oss 150 kroner!
13. mai 2021, etter over et år med nedstengning, kunne man lese en tekst av det særs tvilsomme slaget i Aftenposten. I et leserinnlegg, som i sin mangel på spontanitet og følelser minner mest om KI-generert tekst, klaget en anonym forfatter over sin angivelige mors tiltro til diverse konspirasjonsteorier. Moren mener at Joe Biden er død, at Trump egentlig vant presidentvalget i 2020, lar seg ikke vaksinere og tror at jorden er flat. I tillegg nekter hun behandling og medisinering, noe som gir oss en klar indikasjon på at teksten er et falsum.
Det er vanskelig å tro at noen ville ha gått ut i pressen og klaget over en nær persons tro på visse teorier, om vedkommende led av psykiske lidelser og trengte behandling.
De andre som klisje
Innleggets overdrevne og usannsynlig fremstilling er et godt eksempel på menneskers tendens til å tegne klisjefylte bilder av motparten. Især i krisetider, hvor det oppstår et behov for å utpeke syndebukker, males «de andre» på en svært lite heldig og realistisk måte. Bildene tjener ikke bare til å utpeke syndebukker, men også til å skape samhold blant dem som unnslipper stemplet som syndige. Dermed øker avstanden mellom gruppene, mens kommunikasjonen mellom dem blir stadig vanskeligere.
Enda mer splittelse
Denne splittelsesmekanismen kan igjen forsterkes av at tendensen til å svartmale også oppstår hos gruppen som majoriteten utpeker som syndebukker. Stempel som «hjernevasket av MSM» og lignende er like effektive redskap til å splitte folk som «konspirasjonsteoretiker», «pro-putinist» etc. Det gjelder derfor å være seg bevisst hva som splitter og hva som gjør det lettere for folk å kommunisere. For kommunikasjon er en forutsetning for suksess om man er i mindretall. En enkel men likevel svært viktig sannhet.
Forskjellige utgangspunkt
Man må unngå å fremstille meningsmotstandere som klisjéer. Folk som for eksempel kjøper medienes fortelling om Ukraina varierer fra folk som kun skummer nyhetene, folk som identifiserer seg med «underdogen», folk som ikke tør mene annet på grunn av gruppepress, folk som er redde for at verdensbildet deres kan rakne, folk som har vært i en lett psykose siden november 2021, folk som oppriktig tror på fortellingen om det autoritære mot det demokratiske, anti-imperialister med et svart-hvit syn på virkeligheten, folk som tror en liberal, russisk opposisjon snart vil ta makten til folk betale av e-tjenestene osv. Disse fremstillingene er igjen forenklinger, som ikke tar i betraktning relevante nyanser og livene folk lever.
Uten tid og overskudd vil man i liten grad orke å utfordre fortellingene man blir servert. Det kan også være at man er avhengig av stipender, eller frykter andre økonomiske konsekvenser eller at man omgås folk, som gjør at man ikke tør å tenke i andre baner. Et langt liv i økonomisk fremgang kan ha gjort at man har vent seg til en tiltro til myndighetene, som det er vanskelig å kvitte seg med. Frykten for alternativet til de som styrer i dag, kan også stå som en blokkering som hindrer enkelte i å tørre å ta innover seg hvilket vanstyre øvrigheten fører. Frykten for det ukjente er ofte større enn frykten for en åpenlys, dårlig utvikling. Kanskje fordi det ukjente kan være katastrofalt.
Demoralisering
I tillegg kan selve «kritikken» som rettes mot øvrigheten gi folk aversjoner mot å skifte mening. Unyanserte fremstillinger av mediene, næringslivet og politikerne som en enhetlig maskin – like tett sammensveiset og målrettet som Waffen SS og med like godt tak på befolkningen som Hitler – gir neppe folk særlig lyst til å forsøke og gjøre en forskjell. Denne typen karikaturer som man ser i konspirasjonsteorier ala Illuminati, vil for enkelte virke demotiverende mens andre vil finne dem svært usannsynlige. Muligens er de i utgangspunktet skapt av påvirkningstjenestene med akkurat det målet: å demotivere og splitte. For dette er noe helt annet enn teoriene til Marx, hvor det alltid er rom for motsigelser innad i basis (kapitaleierne), innad i overbygget (ideologiprodusentene) og imellom dem. I disse «teoriene», som man ofte møter på sosiale medier, er alt en del av en plan og et gjennomregisert teater, hvis manus omfatter enhver hendelse. I de akademiske versjonene står man ovenfor et uforanderlig system, men essensen er den samme: verden er gitt og man kan intet gjøre.
Fra dystopi til tragikomedie
I virkeligheten forholder ting seg annerledes. Dette ser man for eksempel av medienes dekning av Ukraina. Fra å hylle utdeling av våpen til sivilbefolkningen og påstå at Putin mister grepet, har mediene måttet begynne å sette fokus på ukrainsk våpenmangel og sivile som frykter for å bli tvangsrekrutert. Enheten har med andre ord allerede begynt å slå sprekker, og verre vil det bli når de ansatte i mediesektoren må ta innover seg det kommende nederlaget i krigen som måtte vinnes. Da vil enda flere stille spørsmål ved hvor klokt det har vært å fylle forsidene med ukrainske tall over russiske tap, uttalelsene til folk som Palle Yndstebø og britisk etterretning sine vurderinger av forholdene innad i den russiske hæren.
Kunne aldri gått bra
Etter hvert vil det nok også gå opp for en del hvor korttenkt hele Ukraina-politikken har vært fra starten av. Gitt at Kreml har omtalt Vestens politikk som en eksistensiell trussel for Russland, må man anta at ukrainsk suksess på slagmarken ville ha ført til at Kreml hadde tatt i bruk kraftigere våpen, i verste fall atomvåpen. Om dette ikke hadde ført frem og Putin og hans allierte hadde blitt avsatt, er det ingenting som tyder på at erstatterne ville ha vært vestvennlige liberalere, som hadde fått slutt på krigen. Kuppmakerne man fikk se sommeren 2023 var ledet av Wagner-sjefen Jevgenij Prigozjin. Et alternativ til et vellykket kupp er selvsagt en lang og blodig borgerkrig. Man skal dog være ganske langt ute på viddene for å mene at en langvarig borgerkrig i et land med atomvåpen er å foretrekke fremfor at et annet land må avstå territorium.
Kort sagt har utsiktene til en lykkelig slutt, uten tidlige forhandlinger, alltid vært dårlige, og snart vil flere måtte ta innover seg at de burde ha visst bedre.
Eksistensiell krise
Sammen med Trumps vending av amerikansk utenrikspolitikk gjør dette at store deler av snakkeklassen står overfor en eksistensiell krise – som vil overlappe med den øvrige krisen Vesten er inne i. Flere vil nok forsøke å løse krisen ved å opprettholde fortellingen om Russland som en trussel mot resten av Europa, og gå inn for en massiv opprustning. En slik løsning vil imidlertid være alt for dyr for alle unntatt Norge, noe statsledere som Italias Meloni allerede er klar over. Så med tanke på at heller ikke næringslivet har gode grunner til å støtte rustningspolitikken, er det lite som tyder på at den kommer til å redde den europeiske medie- og politikereliten. Krisen vil vedvare. Inkludert de økonomiske og politiske problemene som vanlige folk sliter med.
Derfor gjelder det for flertallet å komme sammen for å finne løsninger. Første steg på veien dit vil være å kvitte seg med klisjeene som splitter og bedrar oss.
