oss 150 kroner!
Debatten om norsk landbruk går, og godt er det, sjøl om det er den travleste tida for bøndene. Men mattilgang, beredskap og sjølforsyning gjelder oss alle. Det er ikke bare en sak for bønder. Det ser ikke ut som om trenden med nedleggelser av bruk stopper.
AP skryter sjølsagt av «alt de har fått til» for bøndene nå som de har sittet i regjering, men de fleste veit nok at her har det vært mange fine ord, tallfiksing og lite realitet som vanlig.
I mars i år skreiv jeg her på steigan.no:
Det er liten grunn til å tro på regjeringserklæringer. Antakelig synger denne regjeringa på siste vers, lite har skjedd og bedre skal det vel ikke bli.
Valgflesk veit vi jo at bare er lureri, men regjeringserklæringer burde vel være litt mer forpliktende.
Bøndene har et samfunnsoppdrag, men får de lønn for strevet?
Dette var før jorbruksoppgjøret men etter at regjerningen hadde langt fram ei stortingsmelding som både skulle tidfeste bøndenes opptrappingsplan med rett tallgrunnlag samt komme med en plan for å nå 50% sjølforsyning.
Og vi veit alle hvordan det gikk! Ingen andre grupper hadde godtatt ei 20% normering, som betyr en justering av bondens inntekt med 20% før den sammenlignes med inntektene i andre sektorer. Dette var bare EN greie, vi har skrevet flere artikler om årets jordbruksoppgjør her på steigan.no.
I juli skreiv Reidar Almås, forsker emeritus ved Ruralis, i et innlegg i Nationen blant annet dette:
Om eg skal oppsummere fire år med eit jordbruksvenleg fleirtal på Stortinget, vart det gode år for bonden.
Han avslutter også med dette:
Etter valet er det to realistiske alternativ for jordbrukspolitikken, ei vidareføring av dagens politikk med å stå fast på lovnadene i Hurdalsplattformen, eller ein politikk styrt av ein statsråd frå Høgre eller Frp, med betydelege kutt i overføringane for å finansiere andre formål enn matproduksjon.
https://www.nationen.no/jordbrukspolitikk-og-kostrad-det-vart-fire-gode-ar-for-bonden/o/5-148-766315
Dette har sjølsagt ikke fått stå ubesvart. Leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Tor Jacob Solberg kom med et godt tilsvar den 8.august. Han mener Almås framstiller norsk jordbrukspolitikk som et enten-eller og mener det finnes en tredje vei.
Tor Jacob Solberg skriver dette om denne enten eller tenkninga:
Men denne todelingen er misvisende – den overser en tredje, nødvendig kursendring som vil styrke både produksjon, beredskap og verdiskaping.
For å øke selvforsyningen må vi heve verdien av den norske maten:
Han er tydelig på at folk i landet ikke aksepterer en politikk som gradvis svekker norsk matberedskap og vil noe nytt. Han trekker fram 4 viktige områder som blir viktige for å nå målet om økt sjølforsyning og ei bedre lønn til bøndene.
For å øke selvforsyningen må vi heve verdien av den norske maten:
1. Rett pris til produsent. Jordbruket må få verktøy som sikrer at bøndene tjener på økt selvforsyning og kvalitet.
2. Mindre matsvinn. I dag kaster vi 20 prosent av maten vi produserer – et forbedringspotensial både økonomisk og miljømessig.
3. Offentlige måltider og innkjøp. Flere felles måltider i barnehager, skoler og institusjoner med nærprodusert mat kan styrke folkehelse, lokal verdiskaping og beredskap.
4. Mangfold og regenerativt jordbruk. Større satsing på økologiske og kretsløpsbaserte systemer gir økt robusthet, kunnskapsdeling og klimanytte.
Vi må ha landbruk i hele Norge og det betyr også små familieeide og -drevne gårder, dette styrker beredskapen over hele landet.
Tor Jacob Solberg skriver også:
Familiejordbruket, med generasjonsoverførende kunnskapsbygging, er idealet for et resilientlandbruk.
La oss derfor gå den tredje vei: En politikk som løfter verdien på norsk mat, sikrer rettferdige rammevilkår og legger til rette for et bærekraftig, robust og klimavennlig jordbruk. Norsk matproduksjon i et evighetsperspektiv!
For oss som er med i Mening, mat og mot sin Beredskapskalender kan det være godt å lese hva de skriver denne uka:
UKENS TEMA 10:
Matberedskap og Produksjonsmåter
Vi ser at det tegner seg opp et skille mellom to ulike matsystemer. Det ene matsystemet baserer seg først og fremst på lokale ressurser, benytter lokal fotosyntese, gjenbruker lokale næringsstoffer og driver matproduksjon i en størrelse som tilpasser seg det ressursgrunnlaget man har tilgjengelig.
Det andre matsystemet er mer fristilt fra ressursgrunnlaget og baserer seg mer på langreiste ressurser og et høyere energiforbruk: Større traktorer og maskiner, mer diesel, mer leiejord, mer kraftfôr, kunstgjødsel, medisiner, sprøytemidler og høyteknologi.Dette matsystemet gjør at vi kan produsere masse mat med færre bønder, men det er ikke basert på våre egne ressurser, og det gjør oss ekstremt sårbare.
(MENING, MAT OG MOT er en folkebevegelse som løfter betydningen av matsikkerhet, beredskap, forbrukermakt og levende lokalsamfunn.)
Og er du ikke med så er det bare å lese mer her og melde seg på:
