oss 150 kroner!
I generasjoner var demokratiet forbundet med et fundament som ikke kunne røres. Man kunne strides om politikkens innhold, men selve rammen ble ansett som urokkelig og var bestemt av grunnloven, naturretten, kristendommen og en bred folkeforankret moral. Demokratiet var med andre ord noe mer enn summen av stemmesedler. Det hvilte på prinsipper som satte strenge grenser for hva staten eller flertallet kunne gjøre.
I dag har denne forståelsen i stor grad smuldret opp. Demokratiet oppfattes tilsynelatende av de fleste som flertallsstyre der folkets påståtte vilje legitimerer ethvert tiltak. Men denne fortellingen viser seg raskt å være hul. Store samfunnsendringer som massiv innvandring, grønn omstilling, pandemitiltak og ideologiske prosjekter rundt kjønn og identitet gjennomføres uten at det ser ut til å finnes noe reelt flertall i befolkningen som etterspør dem. Når politiske partier nærmest enstemmig fremfører de samme premissene, og ingen på Stortinget våger å stille fundamentale spørsmål, er det vanskelig å hevde at folket faktisk råder.
Det vi ser, er at demokrati i praksis fungerer som et skjold for en politisk-administrativ elite. De som setter agendaen er embetsverk, internasjonale organisasjoner, eksperter, finanseliten, internasjonale selskap, medieaktører og andre eliter, og de bruker flertallsfortellingen som legitimering. Det som er det faktiske flertallet i folket stemples som populistisk, udemokratisk, rasistisk eller ekstremt (ytre høyre) dersom det opponerer. Forsvaret av demokrati som flertallsstyre er nødvendig da den politisk-administrative elite ikke ser seg tjent med de begrensninger som opprinnelig fantes for demokratiet. Pandemihåndteringen viste hvor lett det var å sette grunnloven til side.
Alexis de Tocqueville advarte allerede på 1800-tallet mot flertallets tyranni hvor flertallet kunne undertrykke mindretallet. Men i dag har vi fått en mer subtil variant. Et mindretall av beslutningstagere undertrykker det faktiske flertallet, og kaller det demokrati. Det er denne varianten som dominerer nå.
Pandemien ga oss en forsmak. Grunnleggende rettigheter som bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet og religionsutøvelse ble suspendert nærmest over natten uten reell debatt. Tiltakene ble kalt nødvendige for å forsvare demokratiet, men hva er et demokrati verdt når dets kjerneverdier kan settes til side så enkelt?
Filosofen Karl Popper beskrev demokratiet som en mekanisme for å bytte ut styrende makthavere uten vold. Men dersom alle reelle alternativer forsvinner, reduseres demokratiet til en fasade. Den østerrikske økonomen Ludwig von Mises understreket at demokrati forutsetter grenser som inkluderer grunnlov, rettigheter og en respekt for individets frihet. Uten slike rammer blir flertallsprinsippet et redskap for vilkårlig maktutøvelse. Filosofen Hans-Hermann Hoppe går enda lengre i sin kritikk. Når staten har monopol på «legitim vold», vil den alltid forsøke å utvide sitt eget handlingsrom. Demokrati blir da ikke en garanti mot undertrykkelse, men snarere et retorisk redskap for å utvide statens makt.
(Ludwig von Mises (1881–1973) var en østerriksk-amerikansk samfunnsøkonom og penge- og konjunkturteoretiker. Han gikk sterkt inn for økonomisk liberalisme og var en tydelig kritiker av planøkonomien. Ludwig von Mises er ansett for å være en av de viktigste representantene for «den østerrikske skole» innenfor samfunnsøkonomien, i likhet med blant andre Friedrich Hayek.)
Det er derfor ikke urimelig å spørre om vi er i ferd med å gli inn i en form for totalitær demokratiforståelse hvor ethvert inngrep i individets liv kan rettferdiggjøres fordi det sies å tjene folkets demokratiske vilje. (Totalitarisme er et politisk system hvor staten ikke anerkjenner noen grenser for sin myndighet og forsøker å regulere alle aspekter av det offentlige og private liv hvor det er mulig).
Skal demokratiet reddes fra å bli et redskap for tvang, må vi gjenreise det gamle fundamentet hvor respekt for ufravikelige grenser er forankret i rettigheter og prinsipper som står høyere enn skiftende valgresultat. Uten slike rammer vil «demokratiet» raskt bli det totalitære systemet det en gang var ment å forhindre. Gjør statens monopol på vold denne utviklingen uunngåelig?
En forklaring på den totalitære utviklingen av demokratiet er den raske kulturelle fragmenteringen, særlig gjennom innvandring, de siste tiårene. Et demokrati hviler på delte normer og uformelle begrensninger. I Norge har disse inkludert kristen etikk, grunnlovsrespekt, en felles idé om rett og galt. Når disse forsvinner, glir systemet over i rene prosedyrer der det angivelige flertallet bestemmer. Men uten felles rammer blir «flertallet» lett til skiftende koalisjoner som bytter særordninger. Økonomen Friedrich Hayek advarte mot slike utviklinger hvor generelle lover erstattes med gruppebasert særpolitikk som et tegn på at rettsstatens grunnmur svekkes.
En annen forklaring er velferdsstatens vekst. Når stadig flere blir avhengige av statlige ytelser, endres forståelsen av demokrati fra å være et vern om (negative) rettigheter til en fordelingsmaskin. Mises påpekte allerede i boken Liberalism at demokrati uten grenser blir til et redskap for interessegrupper. I Norge ser vi dette tydelig. Oljepenger finansierer stadig nye ordninger, og politikk reduseres til spørsmålet om hvem som får hva. Det lange tidsperspektivet forsvinner, mens politikerne belønnes for kortsiktige løfter.
Til dette kommer veksten i byråkrati og ekspertmakt. Under pandemien ble frihetene satt på pause nærmest over natten. Politiske beslutninger ble legitimert med «faglige råd» som få fikk innsyn i, og som ingen tok ansvar for i ettertid. Hayeks kunnskapsproblem ble åpenbart. Beslutninger sentraliseres hos aktører som verken kan overskue helheten eller bærer kostnaden av feilgrepene. (Hayeks kunnskapsproblem er at ingen sentral myndighet kan samle og bruke all den desentraliserte kunnskapen som trengs for å styre et komplekst samfunn. Kunnskapsproblemet løses gjennom uavhengige, private aktørers prøving og feiling).
Til sist har vi en partitilstand som ligner et kartell. Offentlig partifinansiering og mediekonsensus gjør at de store partiene samler seg om det samme. Når ingen på Stortinget lenger utfordrer klimaortodoksien, migrasjonspolitikken eller kjønnsdogmatikken, reduseres demokratiet til personutskiftning uten reell kursendring. Hoppe beskrev dette som et kjennetegn på demokratiet i forfall. Det blir en fasade som skjuler at makten er monopol.
Vi står dermed igjen med et demokrati som bygger på flertallsfortellingen, men hvor flertallet i praksis har liten innflytelse. Staten har monopol på «legitim vold», og enhver kritikk av politikken kan defineres som «udemokratisk». Resultatet er det man kan kalle en totalitær demokratiforståelse. Ethvert inngrep i individets liv kan rettferdiggjøres dersom det påberopes å tjene folkets angivelige vilje.
Skal demokratiet reddes fra å bli et språk for tvang, må vi gjenreise det gamle fundamentet. Konstitusjonelle sperrer mot vilkårlige inngrep må respekteres. Sentralisering av politikken må bekjempes. Desentralisering og konkurranse, som svekker partimonopolet, er nødvendig. Fiatpengesystemet må avvikles og pengeskapning må privatiseres. Vi trenger et sterkt sivilsamfunn og alternative autoriteter. Kirker, foreninger og private stiftelser er nødvendige korrektiver til statens makt.
Den konservative debattanten Charlie Kirk som ble drept under en debatt 10. september i år, argumenterte nettopp for fundamentet som er nødvendig for et fungerende ikke-totalitært demokrati. Hans grunnsyn angripes imidlertid av den samlede presse og politikkens venstreside for å være populistisk, rasistisk, ytre høyre og antidemokratisk. Men demokratiet kan bare overleve som frihetsinstitusjon dersom det er bundet til noe som står høyere enn flertallet. Uten grenser er det dømt til å bli en maskin for tvang, og da får vi nettopp det paradokset vi frykter: et totalitært demokrati. Jeg er redd for at statens monopol på vold vil føre til ytterligere totalisering av samfunnet hvor et mindretall dikterer politikken ved hjelp av demokratisk retorikk.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Halvor Næss.
Halvor Næss kommer på Mot Dag-konferansen 18.–19. oktober. Du har sjansen til å treffe ham der.
Meld deg på her.
