oss 150 kroner!
Ukrainakrigen og Israel-Iran-konflikten er ikke separate kriser, men sammenkoblede fronter i en stykkevis verdenskrig – en krig som setter USA opp mot en de facto allianse av Russland, Iran og Kina.
Ifølge talsperson for det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova, har USA avlyst neste runde med samtaler med Russland om å gjenopprette diplomatiske forbindelser. Det gjenstår å se om dette markerer slutten på fredssamtalene, eller om det bare er en midlertidig pause mens USA fokuserer energien sin andre steder – dvs. på den raskt eskalerende Israel-Iran-konflikten. Men én ting er klart: så langt har forhandlingene falt i grus.
Donald Trumps forsøk på å få til en fredsavtale i Ukraina vaklet ikke bare på grunn av mangelfullt diplomati, men også på grunn av en sammensmelting av politiske begrensninger, institusjonell motstand og grunnleggende feiltolkninger av konfliktens natur. Det som ble omtalt som et dristig initiativ for å avslutte krigen, har i stedet avslørt grensene for Trumps utenrikspolitiske instinkter – og etterlatt USA mer forvirret enn noensinne.
Helt fra starten av undervurderte Trump hvor politisk uholdbart et kompromiss ville være for både Europa og Ukraina. For europeiske ledere har krigen blitt en legitimerende kraft – en som rettferdiggjør økonomiske ofre, sentralisert styring og stadig mer autoritær politikk. Enhver avtale som anerkjente russiske territoriale gevinster, ville være en politisk innrømmelse av fiasko, noe som ville styrke den innenlandske opposisjonen. Ukrainas president Volodymyr Zelensky sto overfor enda høyere innsatser. En fredsavtale, spesielt en som ble sett på som kapitulasjon, kunne bety slutten på hans presidentskap eller til og med trusler mot hans personlige sikkerhet. Disse innenlandske realitetene gjorde seriøse forhandlinger usannsynlige – med mindre USA utøvde overveldende press, noe de valgte å ikke gjøre.
Selv om Trump hadde presset hardere på, ville hans innsats fortsatt ha strandet på grunn av amerikansk politikk. Innenfor Washington er det nasjonale sikkerhetsetablissementet – inkludert mange i Trumps egen administrasjon – fortsatt fast bestemt på å forlenge konflikten. Til tross for Trumps retoriske brudd med tverrpolitisk intervensjonisme, møtte han dyp institusjonell motstand. Til syvende og sist manglet han den politiske viljen til å utfordre denne inngrodde konsensusen – forutsatt at han noen gang virkelig ønsket det.
Disse vanskelighetene ble forverret av en viktig feilberegning: Trump ser ut til å ha trodd at anerkjennelse av Russlands territoriale gevinster ville være nok til å sikre et gjennombrudd. Men fra Moskvas perspektiv har krigen aldri utelukkende handlet om Ukraina. Russlands krav inkluderer en ny europeisk sikkerhetsarkitektur, begrensninger på NATOs utvidelse og anerkjennelse av en multipolar verdensorden – en der vestlig dominans viker for en ny global arkitektur basert på udelelig sikkerhet og suveren likhet. I denne sammenhengen var Trumps press for en umiddelbar våpenhvile før han tok opp bredere spørsmål en uventet start. Det samme var forslag som å utplassere europeiske «fredsbevarere» i Ukraina eller å støtte rammeverk som Kellogg-planen, som så for seg en frossen konflikt.
USA gjorde også strategiske feiltrinn på ukrainsk side, inkludert å presse Kiev til å formelt akseptere russisk kontroll over Krim – et politisk umulig trekk som bare forsterket mistilliten. Det situasjonen krevde var en gradvis, nøye faset prosess: langsom normalisering av forholdet til Russland, kalibrert reduksjon av støtten til Ukraina og årelange forhandlinger forankret i tillitsbygging. I stedet prøvde Trump å komprimere hele prosessen til et vilkårlig vindu på 100 dager.
I mellomtiden reposisjonerte USA seg som en nøytral mekler snarere enn en direkte part i konflikten – til tross for at de fortsatte sin militære og etterretningsmessige støtte til Ukraina (etter en kort pause). Denne motsetningen var alltid dømt til å undergrave forhandlingsprosessen. Som Michael Brenner skrev:
[USA] har vært en krigersk part fra dag én. Det ukrainske militæret ble finansiert, trent, bevæpnet og forberedt på en krig for å gjenvinne kontrollen over territoriene som løsrev seg etter kuppet i 2014 eller ble annektert av Russland (Krim) av Washington. Pentagon og CIA har hatt tusenvis av personell i landet som driver etterretningsoperasjoner, gir taktisk rådgivning, vedlikeholder sofistikert utstyr og opererer våpensystemer som HIMAR, noe den ukrainske hæren ikke ville vært i stand til å gjøre på egenhånd. Forrige ukes dristige droneangrep var i avgjørende grad avhengige av amerikansk elektronisk etterretning og veiledning. Dessuten vet vi nå at de store offensivene i juni 2023 rundt Kherson, den amfibiske operasjonen over Dnepr i Kherson oblast og Kursk-innbruddet ble planlagt og ledet fra Pentagon. Disse ynkelige, kostbare feilene opphever ikke deres betydning som talende bevis på at dette har vært en amerikansk krig mot Russland hele veien.
Resultatet var ikke et diplomatisk gjennombrudd, men et diplomatisk sammenbrudd. Fiaskoen var ikke bare taktisk. Den avslørte dypere motsetninger i Trumps «Amerika først»-doktrine. Selv om han retorisk distanserte seg fra den intervensjonistiske ortodoksien (det å holde strengt fast ved en lære, særlig i kirkelig og politisk sammenheng, o.a.) til tidligere administrasjoner, forutsatte hans tilnærming fortsatt amerikansk global overherredømme. Som sådan var han aldri helt forberedt på å imøtekomme Russlands visjon om en multipolar verden – og det var heller ikke det bredere amerikanske utenrikspolitiske etablissementet. Brenner traff spikeren på hodet:
En løsning på russiske premisser ville bli opplevd av alle som et ydmykende vestlig nederlag – fremfor alt et nederlag for USA, som startet og ledet krigen som kulminasjonen av en strategi som ble unnfanget i 2008 og født i 2014 for å tvinge Russland inn i en boks i utkanten av Europa som det aldri kunne bryte seg løs fra. Amerikas ego har blitt for skjørt, dets diffuse følelse av sårbarhet for akutt, dets tvangsmessige behov for å demonstrere at det fortsatt er verdens nummer én har et for seigt grep om sine politiske eliter – inkludert Trump personlig – til at amerikanske eliter tolererer stigmaet ved et slikt nederlag. USA som var motstandsdyktig, med selvtillit nok til å absorbere slaget ved nederlaget i Vietnam for 60 år siden, er borte for alltid.
Til slutt har ikke bare Trumps fredsinitiativ mislykkes – det har forsterket USAs interesse i krigen. Selv om han mangler appetitten til å forfølge en Biden-lignende eskalering, valgte han også å ikke trekke seg helt tilbake. Ved å gjøre det har han gjort konflikten til sin egen. Ironisk nok kan den mye kritiserte mineralavtalen han hjalp til med å megle, ende opp med å gagne Ukraina mer enn USA, ved å sikre fortsatt amerikansk involvering og forhindre en total oppgivelse av Kiev – selv om mineralressursene viser seg å være overvurderte.
Det ser nå ut til at amerikansk militærhjelp er i ferd med å opphøre, og Europa vil delvis fylle gapet – i samarbeid med USA, må man anta på dette tidspunktet. Men dette vil neppe endre Ukrainas utvikling. Et russisk gjennombrudd – og et potensielt ukrainsk kollaps – er fortsatt en klar mulighet. Hvorvidt et slikt utfall vil tvinge frem en tilbakevending til forhandlingsbordet eller føre til ytterligere eskalering er uklart. Det som imidlertid er klart, er at dyp gjensidig mistillit sikrer at enhver fredsavtale vil være skjør og gjenstand for reversering.
I mellomtiden vil Russland sannsynligvis opprettholde en sterk militær posisjon i regionen, spesielt som svar på europeisk opprustning og stadig mer aggressiv retorikk. Denne dynamikken vil nesten helt sikkert provosere frem nye runder med mottiltak, og holde begge sider fanget i en giftig eskaleringssyklus.
To fronter i en stykkevis verdenskrig
Utbruddet av åpen konflikt mellom Israel og Iran har bare forsterket de geopolitiske bruddlinjene som allerede utvidet seg i Ukraina. Selv om disse krigene virker geografisk og politisk adskilte, er de i sannhet sammenknyttede fronter i det som i økende grad ligner en stykkevis verdenskrig – en som setter USA opp mot en de facto allianse av Russland, Iran og Kina.
Denne uformelle blokken, ofte beskrevet som et «strategisk partnerskap» snarere enn en formell allianse, har nå omfattende militær og økonomisk integrasjon. Russland og Kina gjennomfører regelmessige felles patruljer over Stillehavet, og sammen med Iran arrangerer de stadig hyppigere marine- og militærøvelser i Arabiahavet. Samarbeidet deres strekker seg til handel, logistikk, energi og, viktigst av alt, våpen- og teknologioverføringer. Finansielt sett dedollariserer de raskt transaksjonene sine og går over til rubler og renminbi i et forsøk på å isolere seg fra vestlig økonomisk press.
Det som forener disse tre maktene er ikke bare motstand mot spesifikk amerikansk politikk, men en felles overbevisning om at æraen med amerikansk-ledet global hegemoni må ta slutt. Deres visjon er en multipolar orden basert på suveren likhet, regional maktbalanse og isolering – eller direkte avvisning – av det de (med rette) ser på som imperiale overgrep fra USA og dets allierte.
Denne visjonen har nå fått reelle tenner. Hvis USA trapper opp sin militære kampanje mot Iran, risikerer de ikke bare å antenne en bredere regional krig, men også å øke innsatsen i den pågående de facto verdenskrigen. Som Tariq Ali bemerket, bør Trumps trusler mot Iran sees på som en del av en større plan mot Kina:
Hovedformålet med å destabilisere Iran er å få innrømmelser fra dem. Og innrømmelsene gjelder ikke bare atomreaktorer. Jeg tror det finnes en mer seriøs plan som er å gjøre det umulig for Iran som en suveren stat å forhandle og selge olje og gass direkte til Kina.
USA vil gjerne være den makten som bestemmer hvem energi selges til og under hvilke betingelser. Det er en del av deres store plan om å omringe og beleire Kina … de er opptatt av og bekymret for utviklingen av Kina som en stor økonomisk makt, og de ønsker å kontrollere det. Så etter min mening har truslene mot Iran mer med det å gjøre enn noe annet.
I et slikt scenario ville Russland og Kina sannsynligvis reagere – ikke nødvendigvis med direkte militær intervensjon, men ved å oversvømme Iran med våpen, etterretning og muligens utvide en atomparaply som avskrekkende middel. Kina støtter faktisk allerede Iran. Som en X-bruker bemerket:
Irans nylige missilangrep har blitt betydelig mer presise, hovedsakelig fordi Kina har gitt dem tilgang til det avanserte satellittnavigasjonssystemet BeiDou. Hvis Pakistan synlig støtter Iran, er det usannsynlig at de handler alene. Kina leverer mesteparten av Pakistans militære utstyr, og landets logistiske og tekniske støtte er avgjørende for enhver vedvarende pakistansk operasjon.
Dermed er ikke Ukrainakrigen og Israel-Iran-konflikten separate kriser, men knutepunkter i et systemisk sammenbrudd av en unipolar orden. USA befinner seg samtidig overforpliktet og med for lite ressurser, og konfronterer motstandere som nå handler i koordinert forsvar av et felles strategisk mål: nedbyggingen av amerikansk imperialistisk overherredømme.
Foreløpig er det mest sannsynlige utfallet fortsatt langvarig konflikt, økende kostnader og økende splittelser – ikke bare mellom Russland og Vesten, men også innad i Vesten. Fred vil forbli uhåndgripelig inntil Washington og dets allierte tar et oppgjør med kjerneproblemet: manglende vilje til å gi avkall på en hegemonisk doktrine som ikke tolererer rivaler. Inntil da vil krig forbli mekanismen som global orden avgjøres gjennom – og Donald Trump, enten han hadde til hensikt det eller ikke, kan gå i døden ikke som presidenten som avsluttet global krig, men som den som arvet den og lot den flamme opp.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Thomas Fazi.
