Regjeringas strategi for å sikre indoktrinering og narrativkontroll

Regjeringa ved kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery har lagt fram det de kaller Strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon (2025–2030). Den kunne også vært kalt «Strategi for å sikre indoltrinering og narrativkontroll» eller «Strategi for å kneble det frie ordskiftet og kneble kritiske røster». Det går ut på ett.

Karl I. A. Skogholt har kjempet seg gjennom dokumentet og kommer med følgende momenter på X:

Nå har jeg lest gjennom Lubna sin Strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon (2025–2030) som jeg mer korrekt døper Strategi for å styrke enighet og narrativkontroll.

Som alle vet – eller, burde vite – har de redaktørstyrte mediene spredt mengder av skadelige des- og feilinformasjon de siste årene: Russiagate, verdighetenes revolusjon, Covids opphav og dødelighet, vaksinens effekt samt massiv propaganda om Ukrainakrigen – for å nevne noen få.

De redaktørstyrte mediene har i alle disse sakene vært unisone i sin des – og feilinformasjon, og minst like skadelig er hva de i unisonitet ikke har skrevet om: f.eks. Twitter files, ukrainske tapstall, Hunters laptop etc. Om realitene i Ukraina ligger MSM bestandig ca. et halvt år etter uavhengige medier i å beskrive den negative utviklingen.

De redaktørstyrte mediene er med andre ord feilbarlige, og de viser en urovekkende tendens til å være homogene i sin feilbarlighet i den grad at man kan mistenke en eller annen form for samkjøring. Om denne samkjøringen er eksplitt eller implisitt vites ikke, men det har ikke så mye si: de er uansett unisone.

Det såkalte mediamangfoldet er derfor bare en illusjon der de ulike mediene gir et inntrykk av mangfold, men de serverer egentlig bare det samme narrativet tilpasset de ulike segmenter av befolkningen.

Hadde det ikke vært for sosiale og uavhengige medier som ga oss det som MSM kalte feil- og desinformasjon ville vi blitt ført bak lyset i en rekke saker.

Men dette vil Lubna ha en slutt på. Vi skal gjøres motstandsdyktige mot nyheter som myndighetene ikke liker. Slik er det nemlig i tillitssamfunnet der vi skal stole på at våre bedrestilte gir oss den infoen vi behøver. Om denne infoen er feil eller rett har ikke noe å si. Det som har noe å si er om den er ønskelig.

Selvfølgelig skal vi ha ytringsfrihet og – som hun så flott formulerer det – et sunt uenighetsfelleskap, men vi må være enige om faktaene. Det er med andre ord slik at «faktaene» skal bli servert av MSM, og så kan vi usle dødelige innenfor den klart definerte fakta – og meningskorridoren allernådigst debattere disse kjensgjerningene – eller dogmene, om du vil.

Rapporten er skrevet i en klaustrofobisk, omsorgsfull og moderlig tone der staten skal beskytte oss fra alt det slemme i verden. Den er en oppvisning i anti-demokratisk korporatisme, dvs. en «whole of society»-mentalitet der ekte uenighet blir sett på som polariserende og farlig; der maktfordelingsprinsippet og demokratiske skiller mellom samfunnsdelene forsvinner, og det oppstår en organisk helhet der alle kan være snille og uenige innenfor tydelig definerte og tillatte rammer.

Rapporten er en oppskrift i hvordan skape harmoni i en barnehage eller en verna bedrift. Den er derimot døden for det frie samfunnet av tøffe og voksne mennesker vi trenger for å sikre velstand og sikkerhet i en knallhard og utilgivende verden.

Det totalitære samfunnet og de totalitæres frykt

Vi kan slutte oss til disse kommentarene. Under ledelse av Arbeiderpartiet og Høyre blir Norge mer og mer totalitært. Makthaverne frykter åpen debatt, avsløringer, kritikk av makta, skarp samfunnsdebatt og demokrati.

De vil ha narrativkontroll og tankekontroll. Til det vil de bruke de «redaktørstyrte mediene» og innføre diverse statlige instanser for «faktasjekking» ovenfra.

Dette er naturligvis dystert. Men vi ser et lyspunkt. Når makthaverne er så redde for kritikk og avsløringer, så betyr det naturligvis at de vet at de saklig sett ligger tynt an. De ville ikke tåle en åpen og demokratisk samfunnsdebatt der alle har like rettigheter og muligheter. Det de står for er så dårlig at de bare kan sikre det gjennom milliarder til sensur og narkose til massene. Det viser hvor sårbare de er. De har all makt, men er likevel redde.

Det er en oppmuntring til å fortsette å grave, fortsette å være kritisk, fortsette å avsløre makta og ikke minst: stikke hull på narrativene deres, for det er det de frykter aller mest.

Høyre og Arbeiderpartiet vil erstatte det Grunnlovbaserte demokratiet med et monster