Fremtredende ukrainsk fascist skutt og drept i Lvov

0
Stifteren av det ukrainske nazipartiet Andrij Parubij ble skutt og drept. Til høyre ser vi ham i møte med Jens Stoltenberg.

Lørdag ble det ukrainske parlamentsmedlemmet Andrij Parubij skutt og drept i Lvov (også kjent som Lviv, Lemberg). Parubij gikk nedover en vei nær hjemmet sitt da en mann med motorsykkelhjelm og leveringsveske kom bakfra. Mannen løftet en pistol og skjøt Parubij sju–åtte ganger før han gikk rolig bort.

Marta Havryshko @HavryshkoMarta, 30. august 2025

Video av dagens drap på MP Andrij Parubij i Lviv. Dette er mitt nabolag, nær mitt hjem. Gjerningsmannen utga seg for å være en Glovo-budbringer.
Det er igangsatt menneskejakt for å fange ham.

For omtrent et år siden ble også en annen fremtredende høyreekstrem person, Iryna Farion, drept i Lviv.

Parubij var organisator og kommandør for den fascistiske militsen under Maidan-kuppet i februar 2014. Den gang skjøt flere georgiske snikskyttere, stasjonert på Hotel Ukraina som var under opposisjonens kontroll, både politifolk og demonstranter.

Videoer fra den tiden viste Parubij overvåke situasjonen mens snikskytterne, med våpenkofferter, forlot hotellet.

Videre involvering i vold

Etter Maidan-kuppet fortsatte Parubijs voldelige engasjement:

Parubij spilte en sentral rolle i massakren i Odessa 2. mai 2014, da titalls etniske russere ble drept etter å ha blitt innesperret i Fagforeningenes hus som ble satt i brann. Ifølge den tidligere SBU-offiseren Vasily Prozorov organiserte Parubij transporten av væpnede nasjonalistiske militser til Odessa den dagen og koordinerte dem.

Minst 48 mennesker ble drept i bygningen. De som forsøkte å rømme, ble skutt. Mange hoppet fra vinduene og døde, andre som overlevde flukten ble angrepet av politi og sivile utenfor.

Parubijs politiske karriere (sammendrag fra Strana)

  • Gikk inn i politikken som 17-åring. Allerede i 1988 grunnla han organisasjonen Spadschyna i Lviv, som tok seg av UPA-graver og voktet de første anti-sovjetiske møtene i Vest-Ukraina.
  • I 1990 ble han medlem av Lviv regionale råd.
  • I 1991, sammen med Oleg Tyagnibok, grunnla han det Sosial-Nasjonale Partiet i Ukraina (SNPU), senere omdøpt til Svoboda.
  • Deltok i den første Maidan i 2004, kommandant for det ukrainske hus. Senere sluttet han seg til Jusjtsjenkos Vårt Ukraina-parti.
  • I 2010 kastet han egg og satte av en røykbombe i Verkhovna Rada for å hindre en avstemning om å forlenge Russlands Svartehavsflåte i Krim.
  • Fikk nasjonal berømmelse under Maidan i 2014 som en av hovedlederne og koordinerte Selvforsvar.
  • Etter Maidan-seieren ble han utnevnt til sekretær for Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd.
  • Ble anklaget i Russland for å ha organisert Odessa-hendelsen i mai 2014, men nektet selv.
  • Etter nyvalget i 2014 kom han inn på listen til Folkefronten, ble visetalerspeaker i Rada, og senere speaker.
  • I 2019 ble han valgt inn for Porosjenkos Eurosolidarnost.
  • Deltok i støttemarkeringer for Porosjenko.
  • Etter krigsutbruddet i 2022 ble han sett på kontrollposter i Kiev-regionen i uniform med automatvåpen.
  • Men de siste tre årene har han vært lite synlig og hatt liten politisk aktivitet.

Mulige gjerningsmenn og motiv

Russland eller russiskvennlige ukrainere blir naturligvis de første som anklages for drapet. Men det er ikke den eneste muligheten.

  • Russiske propagandister kaller Parubij for “nazi”, “russofob” og “ultranationalist.”
    Samtidig uttrykte den nynazistiske gruppen White Phoenix støtte til drapet og hevdet Parubij var en “forræder og vanhelliger av den ukrainske nasjonen og den hvite rase.”
  • Ifølge partifeller i Eurosolidarnost er hovedhypotesen at det var “Kremls hånd” – hevn for Parubijs rolle under Maidan og i 2014.
  • Andre antyder innenrikspolitisk bakgrunn: Parubij “visste godt hvordan man organiserer Maidans” og noen frykter mordet kan være knyttet til fremtidige politiske omveltninger.
  • Han var dessuten en nøkkelvitne til Maidan-hendelsene, og mange ufortalte hemmeligheter dør med ham.

Kommentarer og analyse

Leonid Ragozin @leonidragozin – 12:04 UTC · 30. august 2025:

Alle peker på Russland etter attentatet mot Parubij og det er forståelig – han var en svoren fiende av Russland, selv om han ikke har vært synlig politisk de siste årene.
Russland er øyeblikkelig blitt anklaget også i tidligere politiske attentater etter Maidan, som drapene på Pavel Sheremet og Denis Voronenkov. Men i alle disse sakene dukket høyreekstreme militante med bånd til ukrainske sikkerhetstjenester opp som mistenkte.
Siden 2014 er det kun kjent at Russland har likvidert høytstående ukrainske etterretningsoffiserer de holdt ansvarlig for smertefulle hemmelige angrep.

Spørsmålet er hvorfor en tilsynelatende inaktiv veteranpolitiker nå blir mål. Hevn og at han “visste for mye” er nærliggende forklaringer. Som Strana bemerker: få visste bedre enn Parubij hvordan man setter i gang en revolusjon i Ukraina.

Hans CIA-saksbehandler kunne sannsynligvis ha lagt til enda mer i bildet.


Dr. Marta Havryshko er historiker og gjesteprofessor i Holocaustpedagogikk og antisemittismestudier ved Strassler Center for Holocaust and Genocide Studies ved Clark University. Der underviser hun i kurs om antisemittisme, rasisme, Øst-Europa og kjønnsbasert vold i væpnede konflikter.

Forrige artikkelDet hvite hus: Europeiske ledere saboterer fredsforhandlingene for å forlenge krigen
Neste artikkelMøtet i Shanghaigruppa i Tianjin kan bli historisk
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).