oss 150 kroner!
Den såkalte valgkampen er et markedsstyrt jippo som virker mer tildekkende enn avklarende.
Grunnleggende spørsmål som dreier seg om opprustning og krigsfare blir oversett, for her er stortingspartiene på samme linje. Men også når det gjelder avgjørende spørsmål som utviklinga av norsk skole, skraper partiene bare på overflata – og vil ikke berøre det grunnleggende spørsmålet: hvordan få norsk skole inn på en ny kurs.
«Skolepartiet» Høyre går for eksempel inn i valgkampen med løftet om å innføre mer skolegang for små barn og enda mer konkurranse mellom elevene i grunnskolen. Dette er å fortsette på en politikk som har vist seg å bringe norsk skole i fritt fall.
Elevene presenterer faglige resultater som er dårligere og dårligere, ifølge nasjonale og internasjonale undersøkelser. Og volden øker i skolen. Mange elever nekter å gå på skolen fordi de føler seg utrygge.
Når mange elever likevel trives i norsk skole, er det mer fordi dyktige lærere og andre ansatte i skolen gjør en enorm innsats, til tross for at de motarbeides av det politiske systemet.
Og systemsvikten har et navn: den heter konkurranseskolen. 20 år med en nyliberalistisk og markedsrettet skole har påført elevene psykiske problemer, ført til ufrivillig skolefravær og en lærerstand dynket ned i et skjema- og rapportvelde. Her har Høyre og Arbeiderpartiet gått i spissen.
«Skolen er ikke for alle»
Dette er de grunnleggende tankene i Andreas Stien-Leenderts bok «Skolen er ikke for alle» (2023). Stien-Leenderts har vært lærer i barneskolen i Oslo siden 2006. Hans erfaringer tar derfor utgangspunkt i den skolen der testregimet har kommet lengst; det vil si den byen som har vært utstillingsvinduet for Høyres skolepolitikk. Konkurranseskolen har likevel hatt tverrpolitisk oppslutning de siste tiårene.
Skolene har blitt hverandres konkurrenter ved at resultater på nasjonale prøver offentliggjøres, og jakten på godt omdømme har skapt grobunn for omfattende drilling før testene. Offentliggjøring av resultater kombinert med fritt skolevalg i både grunnskolen og videregående har skapt taperskoler og vinnerskoler.
I 2002 startet Utdanningsetaten i Oslo et samarbeid med den private handelshøyskolen BI om skolelederutdanning. Leder for programmet var professor Johan From som sa dette i en tale til rektorene:
«Nå skal vi ha vekk konkurransevegringen. Elever skal konkurrere med hverandre. Lærere skal konkurrere med hverandre. Skolene skal konkurrere med hverandre. Og rektorene skal konkurrere med hverandre. Skolen skal gjennomsyres av konkurranse, fordi det gir de beste resultatene. […] Og den som ikke forstår dette, kommer det til å gå ille».
Dette har vært gjeldende skolepolitikk i årene etter. Skolen skulle styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper, som offentlig sektor for øvrig. Et voksende byråkrati skulle styre og kontrollere utviklingen.
Kunnskapsbløffen
Et trinn i utviklingen mot konkurranseskolen kom i 1997 da også seksåringene måtte på skolebenken. Lek ble gradvis fjernet fra første klasse og erstattet med «læringstrykk» med tester og registrering. Elevene måtte være flere timer på skolen. Ifølge Stien-Leenderts har elevene gjennom skoleløpet nå fått 1359 timer ekstra siden 1997. Dette tilsvarer ikke bare ett, men to ekstra skoleår. Og nå vil Høyre ha enda mer skole!
Ifølge forfatteren føler elevene at de aldri er gode nok i konkurranseskolen. De skal alltid prestere bedre. Dette fører til utrygghet hos alle typer elever uansett sosial bakgrunn og faglige prestasjoner. Dette slår ut i økte psykiske problemer og i det forfatteren kaller «ufrivillig skolefravær». Han unngår å bruke begrepet «skolevegring» fordi det individualiserer problemet. Men «ufrivillig skolevegring» brer om seg for barn med ulik bakgrunn. Det er altså et uttrykk for at skolesystemet er på gale veier, og bare et oppgjør med test- og resultatskolen kan stoppe dette.
Et viktig poeng hos Stien-Leenderts er at alle de standardiserte testene i skolen ikke måler elevenes kunnskaper og ferdigheter. Han gir eksempel innledningsvis om hvordan en gutt i 5. klasse falt helt igjennom i lesetester til tross for at han leste tjukke bøker på fritida. Han gråt over tastaturet fordi han ikke klarte å følge tempoet i lesetesten.
Forfatteren begynte som allmennlærer i 2006, året da læreplanen Kunnskapsløftet ble innført. Konkurranseskolen fikk sitt gjennombrudd. Den var en direkte konsekvens av OECDs utdanningspolitikk, (den internasjonale organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), og det såkalte PISA-sjokket, forberedt av Høyres kunnskapsminister Kristin Clemet, men videreført med de andre partienes støtte. Stoltenbergs to regjeringer (2005 – 2013) bygde videre på Kunnskapsløftets premisser – også med en rekke kunnskapsministre fra SV på slep. Kunnskapsløftet er med rette blitt kalt Kunnskapsbløffen.
En annen visjon for skolen
«La oss skape en skole som tar hensyn til hele mennesket», skriver Stien-Leenderts Det er mulig. Den fulle tittelen på hans bok er «Skolen er ikke for alle. Men den kan bli det».
Mye mer kunne vært sagt i denne sammenhengen, f. eks. berører ikke Stien-Leenderts den blinde digitaliseringa av skolene i Norge der skolepolitkerne har latt teknologiselskapene styre utviklinga slik forfattere som Maja Lunde og mange andre har tematisert.
Jeg ønsker heller å skape en skole som stimulerer elevenes nysgjerrighet, lek og samarbeid framfor en skole dominert av evig konkurranse, karakterjag og testing.
Øyvind Andresen
Pensjonert lektor og i dag 1. kandidat for partiet Fred og Rettferdighet i Aust- og Vest Agder.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Øyvind Andresen.
Les også:
