskare, mer opptatt av morsomheter enn fakta. For noen år siden fant Medietilsynet ut at under halvparten av elever på videregående skoler leste papiraviser og at bare 6% leste aviser «ofte».
Universitetet i Bergen fant på sin side ut at nærmere en av tre unge menn som får sine nyheter fra sosiale media, stemmer FrP. Blant de som henter nyhetene fra andre kilder høstet FrP langt færre. En av sju.
Sosiale media er her og nå. Imorra er mye glemt.
Aviser og blader og bøker innbyr til mer fordypning og bakgrunnsinfo. Til mer «solid bakgrunn for egne meninger», for å bruke et av Aftenposten sine gamle slagord.
– En annen forutsetning er å holde seg til de sakene som mange av dagens unge virker opptatt av: Penger og hvordan bli rikest mulig! Gjerne også hvordan staten hindrer dem og andre i å lykkes.
Avgifter, regler og skatter står sentralt. Til og med formueskatten – selv om de færreste av videregående-elevene noen gang vil tjene såpass mye at de må betale formueskatt. Skatteflyktningene – de som er så rike at de ikke har råd til å bo i Norge – forsvares.
Budskapet er mest mulig frihet for den enkelte, både til å betale skatt og ikke til å betale skatt.
Et samfunn med mindre forskjeller, står ikke på noe dagsorden. Heller ikke at maksimal frihet for noen få, kan bety ufrihet for mange.
– Mens mange i min tid var opptatt av Vietnamkrigen og «seier for FNL», er kampen for en mer rettferdig verden noe som i dag bare engasjerer et fåtall. Klima og internasjonal solidaritet er ingen vinnersaker.
Hvorfor skal vi vite at FrPs partileder Sylvi Listhaug pleier forbindelser med den israelske ambassade?
Og holder det ikke at Simen Velle – når han en sjelden gang blir presset på Israels folkemord – vil ha fred? Som Netanyahu, som Trump, som Støre.
At krigen i Ukraina knapt nevnes, er snarere fordi det er en ikke-sak. Her er jo hele Stortinget enige om at den må fortsette – «våpen for fred». Russerhatet holdes levende og krever opprustning.
EU og EØS blir for vanskelig. Hvem tror at våre høye strømpriser skyldes markedsøkonomi og ACER?
– Sist – men egentlig først. Overfor skoleelever der den politiske interesse er så som så, er budbringeren viktigst. Simen Velle, hvit mann med gode talegaver, vekker tillit når han markedfører sitt budskap om større personlig frihet og mindre stat. Hans beskrivelser om begredelige tilstander høster jubel. Tenk om sløsinga tok slutt, og skattene kunne gå mot null. Hvor rike kunne da ikke hver av oss bli?
På mandag velges Velle inn som stortingsrepresentant. Hva vil han jobbe for? Hvor vil han spare inn for at vi alle skal få lavere skatter?
På Stortinget vil Velle tjene 1,2 millioner i året. Vil han stemme for forslag om å senke stortingslønna? Eller vil han betale tilbake de 50.000 godtgjøringskronene han fikk fra et kommunalt utvalg der han aldri møtte? Eller blir han – som så mange andre karrierepolitikere – mest opptatt av å få sugerør ned i statskassa?
Dagens skolevalg er show og utklekkingsanstalt for politiske «talenter». Elevene stemmer med karismatiske agitatorer og for egen suksess. Om de har mer kjennskap til partipolitikk enn foreldregenerasjonen, skal være usagt. Men – den «åpne og opplyste offentlige samtale» som Grunnlovens paragraf 100 pålegger statens myndigheter å legge til rette for, er fjernere enn noen gang.
Om det er noe bedre i «Barnas Valg» i regi av Redd Barna, veit jeg ikke. Der deltok i år over 70.000 barn i aldersgruppen 10-15 år. Arbeiderpartiet ble suverent størst, og prosentvis fikk Rødt nesten ti ganger flere stemmer enn ved skolevalget, nesten like mange som Fremskrittspartiet. For Dagsrevyen var dette en ikke-sak.
Om jeg så er i mot skolevalg? Nei. Men ikke overdriv resultatet som et kompass på ungdommens politiske preferanser eller morgendagens valgresultat.
Se mer på skolevalget som avbrekk fra en kjedelig skolehverdag, og som en unik mulighet for politiske broilere til å bli kjent og gjøre karriere.
Jan Christensen
Fotnote:
Vi ser at Rødt har rykket inn denne annonsen i Klassekampen:
Det er en nyutgave av Finn Gustavsen (SF) sin parole om at SF skulle «holde Arbeiderpartiet i øra». Og vi så hvordan det gikk.
