Spansk såpeopera

Venninnen min har i mange år sagt at livet mitt minner om en spansk såpeopera. Kanskje har hun mer rett enn vi noen gang kunne forestille oss. Kanskje står det noen, over en skjerm somewhere, ler litt og sier:

«Hun, her. Hun skal vi ha det litt gøy med!».

Og nå er jeg her. Ikke direkte fra Costa Rica, akkurat. Så vidt innom Colombia var vi, men så havnet vi altså her. I en slags norsk koloni. I en smartby på sett og vis. Ikke langt unna i hvert fall. I et rekkehus. Blant millioner av rekkehus. Neste teksten min skal hete «Vi som ikke kan bo i rekkehus», fritt etter norske Facebook-grupper. Dere kan jo gjette hva innholdet kommer til å bli. Men jeg får ta det andre først.

Hvor begynner man. Vel. Vi kan kanskje begynne med at jeg bruker mye av dagen på å planlegge uttak. Uttak av kontanter, ja visst. Det har seg nemlig slik at jeg har blitt utsatt for økonomisk vold de siste fire årene. Ja, det heter visst det. Økonomisk vold, sa noen, til meg. Og det syns jeg klinget godt. Og jeg ble til slutt så lei at jeg gikk «offentlig ut med det». Så offentlig jeg i alle fall ønsket det. I form av min Facebook-vegg. Jeg kan umulig ta hele sulamitten nå. Det er fire år med mange hendelser, mye og lite penger, alt ettersom. Og alt, og alle andre, har vært sjekket ut av saken, ja. Også små barn. Tenåringsbarn. Langfingrede venner (som banken mer eller mindre foreslo. Jeg tror jeg lo da). Tvilsomme butikker – og butikkeiere. Jeg har vært min egen privatdetektiv, og det er liten tvil om at det startet «da jeg startet» og at teknikken, fullmakten og viljen går så langt opp det i grunn er mulig å komme. Vel og merke i 3D. Så nå setter jeg min lit til at det i 5D vil komme helt andre løsninger på plass. På sikt. Det løser seg. Noen er bare veldig, veldig sinna. Det kan jeg bare beklage, men det er som kjent en tid for alt. Og nå, er det den nye tiden som står for tur.  

Jeg tenker at vi tar én dritt ting, og mange fine. I denne teksten. Det var jo også slik jeg gjorde det, da jeg skrev i TA. Telemarksavisa, sagt langt. Jeg skrev hovedsakelig om dating, på kåserivis. Sjangeren gav liksom seg selv, i takt med utviklingen (min) der. Så midt imellom galskapen, og det morsomme, GA-BOOM! Så gav jeg de en syketekst! Fordi jeg var mye syk, selvsagt. Det var jo ikke ut av det blå, heller. Jeg var syk, syk, syk – og skjønte ikke hvorfor. Nå skjønner jeg selvfølgelig hvorfor. Jeg skjønner hvorfor jeg fikk cøliaki, allergier. Migrene. Nummenhet. Utmattelse. For å nevne noe. Og jeg skjønner også hvorfor jeg fikk hjerteskade og nevrologisk lidelse (en kronisk skjelvende hånd) i 2021. Det er ikke vanskelig å forstå, det. Når man leser litt, setter ting i sammenheng – og legger bort blindfoldet. Men nok om det. Poenget er at man kan ikke si alt det gærne, for da blir folk deprimert. Jeg blir ikke deprimert, og det har forbauset meg. Men det er vel derfor jeg er satt til å gjøre dette, da. For det biter ikke på.

Så er det et annet aspekt. Man vil ikke skremme folk fra å prøve. Tørre. Gjøre. Hadde folk visst hvordan jeg, og mange andre, har blitt forsøkt stoppet, så hadde det … hvordan skal jeg si det … det hadde ikke blitt noen domino-effekt, da. Mens nå. Nå er snøballen for alvor begynt å rulle, og jeg kan si det som det er. Jeg kan si det som det er.

Befriende!

Jeg har det veldig fint her. Det må jeg si. Selv om jeg bor i en smartby. På sett og vis. Vi grounder jo mye. Får mye sol. Og det er godt med nye kapitler. Og jeg er sammen med mine topp to mennesker omtrent hele dagen. Barna mine. Det tar jeg ikke for gitt. Så heldig jeg er. Vi prater, lærer, leker og ler. Og bader i saltvann. Etter at jeg hørte Anders Haakenstad snakke om saltvann (også saltvann), hos Wolfgang Wee, så dusjer jeg i saltvann. Altså, jeg «dusjer» i saltvann. Jeg ruller rundt og vasker meg med hender og sand og ler fryktelig mye underveis, for det er så absurd. Men helt fantastisk. Dusjen er nemlig ikke fantastisk. Det lukter badebasseng etter at vi har dusjet i omtrent to minutter, og den klormengden der, kan de stikke et visst sted. Ikke opp min bak.

Hva mer? Jeg drepte en kakerlakk. Men det er mye mindre insekter her, så i sum er jeg fornøyd. Det er i det hele tatt mindre jungel og mer urbanitet. Selv på landet. Jeg elsker å bade i sjøen uten å måtte se meg om etter krokodiller. Det er virkelig undervurdert. Tror jeg. Av folk som oss. Som måtte se mye etter krokodiller, tidligere. Fordi bestanden var ute av kontroll. Men underkommunisert. Svært underkommunisert. Men ja. Det var altså et slagsmål med en flyvende kakerlakk og jeg blir sannsynligvis aldri den samme igjen. Men heller ikke han. Ellers er jeg påpasselig med å ønske insekter velkommen i vårt nærmiljø, bare ikke i mitt eget nær-nærmiljø. Jeg liker at de er ute, på armlengdes avstand og med forutsigbarhet. Men ellers vet jeg at insekter er et godt tegn, med tanke på luftforurensning. Anders nevnte konseptet luftforurensning en del. Spennende. Jeg håper også han har sett opp. Opp på himmelen og opp på alle antennene. Det er i alle fall flere og flere som vet, og det er oppmuntrende. Men det er ikke mange insekter her, i sum, her i smartbyen, med alle antennene. Det ser jeg. Og vi måler det. Snart skal vi nok komme oss på landet.

Det er forresten mange skjønne mennesker her. En del temperamentsfulle, men mange skjønne. Ikke som i Costa Rica akkurat, men like bak. Frisøren min er en slik en. Gørr skjønn. Da vi begge syns håret mitt var blitt så fint, klemte vi hverandre. Jeg tror ikke det er så vanlig i Norge. Jeg skal ta med meg mange skikker hjem.

En dag.

Svindelen er jo, for meg, så hverdagslig, at jeg tror ikke den teller som én dritt ting. Så jeg tar med en til. Dritt eller deprimerende. Eller sjokkerende. Alt ettersom. Hva en vet fra før. Vi fikk innkallelse til tannlegen, til sønnen min. Tenkte jeg skulle sende mail for å si at vi for tiden bor i utlandet og at jeg derfor ønsket å kansellere timen. Men det var ingen mail å finne. Man måtte visst ringe dem. Som er dyrt herfra, så for å spare noen kroner, bad jeg et familiemedlem i Norge ringe og avlyse timen og bad vedkommende be om mail-adresse, om de skulle trenge mer info eventuelt fullmakt. Like etter fikk jeg følgende sms fra familiemedlemmet; «Ringte dem, men du måtte visst ringe selv. Og de sa at hvis det ikke ble gjort, måtte det meldes videre til barnevernet». Jeg skvatt til. Leste jeg feil?! Barnevernet?! Hadde de virkelig nevnt barnevernet?! I en slik type henvendelse?? En så kort korrespondanse? Jeg ble akutt svimmel og alt det gamle veltet opp i meg. Først en slags redsel, skjelving (nå på begge hender og en som rammet hele kroppen) – før jeg ble iskald og forbannet. Hvem i milde helvete tror de at de er. Som skremmer folk slik. For hva? For at vi skal avlyse en tannlegetime (!), fordi vi er i utlandet. Jeg måtte roe meg. Sitte litt. Tenke. Og ringte dem opp. Like etter.  Avbalansert, og lynende klar i hodet.

Jeg: (med mild, snill stemme) «Hei! Dette er Julie Foss. En i familien min ringte dere rett i stad for å informere om at vi for tiden er bosatt i utlandet, og derfor skulle ha avlyst en tannlege-time for sønnen vår …»

Hun ved tannlegekontoret: «Ja … det stemmer» (mild snill stemme).

Jeg: «Ja, så flott. Men så skjønte jeg at jeg måtte ringe, så da … «

Hun: «Ja, det var fint. Ja, du forstår at så lenge dere står registrert i folkeregisteret, så kommer innkallelsen».

Jeg: «Ja, selvfølgelig. Jeg forstår. Men da er det altså slik at vi er i utlandet og ordner tenner her, så da er det i alle fall bare å avlyse timen. Vi har nemlig ikke meldt formell utflytting helt enda, men det blir altså gjort snart …».

Hun: «Ja, nettopp. Men da vil altså innkallelsene fortsette, bare så du vet …».

Jeg: «Okey, javel, da vet jeg det. Da skal vi få ordnet folkeregisteret veldig snart selvsagt. Men du … en annen ting … Dere nevnte «barnevernet» til mitt familiemedlem her istad … ?!»

Hun: (det blir stille, så en nervøs latter) «Hehe … ja, altså … hehehe. Det er bare sånn … som skjer automatisk da, ved tredje gangs innkallelse, hvis barnet ikke kommer til tannlegen».

Jeg: «Ja vel. Okey. Men slik jeg har forstått det, fra hva jeg kan se, så var dette førstegangs innkallelse …? Eller hva?».

Hun: «Ehm … jo da, men vi bare informerer, da, om at det kan skje, på en måte».

Jeg: «Åja! Bare for å skremme litt altså! Hehe. Sånn ja … Men okey. Da sier vi det sånn. Takk for informasjonen».

Hun: «Eh, ja.. Ja. Vær så god …»

Jeg: «Hadet bra».

Hun: «Ja, hei!».

18 timer senere registrerte jeg familien vår som utflyttet fra Norge.

Og slik går no dagan.

To skritt frem og ett tilbake. Men det går stadig fremover.