oss 150 kroner!
I denne andre delen av Thomas Fazis omfattende kritikk av EUs overnasjonale integrasjonsmodell, fortsetter han å analysere de strukturelle, økonomiske og geopolitiske svakhetene ved EU og eurosonen.
Studien argumenterer for at EU, og spesielt fellesvalutaen euroen, ikke har styrket Europa, men i stedet ført til økonomisk stagnasjon, økte økonomiske forskjeller, tap av konkurranseevne, geopolitisk marginalisering og demokratisk svekkelse. Fazi hevder at problemene ikke stammer fra manglende integrasjon, men fra selve den overnasjonale strukturen, og at denne modellen er uforenlig med en multipolar, statsdrevet global orden. Han konkluderer med at EUs strukturelle mangler er uopprettelige innenfor dagens rammeverk, og stiller spørsmål ved overnasjonalismens levedyktighet.
Denne artikkelen ligger bak betalingsmur, så vi gjengir den i sammendrag.
Hovedpunkter fra del én
I del én av studien presenterte Fazi empiriske data som viser at EUs økonomiske integrasjon ikke har levert de lovede resultatene. Det indre markedet har ikke økt handelen innenfor EU eller BNP-veksten som forventet, og eurosonen har prestert dårligere enn både EU-land utenfor euroområdet og andre avanserte økonomier. Videre har økonomisk divergens mellom medlemslandene økt, i stedet for å oppnå den lovede konvergensen.
Del to: Euroen som en økonomisk og politisk tvangstrøye
Del to fokuserer på euroens dysfunksjonelle natur og dens rolle som et hinder for økonomisk vekst. Fazi understreker at euroen fortsatt er et sentralt problem, selv om dens eksistens ofte aksepteres som en uunngåelig realitet, også av europeiske populister.
Tap av økonomisk suverenitet
Innføringen euro fratok medlemslandene kontroll over pengepolitikk og valutakurspolitikk, som ble sentralisert på EU-nivå, mens finanspolitikken ble begrenset av strenge innstrammingskriterier. Dette førte til et betydelig tap av økonomisk suverenitet for landene i eurosonen. Finanspolitikk, som inkluderer industristrategi, sysselsettingstiltak og velferdsprogrammer, er avhengig av kontroll over penge- og valutapolitikk. Uten muligheten til å utstede egen valuta, mistet landene et viktig verktøy for å håndtere økonomiske utfordringer, som å sikre sysselsetting, opprettholde velferd eller støtte industri og produksjon.
Mangel på kompensasjonsmekanismer
Fazi påpeker at tapet av nasjonal kontroll ikke ble kompensert med tilstrekkelige mekanismer på EU-nivå. Euroen er en «statsløs valuta» uten et robust system for finanspolitiske overføringer eller et tilstrekkelig stort føderalt budsjett. EUs budsjett, som kun utgjør 1% av EUs BNP (sammenlignet med over 20% i USA), er altfor lite til å finansiere store prosjekter eller strategiske prioriteringer. Dette har ført til at medlemslandenes investeringskapasitet er kraftig redusert uten at EU tilbyr effektive alternativer, noe som har resultert i at offentlige investeringer i EU konsekvent henger etter USA og andre avanserte økonomier.
Les: Helmut Kohl: – For euroen var jeg en diktator!
Euroens mangelfulle arkitektur
Euroen ble designet i strid med etablerte økonomiske prinsipper for monetære unioner. Denne svakheten ble tydelig under finanskrisen i 2007–2008. Normalt kan land dempe økonomiske sjokk ved å justere valutakursen, noe som reduserer varigheten og effekten av resesjoner. Eurosonelandene hadde ikke denne muligheten, noe som forlenget økonomisk uro og svekket langsiktig vekstpotensial. Videre manglet landene evnen til å utstede valuta for å kontrollere renter, og Den europeiske sentralbanken (ECB) nektet lenge å fungere som en långiver i siste instans. Dette gjorde landene sårbare for markedsspekulanter, som drev opp rentene på statsobligasjoner, spesielt i periferilandene (Portugal, Irland, Italia, Hellas og Spania – «PIIGS»).
Eurokrisen og innstrammingspolitikk
Fra 2009 til 2012 unnlot ECB å støtte statsobligasjonsmarkedene, noe som førte til at landene ble utsatt for finansspekulasjon og tvunget til å implementere strenge innstrammingstiltak for å møte økende rentebetalinger. Noen land, som Irland, Portugal, Hellas og Spania, måtte søke nødhjelp fra «troikaen» (EU-kommisjonen, ECB og IMF), som krevde enda strengere innstramming som betingelse for hjelpen. Dette plasserte landene i en slags «kontrollert administrasjon». Fazi avviser narrativet om at krisen var en «naturlig» konsekvens av overdreven gjeld, og hevder at den i stor grad skyldtes eurosonens mangelfulle design og EU-institusjonenes handlinger.
Konklusjon
Fazi argumenterer for at euroen ikke bare har feilet i å levere økonomisk stabilitet, men også har forverret økonomiske og sosiale utfordringer i medlemslandene. Den overnasjonale integrasjonsmodellen, med euroen som dens kjerne, har vist seg å være en økonomisk og politisk tvangstrøye som hindrer nasjonal fleksibilitet uten å tilby tilstrekkelige alternativer på EU-nivå. Studien antyder at en demontering av denne modellen er nødvendig for å gjenopprette økonomisk suverenitet og styrke Europas fremtid i en multipolar verden.
De neste delene av studien, som vil fokusere på ytterligere aspekter av EUs mangler, vil bli publisert i dagene som kommer og være eksklusive for betalende abonnenter. Fazi oppfordrer leserne til å støtte hans arbeid gjennom et betalt abonnement for å få tilgang til disse analysene.
Europe’s future depends on dismantling the EU — part two
Vi har fulgt Thomas Fazi lenge og han har også deltatt på Tolfa International Forum. Han gjør et svært godt og solid arbeid og er et lyspunkt i det politiske landskapet i Italia. Vil du velge å støtte én italiensk skribent, så er Thomas Fazi mannen.
