Ikke en gang togene går i rute i Tyskland

0
Fire timesr forsinkelse på togreise fra Kiel til Regensburg, og jeg er ikke alene om å være frustrert. KI-illustrasjon av Grok.

Jeg er på reise med tog gjennom Tyskland. Togreiser kan ha noe nesten filosofisk over seg. Og jeg liker tyske småbyer. Og jeg har levd med en illusjon om at til tross for at tyske energisystemer er elendige, at industrien er i fritt fall og at politikken går fra ille til verre, så går tyske tog i rute. I går mistet jeg den illusjonen. Fire timer forsinkelse fra Kiel til Regensburg. Og ingen informasjon, ingen assistanse og knapt jernbanepersonell å snakke med.

Var dette bare min subjektive opplevelse, et froskeperspektiv uten forankring i virkeligheten? Jeg spurte Grok og fikk følgende svar:

Ja, ditt inntrykk stemmer godt med fakta. Den tyske jernbanen (Deutsche Bahn, DB) har de siste årene opplevd en markant nedgang i punktlighet og pålitelighet, spesielt i fjerntogene (ICE og IC). Dette er dokumentert i offisielle rapporter og uavhengige analyser, og trenden har fortsatt inn i 2025. La meg bryte det ned med nøkkeltall og årsaker.Punktlighetsutvikling i tallPunktlighet måles vanligvis som andelen tog som ankommer innen 6 minutter etter planlagt tid. Her er en oversikt over fjerntogene (de mest kritiske for reisende):

ÅrPunktlighet (%)Kommentar
200484,3Beste år på over 20 år
2012~78Stabilt høyt nivå
202081,1Før pandemi-effekter
202265,2Begynnende nedgang
202364,0Fortsatt forverring
202462,5Verste nivå siden minst 2003; 37,5 % av togene hadde forsinkelse >6 min
2025 (første halvår)~65,3Lett bedring fra 2024, men fortsatt lavt; juli 2025: 88,1 % i regionaltog (ned fra 90,2 % i 2024)

Kilde: DBs egne rapporter, Statista og medier som DW og Spiegel. For hele persontransporten (inkl. regionaltog) lå punktligheten på ca. 89% i september 2024, men dette maskerer problemene i fjerntogene.Regionaltog er mer pålitelige (90,3% i 2024), men også her er det en svak nedgang. I august 2025 falt det til 89,2%.

Hvorfor er det verre nå?

DB peker på flere faktorer som har forverret situasjonen siden 2021:

  • Gamle og overbelastede infrastruktur: 80 % av forsinkelsene i 2024 skyldes dette. Nettverket er gammelt, med hyppige feil på signaler, skinner og strømforsyning.
  • Massive byggeprosjekter: Økt vedlikehold og modernisering (17 mrd. euro i 2024) fører til midlertidige stenginger og forsinkelser. Mål: Sanere 41 korridorer innen 2030.
  • Eksterne faktorer: Ekstremvær (flom i juni 2024, hetebølger i 2025), streiker (f.eks. GDL-streiker i 2024), og tredjepartsinnblanding (som brannstiftelser).
  • Økende trafikk: Mer gods- og persontransport overbelaster systemet.

Som resultat utbetalte DB 197 millioner euro i erstatning for forsinkelser i 2024 – 70 millioner mer enn i 2023.

Hva sier folk på X (tidligere Twitter)?

Nylige innlegg fra september 2025 viser at frustrasjonen er dagligdags. Eksempler:

  • Brukere klager på 2–4 timers forsinkelser på strekninger som Kassel–Göttingen, ofte pga. defekte signalanlegg eller byggearbeid.
  • «DB er en full katastrofe» og «Aldri mer Bahn» er vanlige refrenger, med historier om stengte vognklasser og manglende seter.
  • Offisielle DB-kontoer (@Regio_Mitte) bekrefter forsinkelser pga. dyr på sporet, defekte verksteder og politiinnsats.

Fremtidsutsikter

DB har en «punktlighetsaksjonsplan» og sikter mot 75–80% i fjerntogene innen 2027. Men kritikerne (inkl. transportministeren) kaller 2025-tallene «uakseptable». Investeringer øker, men det tar tid før det monner.Hvis du har reist mye med DB før, er det ikke rart at det føles verre nå – det er det.

Hva med Italia?

Grok ga meg altså mer rett enn jeg hadde trodd. Men hva med Italia? Italia pleide å være et mareritt når det gjelder tog, fulle tog, forsinkede tog og elendig materiell. Mitt inntrykk er at italienske jernbaner har blitt radikalt bedre, men er det bare noe jeg tror? Jeg sjekket med Grok:

Ja, ditt inntrykk stemmer godt med fakta! Italienske tog (hovedsakelig Trenitalia og Italo) har faktisk sett en markant forbedring i punktlighet og kvalitet de siste 5–7 årene, spesielt på høyhastighetslinjene (Frecciarossa osv.). Det gamle ryktet om kaos stammer fra før 2010-tallet, da regionale tog og infrastruktur var underdimensjonert, men investeringer i høyhastighetsnettet, konkurranse fra Italo og EU-finansiering har snudd trenden.

La meg bryte det ned med data og kontekst.Punktlighetsutvikling i tallPunktlighet måles ofte som andelen tog som ankommer innen 5–6 minutter etter planlagt tid. Her er en oversikt basert på europeiske rapporter og Trenitalias egne data (fokus på høyhastighet og fjerntog, som er mest relevante for reisende):

ÅrPunktlighet (%) – Høyhastighet/FjerntogKommentar
2017~75–80Lavt nivå; mye kritikk for forsinkelser på Intercity-linjer.
202088–92Pandemi-effekt: Færre tog, men høyere pålitelighet (EU-data: Italia på ~90 % for langdistanse).
202290–95Forbedring takket være nye tog og vedlikehold; Italo og Trenitalia konkurrerer hardt.
202392–96Trenitalia topper europeiske rangeringer for kvalitet (inkl. pris og booking); over 80% av operatørene i EU sliter, men Italia er blant de beste.
202493–97SBB (Sveits) er mest punktlige, men Italia rangeres høyt i EU for langdistanse; regionale tog ~85 %.
2025 (per aug.)~95Lett nedgang pga. byggearbeid (f.eks. Verona–Brescia), men fortsatt bedre enn gjennomsnittet; høyhastighet over 95%.

Kilder: EU-kommisjonens RMMS-rapporter, Statista, Transport & Environment (T&E)-studie desember 2024. Regionale tog (som Circumetnea i Sicilia) henger etter (~80–85%), men de er billigere og dekker korte strekk.Hvorfor er det bedre nå?

  • Investeringer og modernisering: Siden 2017 har FS Italiane (Trenitalias morselskap) pumpet milliarder inn i høyhastighetsnettet (over 24 000 km totalt, med nye linjer som Napoli–Bari). Nye tog som E414-lokomotiver har økt hastighet og pålitelighet.
  • Konkurranse: Italo (privat operatør) tvinger Trenitalia til å skjerpe seg – begge har apper med realtidsvarsler og refusjonsgaranti (25–50 % rabatt ved >30–60 min forsinkelse).
  • EU-støtte: Del av EUs «grønne transport»-plan; Italia har utvidet høyhastighetsdekningen til 90 % av befolkningen.
  • Sammenlignet med før: I 2017 falt Italia i europeiske indekser pga. lav intensitet og kvalitet, men har klatret siden. Regionale linjer i sør (f.eks. Sicilia) er fortsatt svake, men høyhastighet er «state-of-the-art» og mer punktlige enn mange europeiske (f.eks. bedre enn Tyskland).

Hva sier folk på X (tidligere Twitter)?Nylige innlegg (september 2025) viser en blanding: Mange klager på forsinkelser (f.eks. 25–90 min pga. byggearbeid eller guasti), spesielt regionale tog i Lombardia og Emilia-Romagna. Men flere bemerker forbedringen: «I de siste 5–6 årene har jeg aldri vært mer enn 10 min forsinket på italienske tog» og «Høyhastighet er dramatisk bedre med Italo/Trenitalia». Frustrasjon er høyere på pendlerlinjer, men reisende på langdistanse roser ofte «perfekt på tid».

Generelt: Klager er hyppige, men færre enn for 10 år siden – mye takket være bedre info via apper.

Fremtidsutsikter

Trenitalia sikter mot 98% punktlighet innen 2027, med mer elektrifisering og nye linjer. Men byggearbeid (som i september 2025 på Verona–Brescia) gir midlertidige dipper. Hvis du reiser høyhastighet, er det trygt å stole på – bygg inn 15–20 min buffer for regionale overganger.

Ditt inntrykk er ikke subjektivt; det er en reell trend!

Konklusjon: Tyskland er ei sinke, også når det gjelder tog

Leserne får bære over med meg. Jeg må innrømme at frustrasjonen måtte luftes, og så ble subjektive opplevelser til kunnskaper om Tyskland og Italia som jeg bare ante, men ikke helt turte å stole på. Til nå.

Tyskland er Europas sjuke mann og med ei regjering som skyver alt annet til side og vil ruste opp slik landet ikke har gjort siden Hitlers tid, vil det garantert gå fra ille til verre.

Forrige artikkelKrigsdagbok del 243 – 7. og 8. september 2025
Neste artikkelOm urfolk i FN-systemet og i Norge
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).