oss 150 kroner!
I Klassekampen omtaler Bjørgulv Braanen noe Marit Arnstad* skal ha sagt nylig om noe hun kaller ‘jegismen’, en tendens i tiden til å påberope seg selv fortjenesten av hva et fellesskap står bak. Ordet er kanskje nytt. ‘Tendensen’ det skal angi, er imidlertid ganske velkjent, med tallrike deltagere fra Arnstads egen krets.
Leserinnlegg.
Braanens artikkel har imidlertid et pussig innslag: Pål Steigan, Braanens gamle uvenn. Hør:
«Derfor er det også så provoserende når jeg leser intervjuer med Pål Steigan i Ny Tid, der han tar personlig ære for det meste, fra å stifte Klassekampen til å bygge opp avisa og Oktober til «varemerker».
Det er spesielt merkelig fordi ml-bevegelsen i så ekstrem grad var en kollektiv bevegelse. Medlemmene og ledelsen brukte til og med dekknavn! Hvem som foreslo hva, var fullstendig uviktig. Alle var en del av et fellesskap, et politisk kollektiv. Å komme i ettertid, som enkeltperson, å ta æren for det hele, spesielt det som gikk bra, og påberope seg eierskap til både Klassekampen og Oktobers seinere gjennomslag, hører ikke noe sted hjemme – i tillegg til at det er fullstendig feil og fortegnet.
Da Oktober og Klassekampen kjempet seg ut av de første årenes politiske sekterisme, og etter hvert ble relativt suksessrike institusjoner, var Steigan snarere en motstander enn en støttespiller. Og hvor er alle de andre? Tron Øgrim, Sverre Knutsen, Finn Sjue og Sigurd Allern? De som bygde opp Klassekampen og Duplotrykk? Steinar Hinkel og Arne Hedemann. Og Vigdis Vollset, som sto for distribusjonen. Og Per Selvik, disponenten, som spilte en så avgjørende rolle? Og Synnøve Andreassen, Marga van der Wahl og Sveinung Mjelde, som inntil nylig var styreleder i Klassekampen. Og i Oktober, Knut Johansen og Geir Berdahl, og seinere Geir Gulliksen og Ingeri Engelstad?».
Jeg har i godt voksen alder hatt gleden av å treffe Pål Steigan som inspirerende driver, sammen med kone og hyggelige medarbeidere, av et gedigent kultursenter/politisk verksted, i og rundt et konvertert gammelt kloster i småbyen Tolfa, en knapp times togreise nord for Roma. Her bor og virker han store deler av året. Han driver samtidig nokså energisk sin nettavis steigan.no med et imponerende antall følgere i Norge og verden rundt. Nettavisen er en utsøkt informasjons-, debatt- og agitasjonskilde som jeg selv i mange år nå har hatt stor glede av.
Jeg opplevde den politiske bevegelsen som Steigan m.fl. sto i spissen for fra midt i 60-årene og et par tiår fremover med ganske skeptiske øyne og ører, for å si det forsiktig. Jeg var selv en patent, uprofilert, sosialist uten partitilknytning. Suf’erne, ml’erne og akp’erne var fra mitt ståsted noen rare dyr som mye til min ergrelse herjet rundt i Studentersamfundet og tallrike andre forsamlinger og bevegelser. Jeg fikk selv ingen tilknytning til hva disse ‘politisk forrykte’ folka stod for.
Det ble derfor langt på vei en merkverdighet for meg, i langt fremskreden alder, og med en temmelig borgerlig yrkeskarriere bak meg, å oppdage hvem denne Steigan var. Jeg leste jo litt av og om ham i årenes løp, men det var internettet som gjorde at jeg for alvor begynte å følge ham. Jeg oppdaget en åpenbart intelligent og kunnskapsrik fyr som rett og slett hadde mye å by på. Dette synet delte jeg med mange vil jeg tro.
Er Pål Steigan, som Braanens artikkel mer enn antyder, narsissistisk, selvovervurderende, ute av stand til å se seg selv som del av et fellesskap? Ikke i utpreget grad. Han har – med rette – opplevd seg selv som en slags ener, med energi, fantasi, pågangsmot og tro på at det nytter langt utover snittet.
Han har helt klart all grunn til å omtale seg selv som en ledende og sentral person i alle de sammenhengene Braanen nevner i sin artikkel, men han ville ikke et øyeblikk finne på å si at han gjorde det alene. Steigan har bl.a. skrevet selvbiografiske bøker som er vel verdt å lese.
Gjør man det oppdager man at han i høy grad nettopp nettopp holder fellesskapet som en høy verdi og drivkraft, hvor han ikke minst omtaler medkombattanter, også flere av personene Braanen ramser opp i sitatet ovenfor, både som med- og motspillere. Særlig Tron Øgrim får tildels en større rolle enn ham selv i mange sammenhenger. Jeg kan riktignok i farten ikke huske at han omtaler Braanen!
Braanen omtaler som det fremgår et intervju med Steigan i Ny Tid, et organ som ble for radikalt for Klassekampen å samleve med. Er det ikke slik at intervjuer blir skrevet av den som intervjuer, og ikke intervjuobjektet? Jeg skriver ikke selv aviser, men dette burde være kjent for Braanen.
Steigan er høy på seg selv, og jeg tør si; han har god grunn til å være det. Han har helt sikkert vært manipulerende, er det nok fortsatt. Har noen hørt om politiske lederskikkelser som ikke har vært det, mer eller mindre?
Steigans oppfatninger og meninger står i dag tildels i sterk kontrast til hva Klassekampen målbærer. Det har han all ære av. Avisen føyer seg, med sine mange titalls statsstøttemillioner mer og mer inn i det korpset av mainstream media som er kvelende enige om alt vesentlig her i landet. Det er fristende å se Braanens litt bisarre Steigan-innslag i denne artikkelen om Arnstad først og fremst som utslag av den konkurransen Braanen og Klassekampen står i overfor Steigan og den klassekampen hans virksomhet representerer. Braanen, også i sin tid kåret som landets ypperste intellektuelle, burde for egen del ha spart seg dette.
John I. Henriksen jihenriksen@gmail.com
(*Marit Arnstad er en norsk politiker. Hun er Senterpartiets parlamentariske leder siden 2014. Hun har vært stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag i fem valgperioder, samferdselsminister og olje- og energiminister. Wikipedia.)
Denne artikkelen ble refusert i avisa Klassekampen.
Noen har behov for å bedrive «fadermord»
Noen mennesker har et sterkt behov for å bedrive det som kan kalles politisk eller ideologisk «fadermord». Det gjelder særlig folk som ikke sjøl var med på å forme begivenhetene. Dette er en lett forståelig psykologisk mekanisme. La dem det.
Pål Steigan, sjefredaktør steigan.no.
