oss 150 kroner!
Hvis du har vært i de fleste av Europas hovedsteder, og alt du har sett er motorveier, losseplasser og barer, da er det på tide...
Klassekampen 13. august 1988
Jeg våkna med hodepine. Gjennom de fortrukne gardinene i lastebilhytta kunne jeg se formiddagssola skinne, og jeg kunne skimte puben, Charley Browns nede i gata. Det var det vanlige kjøret, full fart fra Bergen til London, og så en liten fest når fiskelasset var levert. New Billingsgate fish marked ligger nede i Poplar, ikke langt fra elva, i et av strøka hvor gamle arbeidertradisjoner kjemper med ny jappekultur.
Tre dager å vente på nytt lass. Charley Browns? Eller City Pride? Eller begge, som i går?
Jeg trasker oppover mot Charley Browns, puben som holder hus i en skitten, anonym murbygning tett inntil jernbanelinja, men jeg bærer på en drøm. Tre døgn, tre morgener med hodepine, med en munn som er fylt med bomull rundt ei opphovna tunge, eller tre blanke ark?
-«Verden er din, men verden venter ikke», sa den unge jappen jeg traff i går på City Pride. En mer moderne pub, med mer moderne folk, men uten atmosfæren fra Charley Brown.
-«I started out with my two empty hands», sa han, «og i dag har jeg to millioner i gjeld, God Bless».
Vi skålte for det.
På Dockmasters House, holdeplassen mellom traileren min og puben kommer bussen. Jeg hører fatet med bitter rope navnet mitt gjennom den åpne pubdøra. Det hadde jo ikke skada med en pint… Bare en å gå på…
– «Inn på første og beste for bare ei øl!». Lurer på hvor mange sjøfolk og trailersjåfører som har prøvd den gjennom tidene, for bare å finne ut at den første og beste baren også blei den siste? Vi kom aldri lenger…
The sound of Bow Bells
Jeg sitter foran i den røde, toetasjes bussen. Vi krysser Bow Common Lane og fortsetter Burdett Road fram til Mile End Road. Denne hovedåra skjærer tvers gjennom hjertet av London øst, gjennom de gamle arbeiderstrøkene.
En ekte cockney er født «within the sound of Bow Bells», innenfor klokkekiminga til Bow-kjerka.
De som har lest «Avgrunnens folk» av Jack London husker kanskje at det var langs disse fortaua forfatteren traska sammen med kjørekaren og tømmermannen på begynnelsen av nittenhundretallet. Kameratene hans plukka appelsinskall, epleskrotter og plommesteiner fra fortauet og åt, mens de var på vei til Poplar arbeidsanstalt et steinkast unna.
Dagens cockney er såvidt jeg kan se kvinne, og hun er mørkhudet, sannsynlig med røtter fra Vest-India.
The subway is not The Underground
På Mile End Road går jeg sjøl under jorda, og The Underground, Londons vidunderlige underjordiske transportnett, har den samme sotlukta jeg husker fra tidligere besøk, ei lukt som vekker minner fra livet på slutten av sekstitallet. Minnekonsert for Brian Jones i Hyde Park, langt hår, haiking, sovepose, forelskelser…
Fire stasjoner nedover Central Line er drømmen om 60-åra slutt. I bunnen av den lange rulletrappa som fører opp i dagslyset på St. Paul’s står en unggutt og synger opera. Han holder håndflatene framover, armene ned og litt ut til siden når han synger. 80-åras stil.
St. Pauls Cathedral
Det første jeg ser når jeg kommer ut i dagslyset er kuppelen. For noen dimensjoner. (Den veier 65 tusen tonn. Over tre tusen lass på traileren). Jeg må rygge litt, og rygger inn på Lord Raglands pub for å motbevise teorien om «første og siste», og gjør klar for de siste meterne mot målet.
På trappa foran kjerka er de samla, interrailerne, de amerikanske kjerringene med diamantbriller og blått hår, (hva nytt sto egentlig punkerne for?), studentene fra Tyskland og skoleklassen fra Bethenal Green. («Where’s Charley, that rascal») Jeg tråkker forbi dem, opp de 24 trappetrinna, forbi de 12 søylene, og gjennom ei sånn tellegreie de har på fotballkamp. Så kan jeg sette cowboystøvla mine på golvet i katedralen.
God’s back in business
Trafikkståket og turistglammet blir brått kutta når en kommer inn og det skarpe sollyset blir avløst av et støvete halvmørke. Det første som slår meg er plinginga fra kassaapparatene. Det er lenge siden Jesus kasta kremmerne ut av synagogen. Godt en ikke er religiøs, for da hadde man kanskje reagert. Men under Maggie veit man jo at alt er til salgs, og Gud og Diana selger bra.
Jeg flakker rundt litt i kjerka, svære greier. Gjør noen slag ut i sideskipene, rundt alteret og tilbake til døra. Her slår jeg til på et tilbud om omvisning, det er allerede samla en flokk, blant annet et par amerikanske jenter som ser…nåja… Jeg betaler tre pund og joiner up.
Det er en munkekledd kamerat i femtiårene som er høvding for følge vårt. Han samler oss først nede i et stille hjørne i kjelleren. Der tar han starten på historia.
Den store bybrannen
I 1666 blei London, inkludert den gamle St. Paulskatedralen, nærmest jevna med jorda i den store bybrannen. Det blei bestemt at 50 av byens 80 kjerker skulle bygges opp igjen, og Christopher Wren fikk jobben med å tegne ny St. Paul’s. Helligdommen sto ferdig etter trettifem år. Det er Europas sjette største kjerke, bygd over det såkalte «Latinske kors skjema», med en lang og en kort arm, og to små sideskip, Transepts. Over krøsset en skikkelig kuppel med spir.
Så begynner omvisninga. Vi går et stykke, høvdingen stopper, vi stopper, han drar noen historier om det vi ser, eller om kjerka. Jeg får ikke drag på de to amerikanske. Men det spiller ikke så stor rolle, for etterhvert begynner kjerka å gjøre større inntrykk. Spesielt taket. Buer, gull, blåfarge, latinske slagord. Forseggjorte treskjæringer av bl.a danske kunstnere blir det sagt. Vi kjører gjennom heile første etasje og kjelleren, The Crypt».
-«Under krigen blei heile kvartalet rundt St.Pauls jevna med jorda av tyskernes teppebombing».
Jeg assosierer øyeblikkelig ei historie fra østkanten. Mens alle Londonere lå i kjelleren da bombeflya kom, satt gutta i Bow Common, de i de dårligste rønnene av noen arbeiderboliger, i loftsvinduet og veiva med armene og ropte: -«Hei Fritz, over her, dette skulle vært jevna med jorda forlengst.»
Munken fortsetter, og de to amerikanske sitter med øra på stilker.
-«Heile kvartalet blei jevna, men katedralen fikk bare to små treff, og den eine bomba eksploderte ikke…» Jeg venter øyeblikkelig på den naturlige religiøse oppfølginga med englevakt og Guds beskyttende hånd, men høvdingen kasserer rolig inn to poeng med et lite flir og et skuldertrekk.
-«Slike ting skjer». De tyske flygerne hadde jo også beltespenner med «Gott mit uns».
The Crypt
Nede i kjelleren ligger storhetene begravd. Alle dem som har betydd noe, konger, kunstnere og slaktere, slike som Admiral Nelson og the Duke of Wellington. Videre finnes skatter og juveler, og en svær modell av kjerka, også den lagd av Wren. Det er til og med innreda et lite kapell, The Chapel of the Order of the British Empire, eller bare the O.B.E. Chapel. Her kan fiffen gifte bort unga sine.
Høvdingen takker for seg, og synes vi har vært flinke lyttere, før han gir seg inn i en lengre privatsamtale med de to amerikanske. Seansen for oss andre er over. Det jeg innerst inne kom for å oppleve står igjen, men høvdingen beklager, reglene er klare, ingen overjordisk guiding, kun groundfloor og cellar. Den hemmelige drømmen heter:
The Whispering Gallery
Først må jeg gjennom nok en fotballinngang, og betale 75 p. Så tar jeg turen dønn til topps. 530 trinn. En utvendige balkongen, the Stone Gallery, på toppen av kuppelen, gir utsikt over hele London. Pinten fra Lord Raglands ligger igjen i trappa som svette og stillingsenergi.
Jeg klatrer nedover igjen, og går inn i det forgjettede land, The Whispering Gallery, og der blir jeg sittende. Der blir jeg sittende lenge. 23 meter over meg hvelver en murkuppel seg. Den er skåret av på toppen, og virkningen er som å sitte inne i et enormt eggeskall med skalken slått av. Over den manglende skalken hvelver det seg nok et skall, og det har vinduer, så jeg ser himmelen, langt der oppe. Det er 30 meter ned til kjerkegolvet, og gjennom smijernsornamentene i golvet kan jeg se enda 15 meter ned i The Crypt. På veggene inne i kuppelen er det malt 8 svære søylebuer, og bak dem svære freskomalerier med bibelske motiver.
Jeg savner musikk. Klart orgelmusikk hadde gjort seg i stedet for turiststøyen, men tenk deg Jimi Hendrix på full pinne her.
"I stand up next to a mountain and I chop it down with the edge of my hand..."
så murene dirrer.
Virkningen er stor, selv uten musikk. I den dialektiske materialismen er det en tese som sier at kvantitet kan forvandles til kvalitet. Her har de lagt murstein på murstein, og resultatet har blitt følelser. Hele kjerka er bygd fra 1675 til 1708, og jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det kunne vært gjort i dag. Hva slags utstyr hadde de? Traverskraner? Bygningskraner med løpekatt?
Den fysiske utmattelsen etter to timers omvisning og en knallhard tur opp alle trappetrinna og ned igjen, gjør sjela ekstra mottagelig for de heftige synsinntrykkene, og det overdøver alt. Til og med tyskerne som sjølsagt er på plass, «ein, zwei, hier ist Karl Heinz, hallo, hallo». The Whispering Gallery er nemlig konstruert slik at ekkoet løper hele veien rundt veggen. Og dette må tyskera teste på sin måte.
Takes away the pressure
Man blir stolt av å tilhøre den arbeidende klasse når man opplever slike byggverk. Det virker ikke bare fysisk, men i høyeste grad følelsesmessig. Det er dette prestene kaller den religiøse følelsen. «I kjerka møter du Gud». Kanskje ligger noe av forklaringa på heile kjerkestyret der? Kanskje trenger religion og overtro slike fantastiske byggverk for å kunne overleve? Jeg er i hvert fall ikke i tvil om at disse nydelige byggverkene er med på å opprettholde og forsterke kjerka og religionene makt.
Sjøl er jeg tilbake på toppen av Glittertind, jeg kjenner vinden ruske meg i håret og ser stupet og de massive steinformasjonene på nordsida i det tåka letter…
Jeg er tilbake på stranda foran havet i storm, frådende kokende vannmasser, kubikkmil etter kubikkmil.
Det er større og kraftigere enn det indre presset, det tar vekk trykket. Bedre enn ølet hos Charley Brown, bedre enn noe annet stimulerende middel. Det er helvetes mye mer jobb, men med mye lenger virkning.
Dette kan jeg leve på i lange nattetimer på motorveien.
Steppeulven
