oss 150 kroner!
Frankrike risikerer å måtte søke en redningspakke fra Det internasjonale pengefondet (IMF) ettersom regjeringen balanserer på randen av kollaps, advarer landets finansminister Eric Lombard.
Franske langsiktige lånekostnader nådde sitt høyeste nivå siden 2011 tirsdag, midt i frykt for at det andre regjeringskollapset i løpet et år vil gjøre dem ute av stand til å takle et budsjettunderskudd, som er på vei til å nå 5,4 prosent av BNP i år. Dette skriver The Telegraph.
Frankrike har aldri mottatt en redningspakke fra IMF, men et regjeringskollaps ville sette landet i en usikker posisjon med en rekordstor statsgjeld på 3,3 billioner euro (2,85 billioner pund).
Lombard sa: «Det er en risiko vi ønsker å unngå, og en vi bør unngå, men jeg kan ikke si at denne risikoen ikke eksisterer».
Opposisjonspartiene stilte seg i kø for å si at de ville stemme mot statsminister François Bayrou etter at han forsøkte å bryte den politiske fastlåste situasjonen rundt de foreslåtte store budsjettkuttene ved å be om en tillitsvotum til administrasjonen sin .
Dette kommer etter at tidligere statsminister Michel Barnier ble avsatt i en mistillitsvotum i desember for ikke å ha fått støtte til kraftige kutt i offentlige utgifter.
Storbritannia kan også trenge redningspakke fra IMF
Forrige uke advarte Financial Times om at Storbritannia kunne være på vei mot en redningspakke fra IMF. Og nå slår landets finansminister alarm. Dette kommer ikke fra folk utenfor establishment – det er personer i det sentrale maktapparatet som signaliserer at det utenkelige er i ferd med å bli uunngåelig.
Det finnes en del enkle, men brutale årsaker. Demografien har snudd: aldrende befolkninger betyr skyhøye pensjons- og helseutgifter, mens færre unge arbeidstakere er igjen til å bære skattegrunnlaget. Samtidig er gjelden allerede på historisk høye nivåer. Dessuten fører begge disse landene en politikk bygd på illusjoner og stormannsgalskap.
Både Frankrike og Storbritannia har ødelagt sin egen industri. Storbritannia har ødelagt sin energiforsyning med det «grønne skiftet». Der har ikke Frankrike gått like langt fordi de har beholdt sine atomkraftverk. Men disse kraftverkene var basert på at de kunne plyndre koloniene i Sahel for uranet deres til latterlig lave priser. Den tida er slutt. Det har revoltene i Burkina Faso, Niger og Mali satt en stopper for.
Disse frynsete etterlevningene av tidligere stormakter fortsetter dessuten å føre en krigspolitikk de ikke har råd til. Og ikke bare det. De skal doble militærutgiftene med penger de ikke har.
I sommer sa Macron at Frankrike skulle øke militærutgiftene til 67 milliarder euro, eller det dobbelte av hva de brukte i 2017. Han sa ingenting om hvor de pengene skulle komme fra.
Kutt er det eneste matematiske svaret, men kutt er politisk selvmord. I Frankrike utløser innstrammingspolitikken opptøyer. I Storbritannia skaper det overskrifter om sultende pensjonister og et helsesystem i fritt fall. Ingen regjering overlever det. Så de utsetter enhver avgjørelse.
Men snakket om redningspakker viser at situasjonen er mer enn dyster. Og ikke vil de få noe hjelp fra den siste av aksemaktene, Tyskland. Europas gamle lokomotiv er redusert til en rusten dressin.
