oss 150 kroner!
I boka “Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming” (2023) skriver Jan-Eilert Askerøi om korrupsjonen i Ukraina og om Vestens rolle. I siste kapittel omtales “Ukraina, Vesten og pengene. Noen strøtanker”. Kapittelet omfatter sju deler. Dette er del 4. I forståelse med forfatteren vil vi publisere disse avsnittene som en artikkelserie i sju deler merket emneknaggen @Ukrainakorrupsjon. Red.
Retorikken
For meg fremstår eventuelle krav om betaling for bistand som komplett ubegripelige. For hvordan begrunner Vesten sin massive støtte til Ukraina?
Ursula von der Leyen: “Dette er ikke bare en krig som Russland fører mot Ukraina. Dette er en krig mot vår energiforsyning, en krig mot vår økonomi, en krig mot våre verdier, en krig mot vår fremtid” (september 2022).Josep Borrell: “Vestlige nasjoner har et moralsk imperativ til å støtte Ukraina. Dette er en eksistensiell krig for EU” (intervju med El Pais 11.8.2022). Jens Stoltenbergs budskap under besøket i Sør-Korea var: “Om dere vil at autokrati og diktatur ikke skal vinne, trenger ukrainerne våpen. Dette er realiteten!” (Klassekampen 1.2.2023). Liz Truss: “Krigen i Ukraina er vår krig, den er alles krig, fordi Ukrainas seier er et strategisk imperativ for oss alle” (Sky News 27.4.2022). Med en slik overbevisning blir Annalena Baerbocks uttalelse av 31.8.2022 forståelig: «Jeg vil sette Ukraina først uansett hva mine velgere mener og uansett hvor vanskelig livet deres blir […] Jeg vil prioritere min tid og makt for folket i Ukraina foran mitt eget tyske folk».
Ifølge denne retorikken kjemper Ukraina ikke bare for sin egen, men for vår frihet, vårt demokrati og våre menneskerettigheter. Men kaster ikke en slik retorikk et grelt lys over våre handlinger? Thorbjørn Jagland satte straks fingeren på det ømme punkt. I et intervju med Dagbladet 20.2.2022 under overskriften “Sinnet vokser i meg” sa han: “Spørsmålet må stilles: er vi i realiteten vitne til et svik mot Ukraina bak alle kraftuttrykkene om hvor solidariske vi er? For hva er det som skjer? Ingen er villige til å stille opp militært. Som kompensasjon sender man ekstra tropper til andre land i Øst-Europa. Som om det hjelper Ukraina”.
SV må ha følt noe av det samme som Jagland. Således fremmet partiet 8.4.2022 et forslag i Stortinget om sletting av Ukrainas statsgjeld (DOK 8:226 S 2021-2022). Her heter det bl.a.: “Ukrainas eksterne statsgjeld er på 54 mrd. dollar. 7,3 mrd. dollar skal betalast allereie i år […] Ukraina skal ikkje måtta senda ressursane sine ut av landet til rike kreditorar når dei treng dei som mest”. SV foreslår derfor at “Stortinget ber regjeringa ta initiativ overfor Det internasjonale pengefondet og Verdsbanken for å stansa krav om innbetaling av ukrainsk statsgjeld og vidare sletta og restrukturera gjelda”. Forslagets skjebne er meg ukjent. Ingen snakker om det.
Poenget er: Hvis man tar retorikken på alvor, burde Vesten ha sendt sine tropper inn i Ukraina fra dag én. Men det gjorde vi ikke. Det betyr i mine øyne at retorikken må forstås som en tåkelegging av den virkelige hensikten med vår bistand til Ukraina. Kunne den være å svekke Russland med alle midler?
Får Ukraina den bilaterale hjelpen gratis?
Hefter det vilkår om en eller annen form for motytelser eller tilbakebetaling for Vestens bidrag? Jeg vet ikke. Men det er meg fremdeles en gåte hvorfor Ukrainas statsgjeld økte til et nytt rekordnivå fra mars 2022 til april 2023. Med mindre landet måtte ta opp nye lån for å betjene gammel gjeld.
Hvilke fakta om den bilaterale støtten fra Europa, Norge og USA er offentlig kjent?
Bilateral støtte fra Europa
Får Ukraina den bilaterale hjelpen fra europeiske land gratis eller hefter det vilkår om en eller annen form for motytelse eller tilbakebetaling? Jeg vet ikke. Derfor oppfordrer jeg mediene til å grave litt i denne saken.
Som bakgrunnsinformasjon for EUs forhold til Ukraina viser jeg til to kilder. Den første er lederartikkelen til EurAsian Times 1.9.2017 under overskriften ‘Hvor fordelaktig er frihandelsavtalen mellom EU og Ukraina?’. Lederartikkelen omtales nærmere i 6. og siste del. Den andre kilden består av professor Erik Reinerts to artikler i Klassekampen 16.6.2021 og 29.6.2022. I disse angir Reinert konkrete eksempler på at “avtalen i praksis forbød Ukraina å drive sin egen industripolitikk” og at den dessuten fremstår som “en slags kolonipolitikk” overfor Ukraina.
Bilateral støtte fra Norge
Den norske regjeringens pressemelding av 16.2.2023 handler om det femårige bidraget til Ukraina på 75 milliarder kroner. Det innebærer årlige utbetalinger på om lag 15 milliarder kroner. Videre presiserer meldingen at det for 2023 settes av 7,5 milliarder kroner til sivil støtte og 7,5 milliarder kroner til militær støtte. Den militære støtte oppgis å være ‘donasjoner’. Den sivile støtten derimot skal “i utgangspunktet gis som innskudd, ikke lån”. Kanskje er ‘innskudd’ en trykkfeil for ‘tilskudd’? Kanskje betyr ‘innskudd’ noe i likhet med ‘investering’? Siden det ikke dreier seg om lån, regner jeg likevel med at heller ikke den sivile støtten skal tilbakebetales. I hvert fall ikke i utgangspunktet. Men en avklaring ville vært ønskelig.
Imidlertid melder det seg et spørsmål. Gjelder det norske løftet om sivil støtte, for eksempel til gjenoppbygging, også hvis Zelensky-regjeringen skulle bli styrtet eller Russland skulle vinne krigen? Ukrainernes behov for gjenoppbygging er vel like stort uansett hvem seierherren blir?
Det virker som om Norge – tross kontrollvanskeligheter og korrupsjon – fortsatt vil være best i klassen.
Bilateral støtte fra USA
Er den hjelpen USA gir til Ukraina, gratis eller er den beheftet med visse betingelser?
Den nå pensjonerte indiske ambassadøren M.K. Bhadrakumar skriver på sin blogg 13.6.2023: “Faktisk, i henhold til låne-og-leie-avtalen forventes Ukraina å betale for de amerikanske våpnene som blir levert. I tillegg får NATO-allierte som overfører sine eksisterende lagre av utdaterte våpen til Ukraina, erstatning i form av nyproduserte våpen”.
Når det gjelder erstatning til ‘NATO-allierte’, trengs det nok en presisering ettersom det er forskjell på NATO-medlemmer og NATO-allierte. Og om Ukraina virkelig må betale for de amerikanske våpenleveransene, er jeg ikke helt sikker på. Men uttalelsen gjør det relevant å se nærmere på de to Lend-and-Lease-ordningene.
Vi begynner med modellen fra Den 2. verdenskrig.
Låne- og leieloven ble underskrevet 11. mars 1941 og opphørte i september 1945. Den markerte definitivt slutten på USAs nøytralitetspolitikk som hadde gjort det ulovlig å selge eller transportere våpen til land i krig. Helomvendingen begynte etter det tyske angrepet på Polen i september 1939. Da vedtok Kongressen Cash and Carry-loven. Den tillot krigførende nasjoner å kjøpe våpen og ammunisjon fra USA på betingelse av kontant betaling og av at varene ikke ble fraktet på amerikansk kjøl. Fra starten av betalte Storbritannia med gull, men i 1941 var gullbeholdningen tømt. Dessuten senket tyske ubåter mange skip som fraktet varer – også mat – til Storbritannia. Situasjonen var prekær.
Slik var bakgrunnen for Låne- og leieloven. Den tillot USA å forsyne Storbritannia og Sovjetunionen med materiell, mat og olje. Materiell inkluderte lastebiler, krigsskip, kampfly og andre våpen. Generelt var hjelpen gratis ettersom den ble ansett som absolutt nødvendig for å forsvare USA.
Avtalevilkårene gikk blant annet ut på at materiellet skulle brukes til det ble returnert eller ødelagt. Jeg er ikke sikker, men forstår det slik at mottagerne måtte betale for mat og olje. Forsyninger som ankom etter opphørsdatoen ble solgt til Storbritannia gjennom langsiktige lån fra USA. Storbritannia nedbetalte gjelden i 2006. En tilsvarende ordning gjaldt for Sovjetunionen som betalte siste avdrag med 722 millioner dollar i 1971. Resten fikk de da ettergitt.
Dette var et gigantisk program. Forsyninger til en verdi av 50,1 milliarder dollar (tilsvarende 660 milliarder dollar i dagens verdi) ble utskipet, det vil si 17% av USAs totale krigsutgifter.
Til gjengjeld fikk USA leieavtaler på militær- og marinebaser i allierte land under krigen og etterpå. Disse såkalte ‘omvendte låne- og leieavtaler’ utgjorde totalt 7,8 milliarder dollar.
Låne- og leieloven av 1941 har fungert som modell for:
The Ukraine Democracy Defense Lend-Lease Act
Den ble vedtatt bemerkelsesverdig hurtig den 9.5.2022. Formålet er å gjøre det enklere å forsyne Ukraina med materiell som svar på Russlands invasjon. Talsmenn for USAs Forsvarsdepartement opplyser at USA vil overføre militært utstyr til Ukraina til en verdi av 400 milliarder dollar.
Hva sier ukrainerne om denne loven?
Ukrainerne er engstelige for at russerne ‘misbruker’ den i sin propaganda. Det skriver Ukrainas Center for Countering Disinformation på nettet 11.4.2023. Russerne fremstiller nemlig loven som en mekanisme for “styring av Ukraina utenifra” og anonyme innlegg på sosiale nettverk hevder at USA bruker Ukraina som ‘a testing ground’ og loven som et middel til å “slepe Ukraina inn i en enorm gjeld”.
Alt dette er desinformasjon, hevder Senteret, men innrømmer samtidig at “loven ikke gir fullstendig gratishjelp”. USA overfører disponibelt forsvarsmateriell til Ukraina “for rent or on leasing terms”. Med andre ord, etter seieren over Russland virker det som om våpnene enten må returneres, leies eller kjøpes.
Ukraina har imidlertid fått en forsikring fra USA, opplyser Senteret, og gjengir det de kaller forsikringens ‘nøkkelavsnitt’, slik: “Volumet på de amerikanske våpenleveransene innenfor rammen av lend-lease loven avhenger av Ukrainas finansielle evne, som for tiden er begrenset på grunn av krigen. Christina Quinn, USAs chargé d’affaires i Ukraina, forsikrer at lend-lease loven ikke vil medføre noen vanvittig (crazy) gjeld etter krigen fordi USA på det nåværende tidspunkt foretrekker å betale forsyningene av materiell, teknisk assistanse, våpen og ammunisjon til Ukraina over sitt eget føderale budsjett (at the expense of its own federal budget)”.
I ‘Geopolitical Economy Report’ av 15. mai 2023 analyserer de tre økonomene Radhika Desai, Michael Hudson og Mick Dunford konflikten i Ukraina. Her heter det: “Det blir alltid fremstilt som om vi gir Ukraina våpen. Denne påstanden er skandaløst hyklerisk. Ingen av disse våpnene gis. USA og andre land selger disse våpnene. Og hvis Ukraina ikke kan betale, som de faktisk ikke kan, øker de bare gjelden sin”.
Jeg kjenner ikke hele sannheten. Men hvis jeg hadde vært ukrainer, ville jeg følt meg urolig. Og jeg kunne ønske at mediene vier disse spørsmålene større oppmerksomhet.
KOMMENTAR
Det er gått to år siden dette ble skrevet. Og jeg spør meg selv: “Kan for eksempel den mineralavtalen som USA har inngått med Ukraina oppfattes som en tvungen tilbakebetaling?”
Del fem i denne serien kommer i morgen.
Artiklene er merket med emneknaggen @Ukrainakorrupsjon.
