oss 150 kroner!
Selvskading i nord: Hvordan Norges politikk truer Svalbardtraktatens balanse.
Norge strammer grepet på Svalbard – men risikerer å tape det som teller mest: internasjonal legitimitet. Under dekke av miljøvern og sikkerhet risikerer vi å bryte Svalbardtraktatens ånd – og åpne for stormaktskrav vi ikke kan kontrollere.
Dette skriver Glenn Agung Hole som er økonomiekspert og -kommentator for Geopolitika. Han er førsteamenuensis i entreprenørskap, økonomi ledelse ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hole er også æresprofessor ved Sarsen Amanzholov East Kazakhstan State University.
Norges forvaltning av Svalbard har beveget seg fra strategisk klokskap til et farlig geopolitisk risikospill. Selv om Svalbardtraktaten av 1920 gir Norge «full og uinnskrenket suverenitet», er denne suvereniteten ikke ubetinget – den hviler på klare internasjonale forpliktelser, først og fremst prinsippet om ikke-diskriminering og like rettigheter for alle traktatland. Når Norge nå avvikler sin siste kullgruve, strammer inn på helikopterbruk og næringsvirksomhet, og blokkerer strategiske eiendomstransaksjoner – alt under miljøvernets fane – risikerer vi å fremstå som en stat som utøver skjult proteksjonisme. Samtidig trapper Russland og Kina opp sin tilstedeværelse. Summen av dette kan i ytterste konsekvens føre til et svekket folkerettslig grunnlag for norsk suverenitetsutøvelse – og åpne døren for diplomatiske eller juridiske krav om internasjonalisering.
Traktatens rammer: suverenitet med forpliktelser
Svalbardtraktaten er ikke en blankofullmakt. Den gir Norge suverenitet, men under klare vilkår. Det mest fundamentale er prinsippet om ikke-diskriminering (artikkel 3), lik rett til ressursutnyttelse (artikkel 8), og full demilitarisering (artikkel 9). Norges suverenitet er derfor betinget av at den praktiseres rettferdig, transparent og i tråd med traktatens juridiske og politiske rammer. Traktaten er krystallklar: Ingen nasjon skal favoriseres. Hver traktatpart har rett til å utøve industriell, kommersiell og bergverksvirksomhet “på fullstendig like fot” med norske borgere – så lenge de følger norsk lov. Her ligger kjernen i Norges utfordring: Hvor går grensen mellom legitim regulering – og skjult forskjellsbehandling?
De mest sentrale bestemmelsene er:
- Artikkel 1: Norges suverenitet anerkjennes, men eksplisitt “under de vilkår som er fastsatt” i traktaten. Suvereniteten er altså kontraktfestet og betinget.
- Artikkel 3: Borgere fra alle signatarland har rett til adkomst og opphold på Svalbard, og kan “uhindret [drive] allslags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på fullstendig like fot”, gitt at de respekterer lokal lovgivning. Monopoler og særfordeler er forbudt. Ingen nasjonalitet skal gis fortrinn.
- Disse paragrafene utgjør et skjebnefellesskap: Norge ble gitt suvereniteten, men med det tydelige ansvaret å sikre at alle traktatland kan drive fredelig virksomhet under norske lover. Traktaten forbyr all favorisering av egne borgere. Samtidig fastslår den at utenlandske aktører må innrette seg etter norsk regelverk. Dette gir Norge handlingsrom til å regulere av hensyn til miljø, sikkerhet og infrastruktur – men kun dersom reglene praktiseres likt for alle parter. Det er nettopp denne balansen som er blitt omstridt: Hvor går skillet mellom lovmessig regulering og traktatbrudd?
Les også: Et norsk geopolitisk selvmål i Arktis
- Artikkel 8: Norge er forpliktet til å etablere en bergverkslovgivning som utelukker privilegier for staten eller noen enkelt nasjonalitet – inkludert nordmenn – når det gjelder skattelegging, avgifter og arbeidsvilkår. Avgifter og skatter skal kun benyttes i den grad Svalbards behov tilsier det, og inntektene skal utelukkende komme øygruppen til gode. Dette har resultert i et generelt lavt skattenivå, som har stimulert lokal samfunnsutvikling.
- Artikkel 9: Svalbard er og skal være demilitarisert. Norge har et selvstendig ansvar for å sikre at ingen part etablerer flåtebaser, befestninger eller benytter øygruppen “i krigsøiemed”. Enhver militær aktivitet med offensive formål er strengt forbudt, og Norge må håndheve dette som suverenitetsinnehaver.
Disse paragrafene utgjør et skjebnefellesskap: Norge ble gitt suvereniteten, men med det tydelige ansvaret å sikre at alle traktatland kan drive fredelig virksomhet under norske lover. Traktaten forbyr all favorisering av egne borgere. Samtidig fastslår den at utenlandske aktører må innrette seg etter norsk regelverk. Dette gir Norge handlingsrom til å regulere av hensyn til miljø, sikkerhet og infrastruktur – men kun dersom reglene praktiseres likt for alle parter. Det er nettopp denne balansen som er blitt omstridt: Hvor går skillet mellom lovmessig regulering og traktatbrudd?
Les resten av artikkelen her.
Se også andre artikler i Geopolitika.
