oss 150 kroner!
Når redaktørene i NEJM, The Lancet og BMJ varsler om korrupsjon i medisinen, og Kennedy gjentar advarslene i Senatet, er det ikke lenger rom for å avfeie kritikken som konspirasjonsteori.
6. september 2025
Et av de mest alvorlige problemene vi står overfor i dag, er at store deler av befolkningen har blitt utsatt for feilaktig og industristyrt forskning, og at mange dermed forsvarer disse “sannhetene” med intens overbevisning.
Når forskning brukes som et politisk eller kommersielt verktøy, mister samfunnet sitt kompass. Liv og helse settes i spill. I stedet for å stille spørsmål ved selve grunnlaget, beskytter folk et narrativ de selv har blitt lurt av, som om lojaliteten til systemet betyr mer enn sannheten. Stockholmsyndromet. (Stockholmsyndromet er en betegnelse på at gisler og ofre for bortføringer over tid utvikler en sympati for sine kidnappere. Red.)
Det er på tide å rydde opp. Det gjelder liv og død.
Helseminister Kennedy vitnet i senatet
Helse- og omsorgsminister Robert F. Kennedy jr. vitnet foran Senatets finanskomité 4. september 2025, etter at CDC-direktør Susan Monarez ble avsatt og fire høytstående tjenestepersoner trakk seg, midt i økende uro rundt vaksinepolitikken og offentlige helsevedtak.
Under høringen tok Kennedy et kraftfullt oppgjør med tilliten til helsemyndighetenes pandemihåndtering. Han stilte grunnleggende spørsmål ved hvordan begrepet vitenskap har blitt brukt, og misbrukt, i møte med befolkningen. (1:02:40):
«Hele COVID-prosessen ble politisert, senator. Vi ble løyet til om alt. Vi ble løyet til om naturlig immunitet. Vi ble fortalt gang på gang at vaksinene ville forhindre smitte og forhindre infeksjon. Det var ikke sant. De visste det fra starten. Det var ikke sant, fordi det var det dyreforsøkene og de kliniske studiene viste. Vi ble fortalt at det fantes vitenskap bak munnbind. CDC lot lærernes fagforening skrive påbudet om å stenge skolene, noe som rammet vanlige folk over hele landet, og lot som om det var vitenskapsbasert».
Han rettet også skarp kritikk mot Centers for Disease Control and Prevention (CDC) og anklaget etaten for å ha sviktet sitt samfunnsoppdrag (39:18):
«CDC sviktet sitt ansvar fullstendig under COVID, da deres katastrofale og meningsløse retningslinjer ødela småbedrifter, krenket borgerrettigheter, stengte skolene våre og forårsaket generasjonsskader, og alle disse undertrykkende og uvitenskapelige tiltakene klarte ikke engang å bekjempe selve sykdommen».
Kennedy argumenterte for en omfattende opprydning i hvordan helsemyndighetene opererer og hvordan forskning anvendes i offentlig politikk. Hans uttalte mål er ikke å styre forskningen, men å beskytte den fra kommersielle og politiske bindinger.
Fagredaktørene advarer: Vi kan ikke stole på forskningen
Når tre av verdens mest innflytelsesrike medisinske redaktører, fra The New England Journal of Medicine, The Lancet og British Medical Journal, uttrykker alvorlig bekymring for vitenskapens troverdighet, bør det vekke uro hos alle som fortsatt setter sin lit til «evidensbasert praksis». Disse uttalelsene rokker ikke bare ved enkeltstudier, men ved hele fundamentet helsemyndigheter, politikere og medier bygger sin autoritet på.
– Marcia Angell, tidligere redaktør i The New England Journal of Medicine
Angell peker på hvordan systemet er gjennomsyret av økonomiske føringer. Hennes konklusjon er dyster, men ærlig. Og den kommer fra innsiden av vitenskapens høyborg.
– Richard Horton, sjefredaktør i The Lancet
Horton beskriver et klima hvor dårlig forskning, svak metode og kommersielt press får dominere. Vitenskapen har beveget seg bort fra etterprøvbarhet og integritet.
“Medisinske tidsskrifter er en forlengelse av legemiddelselskapenes markedsføringsavdeling. De har blitt skapninger av legemiddelindustrien, fulle av falsk forskning og pakket med artikler skrevet av legemiddelfirmaer på ghostwriter-basis”.
– Richard Smith, tidligere redaktør i British Medical Journal
Smith går enda lenger: Han viser hvordan selve publiseringskanalene er blitt avhengige av legemiddelindustriens penger, og dermed også av deres narrativer.
Disse tre varslerne representerer ikke ytre kritikere, men indre røster med dyp innsikt i systemet de advarer mot. Når slike varsler ikke utløser umiddelbare reformer, men møtes med taushet, sier det noe om hvor langt denne utviklingen har gått.
WHO brøt tausheten om ikke-nøytralitet
Tidligere WHO-direktør Margaret Chan beskrev i en tale hvordan Verdens helseorganisasjon i praksis har mistet sin uavhengighet:
Dette reiser dypt alvorlige spørsmål: Hvem styrer egentlig global helsepolitikk? Er WHO en uavhengig organisasjon med faglig integritet, eller en kanal for private og statlige donorer med egne interesser?
Chans uttalelse avslører en systemisk skjevhet: Når nesten alt av midler er øremerket, styres både prioriteringer og anbefalinger av dem som betaler, ikke av hva som er medisinsk riktig. Dermed blir vitenskapelige råd politiske eller kommersielle verktøy, ikke nøytrale vurderinger.
Og verst av alt: Vi har allerede begynt å overlate global styring av helse til denne modellen. Verdenssamfunnet har tatt de første stegene mot å gi WHO formell makt som en overnasjonal helsemyndighet. Uten krav til uavhengighet, åpenhet og bred folkelig forankring, er dette ikke bare et demokratisk problem – det er en trussel mot sannhet og helse.
Chans innrømmelser treffer kjernen i krisen: Når vitenskapen mister sin frihet, mister også befolkningen sin beskyttelse. Det handler ikke bare om dårlige studier, det handler om en struktur der det ikke lenger er de beste dataene som vinner frem, men de best finansierte. Da blir folkehelsen et offer for makt, og sannhet et luksusgode vi ikke lenger har råd til.
Når legemiddelindustrien bestemmer hva som er sant
Kardiologen Aseem Malhotra er en av Storbritannias mest profilerte helseeksperter, kjent fra BBC, ITV og Sky News. I dag er han en av de skarpeste og mest fryktløse stemmene som advarer mot hvordan legemiddelindustriens økonomiske interesser styrer både forskningen, retningslinjene og folkehelsen.
I sine foredrag tegner Malhotra et rystende bilde av hvordan vitenskapen er blitt et salgsverktøy, og hvordan medisinske anbefalinger ofte er mer basert på profitt enn på pasienters beste. Han trekker klare paralleller til tobakksindustriens historiske manipulasjon av forskning, men påpeker at det vi nå står overfor er enda verre, fordi det skjer i vitenskapens navn.
Han viser hvordan mRNA-vaksinene ble hasteutrullet uten tilstrekkelig uavhengig vurdering, og hvordan alvorlige bivirkninger ble bagatellisert, oversett, eller aktivt sensurert. Dette er ikke bare et medisinsk svik, mener han, det er et moralsk og samfunnsmessig svik.
Malhotra understreker at dette ikke handler om å være for eller mot vaksiner. Det handler om noe langt mer grunnleggende: Om sannhetens plass i et system der makt og penger har tatt kontroll. Så lenge industriens interesser får diktere hva som forskes på, hva som publiseres og hva som anses som «trygt», kan vi ikke snakke om reell vitenskap. Da har vi kun en illusjon av objektivitet, og en folkehelsepolitikk bygget på løgn.
Skal vi gjenreise tilliten til helsevesenet og gjenopprette vitenskapens integritet, må vi våge å se dette systemet i øynene, og bryte båndene mellom forskning, industri og politikk. Ikke som en radikal visjon, men som en nødvendighet. For det handler ikke bare om skadde pasienter og feilbehandling. Det handler om liv som kunne vært reddet. Og liv som aldri skulle vært ofret.
Vitenskapen trenger ikke mer tillit – den trenger å gjenvinne sannheten
Problemet i dag er ikke at folk har mistet tilliten til vitenskapen. Problemet er at vitenskapen har mistet sannheten, fordi den har blitt kjøpt, styrt og brukt som et maktverktøy. Når tidligere redaktører i NEJM, The Lancet og BMJ slår alarm, når WHO selv innrømmer avhengighet til donorstyrt finansiering, og når helseminister Kennedy vitner i Senatet om systematisk feilinformasjon under pandemien, da handler det ikke lenger om synsing, men om en strukturell svikt.
Når forskningen knebler sannhet i lojalitetens navn, og når kommersielle og politiske krefter dikterer hva som publiseres, anbefales og godkjennes, da er det ikke lenger folkehelsen som står i sentrum, men systemets egen overlevelse.
Det hjelper ikke å be folk ha mer tillit. Det som trengs, er å gjøre vitenskapen sann igjen. Å fristille forskningen fra markedskrefter og politikk er ikke idealisme, det er livsnødvendig.
Dette er på ingen måte en kamp om meninger. Det er en kamp om liv og død.
Ingen vet hvor mange liv som er ofret på vitenskapens falske alter. Men tallene finnes, og en dag vil regnskapet komme.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
