oss 150 kroner!
Hvem sitter med det egentlige ansvaret?
Jeg skal i det nedenfor sy sammen en del betraktninger fra senere tids artikler både her hos oss og av andre skribenter. Først litt om dagens tilstand.
Terje Hansen, Foreningen lov og helse.
21. mai 2025
Hva er situasjonen i Norge nå
Det er utrolig å være mer eller mindre våken og bivåne det som foregår i Norge i dag. Det lille vi eventuelt har hatt av reelt demokrati avvikles i rasende fart av «kartellet». Kartellet kommer jeg tilbake til. Og nå går det fort og uten omsvøp, her fra Pål Steigan:
Statsminister Jonas Gahr Støre presenterte 8. mai det regjeringa kaller Nasjonal sikkerhetsstrategi. Glem valgprogrammet til Arbeiderpartiet, glem de diskusjonene som måtte ha pågått om å forbedre folks levevilkår og rette opp de store skadene som «det grønne skiftet» har påført det norske samfunnet. Glem «venstre mot høyre». Dette er Arbeiderpartiets egentlige program. Det har dukket opp fra de indre gemakkene i Statsministerens kontor, uten at det redegjøres for hvordan denne politikken er utviklet – eller med hvem.
Et monster er skapt, og har spist seg tjukt, her med presis beskrivelse, igjen av Steigan:
Vi vet allerede at Høyre og Arbeiderpartiet fører krig mot Grunnloven. Det er ikke lenger noen påstand. Det er en observasjon. Vi vet også at de vil erstatte det Grunnlovbaserte demokratiet med en krisedrevet sikkerhetstat med noe nær total kontroll ovenfra og ned. Dette vet vi fra deres egne dokumenter. Det vi ikke helt vet er hva dette monsteret av en krigersk kontrollstat er for noe, hvor det totalitære tankegodset kommer fra og hvordan det vil utvikle seg videre.
Og apropos grunnloven, professor i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt går her gjennom mange problemstillinger tilknyttet norsk statsstyre, og ikke minst hvordan grunnloven brytes ganske systematisk av norske myndigheter, uten konsekvens.
Så til «Kartellet». Det politiske komplekset i Norge kalles av noen helt med rette for Kartellet, mens jeg mener forbryterstat er enda bedre betegnelse. Partiene Høyre og Arbeiderpartiet danner kjernen i den politiske delen av den norske forbryterstaten, som de senere år virkelig har trådd frem på scenen og vist seg. Grunnen til at jeg bruker et såpass sterkt ord som forbryterstat er blant annet fordi de «tørker seg bak med grunnloven», og at den politiske ledelsen har nådd et skyhøyt nivå av forakt for både befolkning og lover og regler. 9 av 10 politikere på toppnivå opererer i hovedsak ut fra følgende drivkrefter: å lure til seg stemmer med å lyve mest mulig slik at de beholder eller øker egen makt, berike seg selv med penger eller bygge opp CV til internasjonale prestisjeverv i korrupte organisasjoner som FN/WHO eller NATO o.l, Forkledningen til forbryterstaten er en stadig tynnere ferniss av parlamentarisk-demokratisk språkdrakt og (såkalte) politiske prosesser.
Det er viktig å tillegge at forbryterstaten er helt sammensmeltet med konsernmedia, noe som påpekes her ifm. det nye påfunnet fra forbryterstaten; nemlig Nasjonal Sikkerhetsstrategi:
På side 24 advares det mot «desinformasjon og skjult påvirkning», noe som skal motvirkes ved å «støtte opp om redaktørstyrte medier».
Akkurat som sammensmeltingen av det politiske kartellet med konsernmedia var helt avgjørende for at pandemipolitikken kunne bli så skandaløs som den var, er sammensmeltingen et avgjørende premiss for fremtidens kommende galskap.
Hvordan vil dette utvikle seg fremover?
Til artikkelen Kan vi stole på norske myndigheter? Oljefondet og Covid19-vaksinene tok jeg opp spørsmålet om man i dag i enkelte henseender har kommet hinsides redning:
Når myndigheter allerede har fått holde på som de vil en stund, og det har begynt å bli større og større overtramp og overgrep (eller grusomheter) mot egen befolkning er det ofte for sent, støtet må settes inn mye tidligere. Faktisk må støtet settes inn allerede der hvor myndighetene “bare” har begynt å lyve, eller bare rukket å gjøre veldig små overtramp. Myndighetene må behandles som en ulydig og farlig hund, som må være i bånd – hele tiden.
Som kommentar til denne kom Richard, en av våre lesere, med følgende bemerkning til akkurat dette, og at de norske statstrukturene har est ut til et byråkratisk alt-omfattende ikke-fungerende gigant som ikke kan vedvare:
Spørsmålet til slutt blir: hva vil dette monsteret gjøre når det ser at det er i ferd med å dø? Vil det slå vilt rundt seg i alle kanter og gjøre enorm skade, eller vil det krype ned i en grøft og dø i stillhet?
… jeg tror vi alle vet svaret. Når myndighetene mister kontroll på hva folket blir fortalt, da vil de til slutt kaste sløret og innføre det totale diktatur.
Jeg tror Richard har fullstendig rett, og det er jo ikke slik at vi ikke kan se tegnene, for å si det mildt. Jeg sakser min egen vurdering fra sistnevnte gjennomgang:
Norge er et av verdens klart mest totalitære regimer, men spørsmålet er hvor autoritært dette regimet vil komme til å bli de nærmeste årene. Utviklingen i Norge og i de fleste vestlige land går i stødig tempo, noen steder til og med raskt tempo, mot fascistiske totalitære politistater, hvor Storbritannia og Tyskland leder an i Europa. I USA har det nye Trump-regimet tatt over stafettpinnen i dette prosjektet fra Biden-regimet; eneste forskjellen er at Biden-regimet latet som de drev et demokrati, mens Trump-regimet ikke en gang gidder å late som.
Den norske staten kommer naturligvis til å bli mer og mer også autoritære, fordi det å koble inn et hardere og hardere «jerngrep» og kontrollregime er en stupid (kommer tilbake til det med stupid) og korrupt maktstrukturs eneste iboende reaksjon på økende kritikk og når deres makt er truet.
En annen av våre lesere, Kaj Ronny, skrev en kommentar til hva som skjer når man har en sovende befolkning:
Aldri et øyeblikk kan man ha blind tillit til store organiserte maktsystemer som nasjoner utgjør. Tvert imot må man forvente maktmisbruk. Det er således ikke et spørsmål om maktmisbruk vil forekomme, men heller hvor det allerede skjer og hvor lenge det har pågått, og ikke minst hvem som er involvert. All historisk erfaring tilsier at stor makt omtrent alltid går hånd i hånd med tilsvarende maktmisbruk.
Å stemme på dem som truer deg
Jeg beskrev lenger opp den politiske kjernen i den norske forbryterstaten. Men i dette bildet vet vi samtidig en annen ting om disse to partiene, Høyre og Arbeiderpartiet: at ved neste valg kommer det til å være stor valgoppslutning, noe Norge er verdensledende på, og det norske folk kommer da, som alltid, til å stemme inn nettopp én av disse to til regjeringsmakt.
Hva skal man si om en befolkning som gjør akkurat dette?
Økonom og skribent Hans-Eirik Olav sabler ned den norske befolkningen med ganske harde ord og beskrivelser i dette henseendet. Noen vil kritisere ham for å være for hard i beskrivelsene, men problemet er jo dessverre at han jo på mange måter har helt rett:
Stadig oftere spør jeg meg selv hvor tålegrensen for det norske folk, for så vidt hele vestens befolkning, går når det gjelder hva vi tillater at vår såkalte folkevalgte holder på med. Finnes det rett og slett ingen grenser for hva vi finner oss i av faenskap, dumskap og overformynderi, og regelrett brudd på elementære rettigheter?
Hvor stupide er våre politikere og byråkratiet som støtter dem, og hva forteller dette om befolkningen?
Fortjener vi det som skjer?
Vi får det vi fortjener
Alt dette bringer oss inn på det særdeles interessante spørsmålet om hvem som egentlig har ansvaret for tingenes tilstand i Norge i dag. Her vil jeg bringe inn et utdrag fra Mattias Desmet:
Jeg har også en grunnleggende innvending mot å redusere verdensproblemet til én liten, ondsinnet gruppe. For det første unnskylder det den «vanlige» personen. Han kan ikke gjøre noe med det; det er alt feilen til dem som villedet ham, og så videre. Men for det andre fordyper det den vanlige personen i maktesløshet. Tross alt kan han ikke gjøre noe med det. Den vanlige personen bør ikke unnskyldes.
Det er akkurat her jeg fant innlegget til Desmet befriende, fordi akkurat som Olav plasserer han det grunnleggende ansvaret der det hører hjemme.
For å oppsummere:
En befolkning får i det store og hele den pressen, de politikere og det samfunn den fortjener. Norske myndigheter opptrer som en forbryterstat fordi befolkningen lar den få lov til å være det, og norsk konsernpresse får lov å lyve om alt fordi den norske befolkningen lar de få lov til det, og fortsetter å lese dem som om ingenting har skjedd.
Dette helt samtidig med at vi har en sosiopatisk psykologisk profil hvor vi oppfatter oss selv som overmennesker.
Hvis man går til bilselger-svindleren gang på gang, og lar seg bli svindlet gang på gang, fortjener man hver eneste svindel man blir rammet av. Man har et alltid tilstedeværende ansvar for:
- å ikke være helt uinformert,
- å ikke bli manipulert av folk eller strukturer med onde hensikter,
- å korrigere maktstrukturer og ulydige og farlige «bikkjer», slik som norske myndigheter, umiddelbart når de misbruker makt og tillitt (eller lyver).
Man skal naturligvis ikke frata dem som konspirerer, utfører onde handlinger eller har onde intensjoner ansvaret for sine handlinger, og det finnes en rekke slike grupperinger og organisasjoner/personer, blant annet en rekke norske politikere, men vi har det fulle ansvaret for å ikke la dem lykkes.
Det neste aspektet er at man trolig vil oppdage at ved å fjerne en slik gruppe likevel vil erfare at ingen betydningsfulle endringer kommer til å skje, i hvert fall ikke på lang sikt. Fordi vi får også de eliter og «hemmelige grupper» vi fortjener, og en fjernet gruppe (som vi fortjener) vil bare bli erstattet av en ny gruppe (som vi fortjener). «Vibrasjonene», eller la oss kalle det erkjennelsesteori og «paradigme-fengslene», produserer nemlig bare nye slike.
Spørsmålet er da om ikke selve tankesettet og erkjennelsesteorien er et mer fruktbart sted å dykke inn i. Hva slags konsekvens har for eks. den omtrent 400 år lange tidsperioden vi kan kalle det reduksjonistisk-materialistiske samfunns- og vitenskapsparadigmet? Eller dets avfødinger som kommersialisme og såkalte frie markeder? Eller hva med den avspiritualiseringen av enkelte deler av samfunnet, som paradoksalt har ført til en religiøs tilnærming til nesten alle samfunnets sider, blant annet vitenskapen?
Norske myndigheter har allerede blitt en farlig entitet, og verre kommer det til å bli, og det haster med å rykke folk ut av sandkorntilværelsen, samtidig med at man tillater seg å stille spørsmål ved mange av de grunnleggende «samfunnsvibrasjonene» vi påvirkes av.
Denne artikkelen ble publisert av Foreningen lov og helse.
