oss 150 kroner!
Fascismen har gjenoppstått i Europa, med nynazister forkledd som nasjonalister – spesielt i Ukraina, der et høyreekstremt regime strammer grepet.
Strategic Culture Foundation, 5. mai 2025
Nå som 9. mai nærmer seg, forbereder Russland seg på å minnes frigjøringen og nederlaget til nazistene, som styrte Tyskland og Østerrike (etter Anschluss i 1938), fra 1933 til 1945. I løpet av denne tiden invaderte de en rekke europeiske land og lanserte den forferdelige Operasjon Barbarossa – et forsøk på å erobre Sovjetunionen.
Utover deres jakt på livsrom, Lebensraum, forsøkte nazistene å «rense» okkuperte territorier for jøder, rom-folk, ikke-ariere, kommunister og politiske motstandere. Dette var etnisk rensing, men nazistene var banebrytende med industrialiserte metoder for sine grusomheter. Opprinnelig stolte de på masseskytinger, men introduserte senere gasskamre ved hjelp av Zyklon-B, og hevdet at dette var mer «effektivt» og sparte egne soldater for psykologiske traumer. Likevel krevde masseskytinger fortsatt hundretusener av liv, først og fremst jøder, i Ukraina, Polen, Hviterussland og de baltiske statene.
Et av de mest beryktede stedene er Babi Yar nær Kiev, hvor ukrainske kollaboratører myrdet omtrent 34.000 jøder, 29.–30. september 1941. Som nyere dokumentarer avslører, manglet nazistene tilstrekkelig arbeidskraft til å utføre slike massakrer alene.
Ved krigens slutt ble 8.500 ukrainske soldater som var medlemmer av SS Galizien-divisjonen og involvert i avskyelige forbrytelser – innvilget flyktningstatus i Storbritannia, og mange emigrerte senere til Canada. Den nylige hedringen av naziveteranen Yaroslav Hunka i Canadas parlament, understreker hvordan nazismen vedvarer i Vesten.
Litauen led et av de høyeste jødiske dødstallene, med opptil 90% av den jødiske befolkningen utryddet under nazistisk styre og med lokalt samarbeid. Ponary-massakren, overvåket av tyske SD og SS, men utført av litauiske dødsskvadroner (Ypatingasis būrys), krevde rundt 100.000 liv – for det meste jøder, polakker og russere – mellom juli 1941 og august 1944.
I Hviterussland står Khatyn-massakren som et spesielt brutalt eksempel. 22. mars 1943 massakrerte Schutzmannschaft-bataljon 118 – hovedsakelig bestående av ukrainske kollaboratører, hjulpet av SS-Sonderbataillon Dirlewanger – nesten hele landsbyen som gjengjeldelse for partisanangrep. Over 90% av hviterussiske jøder (mer enn 600.000 mennesker) ble utryddet i masseskytinger. Minst 5.000 hviterussiske landsbyer ble brent, ofte med alle innbyggere drept – noen med opptil 1.500 ofre – som straff for partisanstøtte. I motsetning til i Ukraina og Baltikum, motsatte de fleste hviterussere seg nazistene, og opprettholdt et kommunistisk og multietnisk samfunn beslektet med det bredere Sovjetunionen.
Polen led enorme lidelser under Nazi-Tyskland og dets kollaboratører i aksemaktene. Okkupasjonen førte til systematisk folkemord, spesielt rettet mot jødiske polakker, da nazistene så på slavere og jøder som rasemessig underlegne, «undermennesker» som skulle utryddes. De fleste konsentrasjonsleirene utenfor Tyskland lå i Polen, med Auschwitz som den mest beryktede. Auschwitz ble etablert i 1940 etter nazistenes erobring av Polen, og så anslagsvis 1,1 millioner dødsfall på under fem år – 1 million jøder, 70.000 polakker, 21.000 roma-folk og sinter, 15.000 sovjetiske krigsfanger og 12.000 andre (tsjekkere, hviterussere, jugoslaver, franskmenn, tyskere og østerrikere). Den sovjetiske røde armé frigjorde Auschwitz den 27. januar 1945.
I dag ulmer nazismen fortsatt i Europa. Russland, som nå kjemper mot gjenoppblussende nazisme i Ukraina, har blitt utestengt fra minnemarkeringer om Holocaust – en fornektelse som er symbolsk for Europas dvelende fascistiske tendenser.
Øst-Europa og Russland bar hovedtyngden av lidelsene som Operasjon Barbarossa forårsaket, men omfanget av grusomheter ville vært umulig uten lokalt samarbeid – spesielt i Ukraina og Baltikum. Den dag i dag forbyr Litauen diskusjon om sin medvirkning til Holocaust, inkludert drap på jøder, kommunister og andre motstandere.
Vest-Europa var også vitne til nazistenes brutalitet. I Frankrike førte massakren i Oradour-sur-Glane, den 10. juni 1944, til at SS ødela landsbyen og brente 643 sivile levende i kirken. I Nederland førte en razzia i Putten, den 1. oktober 1944, til deportasjonen av 602 menn – hele landsbyens mannlige befolkning – til tyske konsentrasjonsleirer; bare 48 overlevde.
Rotterdam, en arbeiderklasseby med sterke sosialistiske og kommunistiske sympatier, led enormt. 14. mai 1940 utslettet tyske bombefly det historiske sentrum. Senere, under sultvinteren 1944–1945, ble Rotterdam – i likhet med Leningrad – beleiret, med mat reservert for okkuperende tyskere. Over 20.000 døde av sult og kulde. Byen ble utsatt for henrettelser og deportasjoner, og ble Nederlands siste frigjorte by.
I Serbia og Hellas ble hele landsbyer jevnet med jorden under operasjoner mot partisanene. I Hellas skiller Kandanos og Viannos-massakrene seg ut. I Serbia drepte Wehrmacht over 2.700 sivile i Kragujevac-massakren (oktober 1941) og 2.000 i Kraljevo-massakren. I desember 1941 hadde tyske represalier krevd 20.000–30.000 serbiske liv – ikke jøder, men lokalbefolkningen som motsatte seg nazistenes okkupasjon.
Åtti år senere har Vest-Europa slettet mye av denne historien, og omskrevet fortellinger, for å klandre Tyskland og Russland like mye for krigen. Minnemarkeringer (som Russland er ekskludert fra) fokuserer på konsentrasjonsleirer og D-dagen, og bagatelliserer Sovjetunionens sentrale rolle. Fascismen har gjenoppstått i Europa, med nynazister forkledd som nasjonalister – spesielt i Ukraina, der et høyreekstremt regime strammer grepet. Nok en gang ser Europa bort og gjør Russland til syndebukk, i stedet for å konfrontere sin egen medvirkning.
Denne artikkelen er hentet fra Strategic Culture Foundation:
Europe is erasing WWII’s truth – but Nazi crimes must never be forgotten
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
