oss 150 kroner!
Det verste som kan skje Finnmark er at vi blir et museum. Det får vi daglig innprenta fra utbyggingspolitikerne fra Ap, H og den siste tida særlig Nordkalottfolket. Om vi ikke støtter opp om enhver idé om vindkraft, vannkraft, hydrogenfabrikker, datasenter, oppdrett og gruver, så blir Finnmark et museum.
Da vil vi råtne på rot, gå å puske i fjæra med ei gamal roten spissa så vidt vi kan klare å ro ut til der vi brukte å få kokfisk før oppdrettsanlegga kom, eller rusle rundt turistanlegga med våre siste rein for å gi eit falskt bilde av at vi fortsatt har reindrift. Vi vil snakke gammelsamisk og gammelkvensk og verden vil ikke forstå oss, og leve av nådige kulturtilskudd fra der sør der verdiene blir skapt. Vi vil bli et skrantende museum uten framtid. Er det virkelig slik?
Undertegna kom til Finnmark for første gang som turist i 1974 og kom tilbake året etter – for å bli. På 50 år har jeg sett ei stor utvikling i fylket – på godt og vondt. Allerede den gang var det strid om ressursene mellom kystfiskerne og trålerne. Mange fiskebruk sleit hardt og noen måtte legge ned. Likevel var det en kystflåte og en spredt fiskeindustri som vi i dag knapt kan drømme om. Men noe var på veg: Olja. Den var framtida. Politikerne holdt den ene oljekonferansen etter den andre, mens fiskerinæringa og fiskeindustrien gikk for lut og kaldt vann. Hvor var de da ei mengde fiskebruk og Norges største fiskeindustribedrift blei nedlagt? Hvor var de da fjordfiskerne blei kasta på land mens fabrikktrålerflåten vokste, da Finnmarks andel av ilandført fisk gikk ned til en brøkdel? Nei, villfisk var så gammeldags. Nå skulle det være oppdrett og olje. Hvor var de da Repparfjorden fra 1972 blei søppelplass for gruveavfall? De sto og heia på. For fisk var utdatert, ingen kunne leve av det.
Jeg kom til et Finnmark der reindrifta nettopp hadde starta på den store moderniseringa. Skuteren var kommet, mens firehjulingen kom snart etter. Staten la til rette for modernisering og reindrifta skulle bli en effektiv kjøttprodusent. Den gamle samiske måten å drive på var så umoderne, vi kunne ikke leve i et museum. Derfor måtte staten som visste best styre næringa, med nye organisasjonsmåter og flokkstrukturering, slutt på sytingsrein og samarbeid mellom reindrift og fastboende på kysten og i innlandet. Det var Landbruksdepartementet som kunne reindrift, ikke noen uvitende fjellfinner på vidda.
Jeg kom til et Guovdageaidnu, eller Kautokeino som alle da skreiv, der staten hadde fått etablert ei kobbergruve midt i reinbeitet. Kanskje den eneste gruva i Norge som er satt i gang ved stortingsvedtak. Finnmarksvidda skulle moderniseres. Året etter var det stans, med et hundretalls arbeidssøkere.
På den tida flamma det opp en kamp om kraftutbygging. Vi måtte bygge ut Altavassdraget, Skaidivassdraget, Kvalsundvassdraget osv. osv. for lys i husa, modernisering og velstand. Ellers satt vi der og mumla rundt parafinlampa. Som vi knapt fikk parafin til om ikke vi bora etter olje på fiskefelta.
Museum – det var det knapt med. Det var stort sett noen ildsjeler mot strømmen som ville ta vare på gamle ting, offentlig støtte var det vanskelig å få. Vi hadde jo ingen fortid å ta vare på. Det tyskerne ikke fikk brent brant folk sjøl i etterkrigstida, for å bli norske og moderne. Noen gjenstridige skreiv likevel bygdebøker, ofte til blanda mottakelse og minimal finansiering. Minst et kommunestyre gjorde vedtak om at man IKKE ønska noen bygdebok. Den samme kommunen ønsker i dag vindturbiner over hele kommunen så man blir kvitt den gammeldagse reindrifta.
Det var jo moderne vi skulle bli. Men noen tok til orde mot forkastinga av fortida. Reidar Nielsen skreiv boka «Folk uten fortid», også til blanda mottakelse fra dem som ville det skulle være slik. Arvid Petterson trakk historia fram i lyset og tok for et par år siden til motmæle mot dem som ser museum som et skjellsord.1 Etter hvert kom det museer til både her og der, vi fikk Gjenreisingsmuseum, Grenselandsmuseum, Alta museum med helleristningene, Varanger Samiske Museum og vi fikk museumsregioner som skulle samordne arbeidet.
Museene har blitt turistattraksjoner og arbeidsplasser, ikke minst har de bidratt til bevisstgjøring om vår egen arv. Ved sida av dette har vi fått samiske og kvenske institusjoner som skal ta vare på språk og kultur. I Guovdageaidnu arbeides det for et felles senter for natur, kultur og verdensarv. Men hvorfor det? Det er jo så gammeldags? Hvorfor skal vi være så sære her nord? Hvorfor kan vi ikke snakke engelsk som andre folk? Hva skal vi med natur? De fleste moderne land i Europa og USA klarer seg jo godt uten. Hva skal vi med matproduksjon? Vi får jo kjøpt mat på butikken. Det er så umoderne å fiske, plukke bær, dyrke jorda og gjete rein. Det er så museum.
Jo, vi skal ha Finnmark som museum! Vi skal fiske på fjorder uten oppdrettsforurensing, vi skal dyrke jorda i fjorder og daler, vi skal gjete rein på vidda og på kysten. Og vi skal spise sunn, vill fisk fra hav, elver og innsjøer, spise finnmarkske poteter og sau- og reinkjøtt, elgkjøtt, ryper og måsegg, drikke reint vann, Finnmarks-melk og krøkebærsaft. Og vi skal selge dette på restauranter, kafeer og turisthoteller. Vi skal vise verden at det går an å ta vare på naturen, leve i den og leve av den uten å ødelegge det vi har igjen. Og vi skal bygge ut de små og fattige lokale museene, naturinformasjonssentrene og kulturinstitusjonene til noe vi kan være stolte av å vise bort, der våre etterkommere kan se hva de kommer fra. Vi skal ha ei framtid der museum ikke er et skjellsord, men et honnørord.
I disse urolige krigstider snakkes det så mye om beredskap. Men beredskapen synes å være begrensa til å være væpna til tennene og rasere ennå mer natur med militære anlegg og øvinger. Hvor blir det av den viktigste beredskapen vi trenger om vi blir stengt av fra de mange forsyninger vi regner som en selvfølge? Hvor blir det av evnen til dyrke og høste mat fra den naturen vi har? Kompetansen til å bo her. Klare det forfedrene gjorde da de rømte fra tyskerne og bodde i huler og gammer? Hvor blir det av kompetansen til å overleve og orientere seg den dagen internettet ikke virker? Hvor finner vi den kunnskapen? Kanskje vi kan lære noe på museum?
Svein Lund
frivillig finnmarking i 50 år.
1https://www.sagat.no/finnmark-skal-ikke-bli-et-museum/19.40896
