oss 150 kroner!
En kompis av meg kom kjørende en av smågatene rundt Bislet Stadion i Oslo. Parkerte biler på begge sider, og en jeep – type Børstraktor foran. Denne stanser plutselig midt i gata, og ut hopper en dresskledd unggutt med hvitt silkeskjerf nonchalant vikla rundt nakken. Han begynner å gå mot nærmeste husinngang.
Klassekampen 23. september 1988
Kompisen min får ned vinduet i en fart og roper:
– «Du har vel for helvete ikke tenkt å parkere her??»
Jappen snur seg og slår ut med henda:
– «Verden er min», og forsvinner.
Dette er lenge siden. Disse kjappe unggutta har forlengst forlatt bakgatene. På motorveien har de lagt seg i forbikjøringsfila.
– «Hvorfor skal jeg ligge i høyrefeltet så andre kan komme fram? Min oppgave her i livet er å komme fram sjøl», tenker de. Så der ligger de, uansett om det måtte være ledig i høyrefeltet eller ikke. Etterhvert har de skapt en bølge, en venstrebølge. Alle har det travelt, alle vil fram, og venstre er jo forbikjøringsporet. Så mens de fleste før kjørte i høyre felt og slapp de raske forbi i venstre, så ligger nå alle i venstre, og ingen kommer forbi. Men utviklinga stopper sjølsagt ikke der. Markedet skaper sine egne lover. Så når venstre felt er fullt, og ingen lenger kjører i høyre, så begynner de raskeste å kjøre forbi i høyre. Altså på innsida. Både farlig og ulovlig.
Egotripperne i trafikken er internasjonale. Sjølsagt med nasjonale særtrekk. Engelskmenna kjører på høyresida, og foretar høflige forbikjøringer til venstre. Italienerne kjører midt i veien og forbikjører på begge sider mens de bruker lys og fløyte.
Vi er mange som av forskjellige grunner ikke kan fordra pøbelens herjinger. Hva gjør vi?
Den Tyske Staten har forstått at «Ordnung muss sein». Uten regler som blir fulgt bryter kapitalismen sammen. De har starta reklamekampanje på motorveien.
– «Rechts ist recht. Danke kollega».
For en del av debattantene i Klassekampen kan kanskje Den Polske Løsningen virke tiltrekkende. Ti års leveringstid på privatbiler, toppfart 75 km i timen, rasjonering på fem liter bensin i måneden, dekk som stadig vekk eksploderer, motorer som bryter sammen, gamle utgåtte lastebiler, en rekke usikra jernbaneoverganger som slår hjula av bila, elendig veidekke, og til slutt nesten ingen varer å frakte. Forbikjøringer? Umulig.
Motorveiens Internasjonale Proletariat. Hva gjør vi? Store i kjeften på andres bekostning? Aldri vike for noen som er mindre?
Vi hadde en episode nord for Gøteborg her en ettermiddag. Det var veiarbeid, og motorveien var innsnevra til en veibane. Det oppstod kilometerlange køer. Veivesenet skiltet:
– «Venstre felt stengt. Kjør til høyre». Og det gjorde svenskene. Men også her fantes det nye mennesket. Han fortsatte i venstre, og andre fulgte ham. Dermed blei det stillstand i høyre, for alle bakfra kjørte forbi og inn foran. Helt til en av gutta foreslo på walkien:
– «Hør du Norrmann. Det her vil vi inte med om längre, eller hur? Vi bildar blokk!» Og den blei effektiv. Jeg la meg ut til venstre foran en Opel Diktator, med en ung pen herremann i hvit dress. Har de ingen fantasi? Så kjørte jeg opp på sida av den svenske långtradaren, og der lå vi side om side inn i solnedgangen, med diktatoren bak. Jeg kunne faktisk kjenne hvordan temperaturen økte der bak. Han blinka med lysene, brukte fløyte, og hadde et voldsomt show på gang. Men høyrefeltet fikk fart på seg igjen. For køsnikerne blei liggende bak. Framme ved innsnevringa holdt traileren fra ASG igjen så jeg gled inn foran den, men tetta raskt igjen for diktatoren. Og det gjorde tydeligvis de andre i køa som hadde likt aksjonen vår, for jeg var flere kilometer forbi innsnevringa før jeg blei forbikjørt av en hvit, glovarm Opel Diktator GSI Turbo, eller hva de nå kaller disse bila sine, med en dresskledd direktørramp som gav meg fingeren gjennom den elektriske takluka. Men han visste bare så altfor godt at yrkessjåførene hadde vist makta si, og dette slaget hadde han tapt.
Parola gir seg jo nærmest sjøl i våre dager:
KVINNER OG TUNGTRANSPORTSJÅFØRER
ENHET I KAMPEN MOT PRIVATBILPØBELEN!!!
Steppeulven
Etterskrift fra 2025
Sluttparola er antagelig uforståelig for folk som ikke opplevde denne tida. Den var et forsøk på en uærbødig fleip som spilte på at det hersket et syn i akp(ml) om at arbeiderklassen nå hadde fått to spisser, det tradisjonelle kjerneproletariatet og de kvinnelige arbeiderne.
