oss 150 kroner!
Det er i år 50 år siden Vietnamkrigen tok slutt. Eller Amerikakrigen, som vietnameserne gjerne kaller den.
Dette er den tiende og siste artikkelen fra/om Vietnam etter mine reiser i januar/februar.
Vietnamesiske barn lærer på skolen at Vietnam var i krig med USAs regjering, ikke folket der. Det er en flott måte å jobbe for fred og forsoning på. Slik finnes det lite nedarvet hat mot USA blant vietnameserne.
«Tårer og triumf: Veteraner minnes frigjøringen av Sài Gòn 50 år senere», meldte Vietnam News 29. april, som er dagen før Dagen.
Vietnameserne måtte gjennom to, mer begrensede kriger til før de fikk en anledning til å bygge hele landet. Den kambodsjansk-vietnamesiske krigen rundt årsskiftet 1978/79 https://en.wikipedia.org/wiki/Cambodian%E2%80%93Vietnamese_War og den kinesisk-vietnamesiske krigen som fulgte av denne, fra februar til mars 1979. https://en.wikipedia.org/wiki/Sino-Vietnamese_War
Hvordan har Vietnam klart seg siden da? For det første har befolkningen nesten doblet seg, fra 54 millioner til ca 100 millioner, slik at Vietnam nå er på 16. plass i verden målt i antall mennesker. Men veksten i folketallet kan ha stoppet opp nå.
Hva med økonomien eller de materielle kårene? Jeg liker ikke å bruke AI som fasit, men dette dreier seg om statistikk, så her stoler jeg på Grok/X. Det at Vietnams BNP har vokst er da heller ikke kontroversielt.
«Etter gjenforeningen i 1975 og frem til midten av 1980-tallet var økonomien preget av sentralisert planlegging, lav produktivitet og ettervirkninger av krig, inkludert internasjonal isolasjon og tap av utenlandsk støtte etter okkupasjonen av Kambodsja i 1979. BNP per innbygger var på denne tiden under 200 USD, noe som plasserte Vietnam blant de fattigste nasjonene globalt. Veksten var minimal eller negativ i denne perioden, med store utfordringer som matmangel, inflasjon og ineffektivitet i produksjonen.
Gjennombruddet kom med Đổi Mới-reformene i 1986, da Vietnam begynte å liberalisere økonomien, åpne opp for utenlandske investeringer og fremme eksport. Fra slutten av 1980-tallet og gjennom 1990-tallet tok veksten fart. BNP vokste med en gjennomsnittlig årlig realvekst (justert for inflasjon) på rundt 7–8 % i denne perioden. I 1995 nådde BNP omtrent 20,7 milliarder USD, og ved år 2000 hadde det steget til 31,2 milliarder USD. Eksport av jordbruksprodukter som ris og kaffe, sammen med en begynnende industriell sektor, bidro sterkt til denne oppgangen. Samtidig økte BNP per innbygger til rundt 400 USD innen 2000, noe som reflekterte en gradvis bedring i levestandard».
Økningen i levestandarden har synlig materialisert seg ved at scootere/motorsykler i dag nesten fullstendig har erstattet tråsykler. Det var noe av det første som slo meg, på bussen inn fra Tan Son Nhat International Airport, ved, eller rettere sagt i, Ho Chi Minh-byen. Scootere og lettere motorsykler var fullstendig dominerende i bytrafikken. Jeg tror gjennomsnittet må være over 10 scootere/motorsykler pr bil. Det var nok flest scootere, ofte tre eller hele fire (to voksne og to barn) på en. Til og med inne i lobbyen til et av hotellene jeg bodde i var det parkert scootere/motorsykler.
Trafikksikkerheten i Vietnam er et annet tema. «Vietnam rapporterte over 21.000 trafikkulykker i 2024, og etterlot nesten 10.000 mennesker døde».
I Norge dør det hvert år ca. 100 i trafikken. I Vietnam dermed ca. 5 ganger så mange korrigert for folketall. Men likevel erfarte jeg ikke det minste uhell i løpet av opptil flere hundre timer jeg må ha tilbragt langs vietnamesiske gater og veier, til fots, sittende bakpå en scooter eller i bil/buss. Jeg ble overrasket av meg sjøl da jeg etter et par uker ble vant med denne trafikkulturen, som jeg først ble skremt av, og så og si ble en del av trafikkmølja.
Tunnelbane-prosjekter og annet som kan redusere dødeligheten og bedre flyten i trafikken i byene og på landeveiene er iverksatt. «Historisk prestasjon: Vietnams første metrolinje åpner i Ho Chi Minh-byen».
«Trafikksikkerheten i Vietnam forbedres betydelig to uker etter at det ble innført høyere bøter. Den nye forordningen har ført til en reduksjon i trafikkulykker, dødsfall og skader, ifølge trafikkpolitiet».
«På 2000-tallet akselererte veksten ytterligere, spesielt etter at Vietnam ble medlem av WTO i 2007. Dette styrket landets posisjon som en eksportdrevet økonomi, med fokus på tekstiler, elektronikk og industriprodukter. I 2010 var BNP oppe i 115,9 milliarder USD, og landet opplevde en gjennomsnittlig årlig vekst på 6–7% gjennom tiåret. I 2020, til tross for pandemien, opprettholdt Vietnam positiv vekst på 2,9%, og BNP nådde 346,6 milliarder USD. I 2023 ble BNP rapportert til omtrent 429,7 milliarder USD, med en realvekst på 5,05%, ifølge Verdensbanken. BNP per innbygger har også steget betydelig, til rundt 4.324 USD i 2023.
Siden 1980 har Vietnam altså gått fra en kriserammet økonomi til en av Sørøst-Asias mest lovende, med en nesten 70-dobling av nominelt BNP i dollartermer (uten justering for inflasjon eller valutasvingninger). Veksten har vært drevet av reformer, utenlandske investeringer, eksport og en gradvis overgang fra jordbruk til industri og tjenester. Likevel har landet møtt utfordringer som økonomisk ulikhet, miljøbelastning og en avtagende vekstrate i senere år, delvis på grunn av globale økonomiske forhold og demografiske endringer. Frem mot 2025 anslås BNP å nå rundt 506 milliarder USD, med fortsatt positiv, men noe moderert vekst på 6–7%, ifølge prognoser fra IMF og Verdensbanken.
Denne utviklingen viser hvordan Vietnam har transformert seg fra en lukket, fattig nasjon til en mellominntektsøkonomi med ambisjoner om å bli et høyinntektsland innen 2045».
Mye av næringsvirksomheten i Vietnam foregår ‘svart’, altså uten at inntektene oppgis til myndighetene samt at myndighetene later til å akseptere det eller se mellom fingrene på det, så lenge folk klarer seg sjøl og ikke lager trøbbel, ut fra en tankegang om at det er hjelp til selvhjelp.
Den sosialistiske republikken Vietnam, som er det offisielle navnet, er en ettpartistat. Men når det gjelder mulighetene for å etablere næring er Vietnam langt friere/demokratisk enn Norge og derfor også mindre sosialistisk/kommunistisk enn Norge.
Det finnes få husstander som ikke har en egen business, fortalte Geir Gussiås meg. Han har bodd i Vietnam i ca ti år. Jfr intervju: Geir Atle Gussiås – nordmann med edle interesser i Vietnam | steigan.no Det var ellers noe jeg kunne se med egne øyne, da det nær sagt overalt finnes forskjellige typer næringsvirksomhet på fortauene utenfor boligene.
Vietnameserne bor for det meste i små eneboliger evt i rekke, med business utendørs på fortauene. Det er spesialiserte virksomheter som salg av en eller få matretter/drikke, service/reparasjon/vask av scootere/motorsykler, hårklipp, barbering mm.
«Vietnamesisk banh mi har blitt rangert som nummer 2 på Taste Atlas’ liste over «verdens 100 beste smørbrød», og får ros for sin unike blanding av vietnamesiske smaker og fransk innflytelse». https://vietnamnet.vn/en/vietnam-s-banh-mi-continues-to-gain-global-culinary-recognition-2366962.html Banh mi selges på gata, som det meste i Vietnam. ’Street food’.
Jeg så en ung mann som vasket motorsykkel med tannbørste, der det ikke var mulig å komme til med grovere redskaper. Rundt omkring kunne det sitte en dame med en symaskin som sydde eller reparerte klær for forbipasserende eller som tilbød vask av klær, en mann som satt med en maskin som slipte eller polerte metallgjenstander, som spikket pinner av bambus mm.
Mye av dette er sjølsagt veldig monotont og til dels hardt arbeid, som industri i Norge, så man skal ikke romantisere det. Men som Anders Krystad sier i sin guide, Welcome to my Hue, der han har bodd i 20 år:
«Vietnameserne er hardtarbeidende mennesker. Arbeidsmoralen er høy, og folk lærer lett. Siden det er liten økonomisk støtte til arbeidsledige, er det viktig å finne måter å forsørge seg på. Du vil ikke se mange tiggere, men mange mennesker som arbeider hardt for å overleve» (side 123).
Vietnameserne har rett til å bruke det offentlig rom på en annen måte enn i Norge. Til og med inne på området til politistasjoner, ble jeg fortalt av Valentine Phuong, som har bodd i Norge i mange år. Kun fantasien setter grenser for hva som blir solgt eller tilbudt av varer og tjenester. Men sex ble jeg ikke tilbudt, som for eksempel på Cuba. Skjønt det ble reklamert med massasje rundt omkring. Jeg testet ikke hva det omfattet.
Løk som lå til tørk på et fortau i Nha Trang.
Økningen i levestandarden har ikke skjedd jevnt fordelt i befolkningen. Heller ikke i Vietnam.Det sosiale sikkerhetsnettet, lege, helse og skoletjenester er heller ikke utbygget som i Norge. Anders Krystad om barn han har møtt gjennom sin virksomhet for fotball i Hue/Vietnam:
«Dette er barn som i de fleste tilfeller nesten ikke har noe. Fortsatt er noen skoler av lav kvalitet, selv lokale myndigheter forsøker å fornye skolebygningene. For bare noen år siden ble et tak tatt av en storm, heldigvis uten skader eller tap av menneskeliv. Skolebøker mangler, mange lærere ville hatt godt av mer moderne metoder og pedagogikk, men gjør fortsatt sitt beste. Foreldre presser ofte på for at barna deres skal jobbe i ung alder, hjelpe til på gården eller familiebedriften, eller ta hensyn til yngre søsken når foreldrene må jobbe, i stedet for å satse på en akademisk karriere. Nam Đông-distriktet har en høy andel etniske minoriteter, og fravær og frafall er høyt, spesielt blant jentene. Fattigdom er svært synlig, selv folk jobber hardt.
Mange spiller med bare føtter, eller ved at ett par sko eller fotballsko deles. Første omgang med en sko på høyre fot, andre omgang på venstre. Fotballen lider ikke under mangelen på dyrt utstyr, baller og smekker gjør susen. Eller kanskje de sparer sine beste treningssko til deltakelsen i en turnering i storbyen»?
De vietnamesere jeg fikk i tale syntes likevel jevnt over å være tilfredse, stolte av landet sitt og optimistiske. Vi må huske at Vietnam etter frigjøringen startet på et veldig lavt nivå av velferd.
Vietnam er også mer teknologisk framskredent enn jeg trodde på forhånd, med utstrakt bruk av mobiltelefoner som betalingsmiddel og med bruk av automatiske oversettere fra tale så vel som fra skrift.
«Vietnameserne spiser alt», som Anders Krystad sier i sin guide. Men det handler også om hvor frodig Vietnam er og dermed hvor stort mangfold det hele året finnes av fersk spiselig frukt, grønnsaker, dyr og fiskearter, samt om hva vietnameserne måtte lære seg grunnet ren nød da det var dårlige tider.
Hvordan har Vietnam, som regnes som et diktatur, klart å komme seg unna USAs ’klør’? Noen ’diktaturer’ er tydeligvis likere enn andre, tenkte jeg, inntil Valentine Phuong fortalte meg at USA faktisk har prøvd seg på ’regime chance’ også i Vietnam. Dette på en måte som USA/NATO/EU har lyktes med i andre land, som Ukraina, gjennom såkalte NGOer, organisasjoner som i navnet (non governmental organisations) er uavhengig av stater, men som i virkeligheten er avhengig av penger fra USA og allierte land, samt oligarker som George Soros.
Hvorfor tillater Vietnam at de er der, spurte jeg. Det er best å holde fienden tett på, svarte Valentine, underforstått at det da er lettere å følge med på hva de gjør. Men likevel beklaget Vietnam at USA trakk tilbake sin USAID etter at Trump ble president.
En ny verdensorden melder seg nå. Vietnam kan sies å være på den rette siden av historien, i alle fall på den siden som kommer relativt styrket ut av endringene på bekosting av NATO og EU-landene. Vietnam klarte seg også bra under coronaen. Det at Vietnam søker seg til BRICS var en forutsigbar virkning av de endringene som nå pågår. «Vietnam og BRICS-landene fremmer multilateralisme og enhet».
«President Xi Jinping understreket mandag at Kina og Vietnam må stå opp mot det han omtaler som mobbing, en uttalelse med tydelig henvisning til handelskrigen USAs president Donald Trump har innledet».
Som nordmenn har vi godt av å få vite at Norge var med på å framprovosere Vietnamkrigen:
