oss 150 kroner!
FN har vært vårt anker og vår tillit i verdenssamfunnet siden etableringen i 1945. En garantist for dialog fremfor vold, for rett over makt, og for likeverd mellom nasjoner. Men i dag ser jeg med dyp sorg at FN er i ferd med å miste sin rolle.
Som FN-veteran og tidligere ambassadør til De forente nasjoner på vegne av World Veterans Federation, en føderasjon som representerer millioner av krigsveteraner på tvers av kloden, har jeg viet store deler av livet mitt til å fremme fred, forsoning og internasjonal dialog. Jeg har kjent og sett krigens brutalitet, og sett hvor skjør og verdifull diplomatiets vei er. Nettopp derfor vet jeg hvor avgjørende FN har vært, og hvor katastrofalt det vil være dersom verdenssamfunnet lar denne institusjonen forvitre og miste sin kraft.
Det som bekymrer meg aller mest, er ikke at FN motarbeides av åpenbare diktaturer. Det er at FN bevisst forbigås og svekkes av de samme vestlige nasjonene som var med å bygge det og som stadig påstår at de forsvarer en regelbasert verdensorden.
Men det jeg ser nå, fyller meg med uro og sorg.
For i dag er FN på vei til å bli irrelevant, forbigåttogbevisst marginalisert, ikke av autoritære stater som åpent kritiserer det multilaterale systemet, men av Vesten selv. Av de samme nasjonene som bygget FN, finansierer det, og hevder å stå for internasjonal rett og orden. Det er USA, EU, NATO og deres nære allierte som i økende grad handler uten FN, uten folkerettslig forankring, oguten tanke for konsekvensene for sivilbefolkningen.
Dette er ikke en naturlig utvikling. Det er en politisk villet og strategisk valgt vei og den svekker hele grunnlaget for globalt samarbeid.
En gang trodde vi på FN. På fred gjennom diplomati, likeverd mellom nasjoner, menneskerettigheter og global rettferdighet. Vi trodde det var et felles verdenssamfunn vi var en del av. Men det var bare en illusjon. For bak FN-flagget og fine erklæringer styrer Vesten, og særlig USA, EU og NATO, verden med sanksjoner, trusler, tollmurer og økonomisk tvang.
I dag må vi våge å stille spørsmålet: Har Vesten effektivt overtatt funksjonene FN var ment å ha, nå uten demokratisk legitimitet, uten folkerett og uten ansvar?
Vesten dikterer, resten innretter seg eller blir straffet
Når USA, EU og deres allierte bestemmer hvem som er «gode» og hvem som er «onde», hvem som får handle og hvem som skal knebles, hvem som får eksportere medisiner og hvem som får sulte … da er det ikke lenger et verdenssamfunn vi snakker om. Det er en økonomisk og politisk overmakt, maskert som “internasjonalt ansvar”.
Cuba, Venezuela, Iran, Syria, Russland og nå også Kina, har i årevis vært gjenstand for vestlige sanksjonsregimer, ofte uten FN-mandat. Dette er ikke bare målrettede tiltak mot makthavere. Det er kollektive avstraffelser som rammer befolkningens helse, matforsyning, utdanning og økonomi.
FN, som burde være den balanserende og juridiske autoriteten i slike spørsmål, blir enten ignorert eller brukt som pynt bare så lenge Vesten får det som de vil. Når FN ikke følger Vestens retning? Da undergraves og marginaliseres FN åpent.
En vestlig verdensorden der folkeretten er valgfri
Folkerett gjelder, men kun når det passer Vesten. Krigene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria ble i stor grad gjennomført uten gyldige FN-mandater. NATO-bombingen av Libya i 2011, som førte til et sammenbrudd av staten og åpnet for slavehandel og terrorgrupper, ble «forankret» i en FN-resolusjon om å beskytte sivile, men ble umiddelbart forvandlet til et regimeskifte-prosjekt. Hvor var protestene fra Vesten da?
Det samme gjelder sanksjonene mot Syria. FN advarer mot humanitær katastrofe, men EU og USA opprettholder fremdeles noen av sanksjonene, og Norge følger lydig etter. Barn dør på grunn av mangel på insulin og kreftmedisiner, men det omtales knapt i vestlige medier. Hvor er menneskerettighetene da?
Er det ikke slående at det er Vesten nettopp de samme som roper høyest om rettsorden som i praksis river den ned bit for bit når den ikke tjener egne interesser?
Økonomisk krigføring som norm – ikke unntak
Sanksjoner har blitt Vestens standardverktøy for å tvinge gjennom politiske mål. Og det handler ikke lenger bare om isolerte land. Vesten har gjort hele det globale finanssystemet, inkludert SWIFT, dollarhandel, internasjonale banker og forsyningslinjer, til instrumenter for tvang.
Dette er en form for økonomisk kolonialisme, der stater tvinges til å følge «regelbasert orden», men der reglene kun skrives av én side. Kina forsøker å utfordre denne ordenen med egne valutaavtaler og handelsveier, og straffes med toll, forbud, mistenkeliggjøring og teknologikrig. Andre land forsøker nøytralitet, og blir mistenkeliggjort som «venner av fienden».
Denne dynamikken der Vesten bestemmer og resten adlyder eller risikerer å bli ekskludert er ikke bærekraftig. Det er et brudd med selve prinsippene FN er tuftet på.
Europa som haleheng – og Norge som lydig administrator
Europa følger etter. De aller fleste politikere har vist liten vilje til å stå imot det amerikanske hegemoniet. Når USA sier hopp, svarer Europa «hvor høyt?». Dette har kostet EU dyrt: energikrisen som følge av anti-russiske tiltak, tap av markeder, inflasjon, og økende sosial uro.
Og Norge? Vi stiller oss alltid på «riktig side». Ikke på folkerettens side. Ikke på fredens side. Men på maktens side. Vi har sluttet å være en fredsnasjon. Vi har blitt et stille støttehjul for Vestens økonomiske og militære prosjekt. Vi sender våpen, innfører sanksjoner, og tier om lidelsen som påføres vanlige mennesker. Vi roper høyt om Ukrainas frihet, men tier når Gaza brenner.
Er FN dødt – eller bare kapret?
FN ble bygget for å sikre at ingen enkeltmakt kunne dominere verden igjen. Men i dag brukes FN kun der det gagner Vesten. Når FNs generalforsamling stemmer for en rettferdig verdensordning, ignoreres det. Også når Den internasjonale domstolen feller dommer mot Vesten eller deres allierte, blir det ignorert eller latterliggjort.
Det vi står igjen med, er en verden der FN blir systematisk svekket, og der Vesten fører politikk som FN aldri har godkjent, men som påtvinges resten av kloden som «den eneste riktige».
Tiden er inne for å reise motstemmen
Verden må våkne. Latin-Amerika, Afrika og Asia begynner å forstå at Vestens dominans ikke handler om rettferdighet, men om kontroll. Nye maktallianser vokser frem. BRICS forsøker å skape en alternativ økonomisk og geopolitisk plattform. Mange stater søker handelsruter utenfor dollarens grep.
Norge må også stille spørsmålet: Skal vi være en del av en rettsbasert, multilateral verden eller skal vi for alltid forbli et lydig underbruk av Vestens urettsbaserte maktspill?
Når det er Vesten som skaper krisene, påfører sanksjonene og dikterer verdens skjebne, er det på tide å slutte å snakke om «vestlige verdier» som noe universelt. For det vi ser i dag, er ikke verdier. Det er interesser, makt, dominans og kontroll maskert som moral.
Vi må kreve at FN får tilbake sin uavhengige rolle, kanskje gjøre noe med mandatet til sikkerhetsrådet og gi det mer kraft. Vi må slutte å akseptere økonomisk krig som dagligdags virkemiddel. Vi må si nei til en verden der det kun er én side som bestemmer hva som er rett og galt og hvor det er farlig å tenke annerledes.
Det er ikke verden som må underordnes Vesten. Det er Vesten som må tilbake til verden.
Dan-Viggo Bergtun, en norsk FN-veteran og samfunnsdebattant med et sterkt engasjement for fred, menneskerettigheter og veteraners velferd. Han har hatt en lang karriere innen norsk og internasjonalt veteran-arbeid og har vært en tydelig stemme i spørsmål om demokrati og global sikkerhet.
