oss 150 kroner!
Med Gazas utslettelse i åpent påsyn, er spørsmålet hva som kan tvinge frem global intervensjon for å få slutt på Israels folkemord – og hvilken form det vil ta.
+972 Magazine, 25. juli 2025
Det sies ofte at Israels krig mot Gaza er det første folkemordet som blir strømmet mens det skjer. Hind Rajabs tragiske siste bønner og åndedrett ble kringkastet over internett for alle å høre. Israelske soldater legger stolt ut videoer av sine grusomheter og ødeleggelser på TikTok. Modige palestinere har bygget massive skarer av følgere på sosiale medier, ettersom seere logger seg på hver dag for å være vitne til deres sult, fordrivelse og terror. Flere mennesker rundt om i verden har blitt utsatt for nesten sanntids, grafiske bilder av drap og sult, enn noen gang i historien.
Det som ikke er unikt med folkemordet i Gaza er at verdens ledere – de eneste menneskene som har midler til å stoppe det – har visst om Israels handlinger, og dets intensjoner, siden dag én. Og de har gjort nesten ingenting for å stoppe det.
Sultende menneskers bønn, bilder av avmagrede kropper, dehumaniseringen som slik grusomhet og lidelse er bygget på, minner meg om skriftene, bildene og erfaringene til jøder som nazistene fengslet og sultet i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Moren min var en av disse menneskene, et lite barn på den tiden, kastet inn i stadig mer overfylte rom med mindre og mindre mat for hver uke.
En av de som sultet i Bergen-Belsen sammen med min mor, kanskje i samme brakke, var Hanna Levy-Hass, mor til Haaretz-journalisten Amira Hass. Hanna var en av de få som førte dagbok gjennom hele sin tid i Bergen-Belsen, som overlevde og senere fikk dagboken utgitt.
I februar 1945 skrev hun: «Sult knuser ånden. Jeg føler at min fysiske og intellektuelle styrke avtar. Ting unnslipper meg, jeg kan ikke tenke ordentlig, kan ikke forstå hendelser, kan ikke innse den fulle grusomheten i situasjonen».
«Sulten vår har bare blitt voldsommere», fortsatte dagboknotatet. «Kroppene våre har blitt revet i stykker av den, vi drar oss alle rundt som filler, menn faller bokstavelig talt til bakken av utmattelse og ender opp med å dø av sult, så enkelt er det».
Åtti år senere, i en rapport fra Khan Younis i det sørlige Gaza denne uka, skrev +972 Magazine-journalisten Ruwaida Amer: «I omtrent en måned nå har jeg imidlertid mistet evnen til å følge nyhetene. Fokuset mitt glipper. Kroppen min brytes ned».
«Vi forlater sjelden huset lenger, redde for at beina våre skal gi opp», fortsatte Amer. «Det skjedde allerede med søsteren min: mens hun lette på gata etter noe, hva som helst, for å mate barna sine, kollapset hun plutselig i bakken. Kroppen hennes hadde ikke engang styrke til å holde seg oppreist».
Et av spørsmålene som alltid har hjemsøkt meg om Holocaust, er hva vanlige mennesker kunne ha gjort for å stoppe massemordet og deportasjonene fra å finne sted. Det var selvfølgelig mange individer som reddet utallige jøder ved å gjemme eller smugle dem, med stor risiko for seg selv og sine familier. Mindre kjent er det svært lille antallet generalstreiker og masseprotester. Tidlig i 1941, for eksempel, stengte anslagsvis 300.000 mennesker Amsterdam i et forsøk på å stoppe nazistenes deportasjons- og drapsmaskin.
I følge US National WWII Museum: «Trikkesjåfører og sanitærmannskaper startet det. Havnearbeidere ble raskt med. Arbeidere på sykler ringte på dørklokkene i hjemmene og stoppet trafikken i gatene, og bønnfalt sjåfører om å bli med dem. Fabrikker stengte. Kontorer, butikker og restauranter sto tomme». Nazistenes respons var voldsom, dødelig og effektiv: Tyske styrker drepte ni streikedeltakere i gatesammenstøt, skadet dusinvis flere, og henrettet senere 18 demonstranter som prøvde å organisere en annen aksjon.
Ingen lignende massemobilisering fant noen gang sted igjen, og nazistene drepte mer enn tre fjerdedeler av nederlandske jøder i årene som fulgte. Hvis folkelig masseaksjon var utilstrekkelig, kunne imidlertid utenlandsk militær intervensjon ha reddet utallige liv, om ikke stoppet folkemordet helt. I 1944 drev jødiske ledere faktisk lobbyvirksomhet mot tjenestemenn i den amerikanske regjeringen, for å bombe Auschwitz og jernbanene som fraktet jøder dit.
I 2013, i en tale ment å samle internasjonal støtte for militæraksjon mot Iran, hevdet Israels statsminister Benjamin Netanyahu: «De allierte lederne visste om Holocaust mens det skjedde. De forsto akkurat hva som foregikk i dødsleirene. De ble bedt om å handle, de kunne ha handlet, og det gjorde de ikke».
Under en annen Holocaust-seremoni fire år senere var Netanyahu enda mer spesifikk: «Hvis verdensmaktene hadde handlet i 1942 mot dødsleirene – og alt det ville ha krevd var gjentatte bombinger av leirene – kunne de ha reddet fire millioner jøder og livene til mange millioner flere. De allierte visste – og handlet ikke».
I september i fjor, på en konferanse holdt av det New York-baserte magasinet Jewish Currents, var spørsmålet om hvordan man skulle stoppe dette folkemordet uunngåelig. I en sesjon utfordret en av publikum en sørafrikansk seniordiplomat, Zane Dangor, og spurte hvorfor, «i stedet for å sende våre beste advokater til Haag, hvorfor sender vi ikke våre beste generaler til Gaza?»
Dangors svar, at militær støtte sannsynligvis bare ville gjøre ting langt verre, var nøkternt forankret i den enorme ubalansen i makt mellom Israel, som har tilsynelatende ubetinget støtte fra verdens største supermakt, og de få nasjonene som har mot til å konfrontere den.
For noen uker siden møtte jeg Dangor på et krisemøte i Haag-gruppen i Bogotá, der representanter for 30 land hadde samlet seg for å diskutere hvilke konkrete skritt de kunne ta for å få slutt på folkemordet i Gaza. I sine åpningsbemerkninger minnet Dangor de deltakende statene om at de «har det endelige ansvaret for å sikre og beskytte det palestinske folkets umistelige rettigheter».
USA truet alle deltakerne på krisemøtet og sa at de ville «aggressivt forsvare våre interesser, vårt militære og våre allierte, inkludert Israel, mot slik koordinert juridisk og diplomatisk krigføring». Men 12 av de 30, ingen med innflytelse eller styrke til å utfordre en supermakt, sto opp mot amerikansk press og kunngjorde en våpenembargo mot Israel, sammen med andre handelstiltak og skritt for å straffeforfølge israelske krigsforbrytere.
Det er selvfølgelig et helt spekter av mulige intervensjoner som ligger mellom det å «bombe jernbanesporene», en våpenembargo og fullstendig passivitet. Hundrevis av globale og palestinske menneskerettighets- og organisasjoner i sivilsamfunnet, oppfordret nylig land rundt om i verden til å bli med i en humanitær konvoi, og «sende offisielle diplomatiske oppdrag – på høyest mulig nivå – for å følge hjelpebilene som allerede venter ved Rafah-overgangen, og for å gå inn i Gaza sammen med dem».
Tiden for konkret handling er nå, og alle alternativer bør være på bordet.
Denne artikkelen er hentet fra +972 Magazine:
Is this Gaza’s ‘bomb the tracks’ moment?
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Michael Schaeffer Omer-Man er Israel-Palestina-direktør ved DAWN. Han er tidligere sjefredaktør for +972 Magazine, og medforfatter av den kommende boken, «From Apartheid to Democracy», som skal utgis av University of California Press.
