Krisene som vil rive EU i filler

0
EU: Narrenes skip har endelig truffet isfjellet.

EU-kommisjonen opptrer som om den representerer en supermakt. Men sine 450 millioner innbyggere og sitt indre marked skulle man kanskje tro at det var sant. Men EU har mislykkes på sine egne premisser. Herfra går veien bare utforbakke og de indre konfliktene i unionen kombinert med sterke globale krefter som river og sliter i unionen utenfra vil bli dens endelikt. Da vil Brussel få merke at 450 millioner er mindre enn en tredjedel av befolkninga i henholdsvis Kina og India og at det ikke går an å leve på en ideologisk drøm styrt av et korrupt byråkrati uten kontakt med den materielle virkeligheten.

Vi ser allerede betydninga av at EU ikke er noen militær stormakt. Koalisjonen av de ikke fullt så villige har ikke en gang klart å få med seg Sør- og Mellom-Europa og dens tre Sturmbandfürere, Storbritannia, Frankrike og Tyskland, klarer knapt å skikke sitt eget økonomiske og sosiale bord, for ikke å snakke om å skulle være noe alternativ til BRICS og Det globale sør, eller til USA for den del.

Vi har sett litt på krisene i EU.

Fra koronadiktaturets sjølpålagte ødeleggelser til nederlaget i Ukraina

Finanskrisa i 2008 påførte EU betydelige økonomiske tap, men Tyskland bevarte og styrket sin posisjon i unionen. Tiiåret fra 2010 til 2020 ble preget av stillstand og det ble ikke bedre av migrasjonskrisa fra 2015.

I 2020 gjennomførte EU som resten av verden den vanvittige lockdownpolitikken, som i realiteten var et globalt kupp fra finansfyrstene for å ekspropriere titall billioner dollar fra nasjonalbudsjettene rundt i verden.

Den europeiske unions reelle BNP hadde en nedgang på 6,1% til 8,3%, noe som markerte den dypeste resesjonen siden andre verdenskrig. Dette tilsvarer et BNP-tap på omtrent 800 milliarder euro til 1,1 billioner euro, basert på EUs BNP i 2020 på rundt 13,5 billioner euro (i løpende priser). Andre kvartal 2020 så det bratteste fallet, med en nedgang på 11%. Se også her og her.

Omtrent 49% av EU-virksomhetene opplevde salgsnedgang i 2021, med 20% som forventet permanente jobbtap. Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) estimerte et globalt tap på 400 millioner heltidséquivalente jobber i 2020, noe som også rammet EU.

Ideologistyrt energikatastrofe

I den samme perioden har EU innført sitt «grønne skifte» som stort sett har bestått i å gjøre energien veldig mye dyrere for både forbrukere og industrie og å erstatte pålitelige energikilder med ustabile.

EU var i spiss for å utløse statskuppet i Ukraina i 2014 og for å drive landet inn på krigens vei mot Russland. Dette har påført unionen enda flere kostnader samtidig som de sanksjonens som unionen er pålagt fra USA har betydd enorme tap av markeder i Russland og å erstatte billig russisk energi med dyr LNG fra USA.

Veksten i EU er anslått til kun 1,1 % i 2025, nedjustert fra tidligere prognoser på grunn av økte tollsatser fra USA og global usikkerhet. Denne krisa rammer særlig industrien, energisektoren, gjeldsnivåene og handelen. Energiprisene for europeisk industri er nesten dobbelt så høye som i USA og Kina, selv etter fallet fra 2022-toppen. Dette har utløst en «deindustrialiseringskrise», spesielt i energiintensive sektorer som kjemikalier, stål og bilindustri.

  • Nøkkeltall og trender:
    • I januar-august 2025 stengte 72 store industribedrifter i EU, det høyeste nivået siden finanskrisa i 2009, med 18.000 oppsigelser i industrien.
    • Bilindustrien, som sysselsetter 13,8 millioner (6,1% av EU-arbeidsstyrken), står overfor en strukturell krise: Høyere produksjonskostnader (30% høyere enn i Kina), avhengighet av forsyningskjeder og treg overgang til elbiler. EU-bilprodusenter krever lettelser i CO₂-regler allerede i 2025.
    • EU mistet 850.000 industrijobber siden 2019.
  • Industriell produksjon i eurosonen krymper med 0,7% i 2025.

USAs toll på 15% skader naturligvis EUs handel og produksjonsliv ytterligere.

Samtidig har har de globale konkurrentene styrket seg. Russland har ikke bare taklet sanksjonskrisa, men brukt den til å erstatte import med egenproduksjon og erstattet det europeiske energimarkedet med markedet i Asia.

Dette etterlater EU på tørt land og landene vil bli nødt til å begynne å lete etter utgangsdøra.

På toppen av dette skal de altså mer enn doble militærutgiftene med lånte penger. Det kan ikke gå bra.

Denne skuta er det norske politikere har surret Norge fast til.

Forrige artikkelDet eurasiske høyhastighetstoget – et nytt verdensbilde
Neste artikkelSystemkostnadene for det norske kraftsystemet løper løpsk
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).