oss 150 kroner!
Store ord om sosialisme er lite verd dersom politikken som praktiseres ikke evner å analysere maktstrukturer, men i stedet domineres av personangrep. Dette skriver Eli Wæhre i denne kommentaren til behandlinga av Amrit Kaur i mediene og i Rødt. Wæhre er fastlege og leder i Rødt Trondheim Strinda.
Av Eli Wæhre
14. september, 2025
De fleste norske konsernstyrte medier er opptatt av skandaler og av å individualisere politiske spørsmål og prosesser. Det fører lett til uthenging og mobbing av enkeltpersoner – dessverre også legitimert av partier og medier på venstresiden.
Et ferskt eksempel har vi sett de siste dagene, der politikere går i allianse med media og støter ut Amrit Kaur. Jeg undres over at progressive politikere bruker det offentlige rom til å henge ut sine egne og overstyre demokratiske prosesser i en selvstendig organisasjon ved å utøve press og kontroll. Er dette forenlig med sosialistisk politikk?
Amrit stiller et spørsmål
På en kort TikTok spør Amrit overrasket: «Er dette demokratiet?» – som kommentar til en voldshendelse i USA. Hun blir straks tolket i verste mening og tillagt holdninger hun ikke har. På få timer er omdømmet hennes knust, og det finnes knapt rom for nyanser. For Amrit er det i denne situasjonen umulig å stå imot mediene.
Hun må beklage og underkaste seg. Stemningen er skapt, og den sprer seg med enorm psykologisk smitteeffekt. I denne tabloide verden brukes hendelser som dette som underholdning, der stadig sterkere virkemidler må til for å få oppmerksomhet. Det er fryktens politikk – og mange folkevalgte vet det. Derfor kaster de seg på hetsen, for å holde sin egen rygg fri.
Men hvem er vi, som tillegger Amrit disse holdningene, uten å skape trygghet og rom for spørsmål og avklaring?
Jeg er en av de heldige som flere ganger har møtt Amrit. Hun deler raust av sin energi, reflekterer over store politiske spørsmål uten å etterligne maktpersoner, og bygger ikke kunnskap på pyntelige ord og formuleringer. Hun representerer folket, en folkelig organisering og et tydelig språk preget av klassebevissthet. Ja, også et berettiget sinne over den undertrykking og voldsforherligelse vi ser i dag.
Lynsjestemningen i denne saken oppstår fordi vi tolker henne i verste mening. Vi tolker – og tillegger – uten å stille spørsmål.
Vi velger våre ofre
Det er et paradoks at vi ikke makter å beskytte våre egne når de henges ut i media, og at interne motsetninger tillates å bli et offentlig skue. Vi kommer ingen vei dersom vi gir avkall på medmenneskelighet i det sosialistiske samfunnet vi ønsker oss. Eller er ledelsen redd for å utfordre det etablerte – redd for å bli ekskludert fra det gode selskap? Der sitter det tross alt sentrale personer vi gjerne samarbeider med, som samtidig økonomisk og militært støtter folkemord og krigsforbrytelser. Men de er ikke våre ofre. Våre ofre blir de som stiller kritiske spørsmål.
Denne saken handler ikke bare om en TikTok. Amrit har også vært gjenstand for nedlatende omtale for sitt politiske arbeid over tid. Hun beskrives som en som ikke evner å innordne seg, og tidligere er hun blitt presset offentlig til å beklage. I Dagsavisen ble det rapportert at en sentral folkevalgt truet med å trekke seg dersom hun ikke beklaget en uttalelse som koblet Støre til terrorhandlinger – og at dette måtte skje i løpet av et døgn.
Det finnes ingen kollektiv prosess, ingen læring av sakens kjerne, ingen mulighet for oss som partimedlemmer til å forstå og reflektere. Alt reduseres til kontroll. Resultatet blir utfrysing i stedet for maktanalyse.
En progressiv organisasjon trenger en ledelse som stiller seg til rådighet for medlemmene og skaper arenaer for personlig utvikling – for alle, ikke bare for dem med medietekke eller glatte formuleringer.
Traumene
De færreste av oss kan bære det presset Amrit nå utsettes for: tap av anseelse, brudd i relasjoner, fravær av støtte og et massivt karakterdrap fra flere hold. Slike belastninger skaper reaksjoner vi ikke kan forvente at et menneske alene skal mestre. Katastrofefølelse, angst og kroppslig uro krever beskyttelse. Først senere kan traumer bearbeides – men ikke alle finner tilbake til sin opprinnelige livsutfoldelse. Mange blir stående igjen med skam, lav selvfølelse og utmattelse.
Politikken preges i dag av et kaldt språk, og mange i ledende posisjoner mangler evne til å se andres perspektiv. Derfor trengs vi vanlige folk. Vi som har både styrker og svakheter. Så lenge politisk kultur preges av personangrep, vil vi aldri vinne terreng for en likeverdig framtid. Først når konflikter håndteres likeverdig, og menneskeverdet tas på alvor, blir det sosialistiske prosjektet troverdig.
Den individuelle skammen
Skammen som følger personangrepene er trolig ikke tilfeldig – den gjør folk lydige. Det er ikke nok å være et empatisk menneske. Ofte har de med akademisk eller borgerlig bakgrunn en sterkere selvfølelse og dermed lavere risiko for å bli skjøvet ut. Vi velger dermed våre ofre, i stedet for å styrke fellesskapet gjennom å anerkjenne motsetninger og likeverd. Dermed unngår vi debatter og medbestemmelse som krever større politiske ambisjoner – basert på innsikt og menneskeforståelse. Og det er nettopp dette som er grunnlaget for sosialismen.
Vi kan ikke bare beklage og beklage. Vi må forstå.
Så, kjære Amrit: Ta eierskap til din egen historie. Når tiden er moden, analyser motkreftene du har møtt når du utfordret det bestående – både i og utenfor partiet. Du har en sterk stemme, du skaper engasjement og energi. Og jeg spør:
Er du en trussel mot dem som ikke ønsker et samfunn i endring?
Eli Wæhre
Fastlege og leder i Rødt Trondheim Strinda
Denne artikkelen ble publisert av Trønderrød.
Kommentar: Rødt har personangrep som metode, ikke partidemokrati
Vi har erfaring for at Rødts ledelse velger offentlige personangrep for å tekkes mediene og sosialdemokratiet istedenfor partidemokrati og solidaritet. Tenk om disse menneskene ble ledere for en «sosialistisk» stat.
Les også: Mobbing – når ledelse svikter
