oss 150 kroner!
Partiet Fred og Rettferdighet (FOR) er det eneste i Norge som ser fram til den nye verdensordenen, med Kina som den nye supermakten (må ikke forveksles med den mye omtalte «new world order»).
De andre partiene stritter i mot, også de venstrepartiene, SV og Rødt, som tidligere snakket om behovet for nettopp en ny og mer rettferdig verdensorden, til fordel for de store og folkerike landene i sør. Det at de sluttet de med det er et av symptomene på råten i mesteparten av den norske venstresiden, som er i utakt med verdens venstreside, og med FOR. Et annet symptom er SVs støtte til USA/NATOs imperialistiske kriger mot Jugoslavia, Libya, Syria og Russland og Rødts støtte til den siste.
Europeiske kolonimakter har skiftet på å være verdens hegemoner mer eller mindre siden Christopher Colombus begynte å utrydde Amerikas urbefolkning i 1492. Etter andre verdenskrig allierte de seg i NATO og så i EU. Norge valgte å bli med i «klubben», sjøl om folket to ganger stemte nei til å bli med i EU. Spørsmålet om NATO-medlemskap turte ikke det norske etablissementet å avgjøre med folkeavstemning, hverken i 1949 eller da spørsmålet ble vurdert på nytt i 1969.
USA har vært hegemonen siden andre verdenskrig. Truman-doktrinen av 1947 var i virkeligheten en erklæring om at USA ønsket verdensherredømme. Etter den kalde krigen sa USA dette i enda klarere ordelag.
På en måte nådde USA målet om verdens underkastelse etter terrorangrepene 11. september 2001. Da følte hele verden med USA, og få protesterte da USA angrep Afghanistan, til tross for at det ikke var Afghanistan som sto bak 9/11. Og til tross for en meningsmåling kort tid etter 9/11, som viste at flertallet av befolkningen i USA ønsket at saken skulle behandles som en kriminalsak, slik terrorsaker vanligvis blir.
USAs krig mot Irak i 2003 ble et tilbakeslag. Først fordi de viktige allierte Frankrike og Tyskland ikke ville bli med på krigen, deretter fordi irakerne gjorde så hard motstand.
Perioden da USA/NATO kunne ta seg til rette uten konsekvenser tok slutt med Russlands gjenreisning, særlig symbolisert med at Russland fra og med høsten 2015 reddet Syria fra sammenbruddet (som likevel skjedde i desember i fjor), som da var nært grunnet NATO-land og andres krigføring med hjelp av sanksjoner og terrorgrupper siden 2011.
Kinas vekst syntes å komme overrumplende på beslutningstagerne i USA, til tross for at de lenge hadde ført en handelspolitikk som la til rette for at Kina kunne bli denne nye rivalen om verdenshegemoniet.
Det at Berlinmuren og Sovjetunionen falt var verdenshistoriske begivenheter, som de fleste i Vesten var glade for og til dels stolte over. Stolte fordi Norge/Vesten med dette ‘vant’ den mer enn 40 år lange konflikten som ble kalt den kalde krigen. Sjøl hadde jeg også en følelse av takknemlighet, fordi jeg fikk oppleve dette vendepunktet i historien.
Mens jeg skrev «Krig, som bestilt?», som ble utgitt i 2023, ble jeg stadig mer sikker på at jeg også ville få oppleve USAs fall som supermakt, eller hegemon. «Min glede over at det går mot slutten for USAs hegemoni (hvis ikke noe svært overraskende skulle skje), skyldes USAs misbruk av sin enestående posisjon i perioden etter den første kalde krigen. Nå, etter mer enn 30 år med misbrukte, voldtatte muligheter, fortjener USA å falle fra sin posisjon som ‘kongen på haugen’ i verdenssamfunnet», skrev jeg i etterordet til «Krig, som bestilt?».
Så får man bare håpe at Kina vil forvalte ansvaret bedre. Men det er ikke gitt at USA vil gi fra seg sin status som supermakt like lett som Sovjetunionen. Snarere er krigen i/om Ukraina USAs siste desperate forsøk på å beholde verdenshegemoniet. Vi vet ikke hvor langt beslutningstagerne i USA er villige til å gå for klamre seg til makten de fortsatt har i verdenssamfunnet, heller ikke hvor langt norske/europeiske ledere vil gå i å skade egne land for å støtte USA.
Vestlige ledere, særlig USAs ledere, har i så mange år vært så militært og økonomisk overlegne, og i så mange år kunnet krige ustraffet på andres territorier at de har blitt sløve, arrogante og ignorante. Iblant gir de meg assosiasjoner til et bilde jeg så av en utdanka tidligere mester i tungvektsboksing: feit, gammel og ferdig. Eller for å låne noen ord av Asle Toje: «Det er noe galt med Vesten. Før kunne vi være brautende og uvørne, absolutt, men vi var sjelden dumme. Vesten ledes av politikere som vakler mellom maktesløshet og vidløftige visjoner om ’å redde verden’».
Det er nærmest uunngåelig at Kina overtar posisjonen som verdens supermakt. Og blant årsakene er noe vestlige ledere antagelig misunner Kinas ledere, nemlig at de har et samlet folk bak seg, et folk som drar i samme retning. Og den kinesiske ‘samlingen’ skyldes at kineserne opplever at myndighetenes politikk er vellykket over all forventning.
Det går en rød tråd (med unntak av det korte ‘fornuftekteskapet’ under andre verdenskrig) fra Vestmakter og andres mislykkede krig mot Russland under ‘borgerkrigen’ 1918-22, via dannelsen av NATO, til dagens krig mot Russland med hjelp av Ukraina. Det er, til sjuende og sist, kampen om Russlands naturresurser som ‘nødvendiggjør’ negativ omtale av Russland i Norge/Vesten.
Det så tidlig ut som vestlige ledere var overrasket over at ikke hele verden ble med dem på krigen mot Russland. I så fall er det også et eksempel på at vestlige politikere styres av ønsketenkning framfor realiteter. Ønsketenkning, eller samme type hybris og følelse av usårbarhet, som førte til tidligere imperiers fall.
Fred og Rettferdighet (FOR) ser fram til den nye verdensorden fordi den vil bli mer rettferdig og, sannsynligvis, mer fredelige. Dette fordi Kina ble en supermakt UTEN å føre kriger (ikke siden 1979, en måneds lang invasjon av Vietnam). Så hvorfor skulle Kina begynne med det nå?
Godt valg.
Mvh Lars Birkelund, førstekandidat for FOR i Innlandet.
