oss 150 kroner!
New York Times omskriver historien om krigen i Ukraina.
De sier at «Historien er skrevet av seierherrene». Heldigvis vet vi at det ikke alltid er sant. Historien er skrevet av de som kan hevde den mest tiltalende fortellingen. De som byr på den mest karismatiske og forførende historien – selv de som er beseiret i kamp – kan stige opp, om ikke som seierherrer, så som vinnere: Æret som de som seiret i slag etter slag, bare for til slutt å bli slått ned av overveldende odds.
Gjengitt med tillatelse fra The Realist Review.
Etter den amerikanske borgerkrigen omfavnet en ødelagt konføderasjon fortellingen om den tapte saken, og antydet at sørstatsånden hadde overskredet det fysiske utfallet av kampen, og sto rakrygget og ubøyd i nederlag: «Sørstatene vil reise seg igjen!» Faktisk, ved å demontere Rekonstruksjonen* og hevde statens selvstyre, holdt førstnevnte fast ved både sin kulturelle samhørighet – «Confederate Nation» – og den lidenskapelige identiteten den hadde smidd i krig. Dette representerte, i dagens ord, en slags «forløsning».
*(Reconstruction er i amerikansk historie navnet på perioden 1865–1877, årene etter borgerkrigen. Etter seieren besatte nordstatene (unionen) sørstatene militært og sørget blant annet for at hvite «opprørere» mistet stemmerett, mens de svarte i prinsippet nå fikk benytte seg av den. Kilde: reconstruction – Store norske leksikon O.a.)
The Lost Cause ble dermed deres «historie» – en fortelling så dominerende at den definerte sørstatenes mening og oppdrag, og skapte et politisk samhold som var sterkt nok til å drive nasjonal politikk. Dessuten fengslet fortellingen den amerikanske fantasien og fanget folkelig sympati i et århundre, spesielt blant romanforfattere, manusforfattere og historikere: Tenk på Douglas Southall Freemans autoritative Lee’s Lieutenants, eller Margaret Mitchells Gone with the Wind.
I en slags ubevisst hyllest kan The New York Times’ filmatiske krønike – «The Partnership: The Secret History of the War in Ukraine» – best tilnærmes som den første salven i en ny Lost Cause – en tapt sak – fortelling. Adam Entous’ «rapportering» forstås dermed best som å stake ut en vei for ukrainsk overskridelse i krig – etter nederlag. Videre har den også til hensikt å omforme hvordan vi tenker på Amerikas «skjulte rolle». Historien han forteller forvandler amerikansk «hjelp og assistanse» til et heroisk partnerskap mellom ukrainske og amerikanske høytstående offiserer, som sammen kjemper skulder ved skulder mot nådeløst fiendtlig mørke, som et «Band of Brothers» – The Fellowship of the Ukraine – Ukrainas brorskap – som holder orkens tidevann tilbake. (Orker er eventyrfigurer, vanligvis framstilt med et mørkegrønt uhyggelig utseende og med store tenner stikkende ut av munnen. Orker er kjent fra både historier, film, videospill, rollespill og lignende. Ork er avledet fra orc, avledet fra det latinske Orcus som var et annet ord for den romersk-greske guden Pluto/Hades som hersket over underverden og de døde, og kan sammenlignes i Bibelsk forstand med demoner og lignende, o.a.). Dermed kan Ukraina, og dets amerikanske mesterhjerner, overvinne nederlag.
For å røyke ut hvorfor New York Times har påtatt seg denne innsatsen, er det nødvendig å verdsette narrativets – fortellingens sanne kraft i krig. «Fortelling» er i dag et overbrukt kunstbegrep innen markedsføring og politisk analyse, fokusert på å finne ut hva som skaper merkevare- eller partilojalitet: Hvor historier kan ha kraften til å overbevise. Derimot er krigsfortellingen helt annerledes, ved at den berører direkte naturen til kollektiv mening og identitet i sammenheng med død og offer for nasjonens overlevelse. Fortellinger etter krigen blir et vitnesbyrd om felles nasjonal kamp. Dermed vitner de ikke bare om det som er eksistensielt, men også det som er hellig. Selv hvis krigen ender med nederlag, kan historien som skrives gripe fremtiden, og fornye en nasjons identitet.
Suksessen til Lost Cause demonstrerer kraften i transcendental – overskridende fortelling. Hvis Konføderasjonen kunne gjenvinne seg selv etter et bittert nederlag, kan styrkene til Det demokratiske partiet gjøre det samme?
Biden-administrasjonen solgte riktignok USA/NATO-oppdraget i Ukraina som et slags korstog for demokrati, et salvet oppdrag i kampen mot ondskap (autokrati). Men etter tre år har USAs første folkelige entusiasme for stedfortrederkrigen mot Russland avtatt. Til en viss grad representerer Team Bidens nederlag i presidentvalget i 2024, en avvisning av USAs forvikling i krigen. Dessuten taper Ukraina krigen, og er nå nær ved å tape katastrofalt. Tilhengere av krigen klandrer Biden-administrasjonen for dens nøling, mens motstandere av amerikansk engasjement ser hele satsingen som en fiasko, som har såret USAs verdensanseelse og autoritet alvorlig.
Alle føler at krigen har nådd sluttfasen. Allerede er konkurrerende fortellinger om Biden-administrasjonens arroganse, udugelighet og endelige fiasko i ferd med å feste seg. I mellomtiden er et seirende Team Trump – hvis det kan følge opp sitt løfte om å avslutte krigen – posisjonert til å påtvinge sitt eget narrativ: Å skrive historien.
Derfor har New York Times lansert en historie som sannsynligvis er et forsøk på å bli Demokratenes hellige syn på Ukraina-krigen: Deres helt egen, veldig tapre, veldig edle tapte sak. Tenk på dette svært velstelte, masserte og veldig lange stykket som «sammendraget» for den store bomben som kommer, den politiske elitens helt egne Tatt av vinden.
Sammendraget fra The Times avslører hvordan en Lost Cause-narrativ strategi fungerer. Den har fire mål, og skal realiseres gjennom ekspert-retorisk manipulasjon.
For det første, å presentere det amerikansk-ukrainske brorskapet av høytstående offiserer som et heroisk standpunkt for demokrati mot ondskap, i de høyeste tradisjonene av amerikansk uselviskhet og offervilje. Som en siste dagers Plutark* skisserer Entous generalene i brorskapet som større enn livet, homeriske skikkelser, fulle av lidenskap, kameratslig engasjement og ja, til og med tårer. Historien ender med forsvarsminister, Lloyd Austin, «en solid og stoisk blokk av en mann … blunker tilbake tårene», som Lee på Appomattox. Entous viker ikke unna å trekke i «senene og nervene som støtter hjertet».
*(Gresk filosof, platonist, historiker, biograf, essayist og prest i Apollos tempel. O.a)
For det andre, for å vise hvor nær dette «partnerskapet» kom seier, der den sunne militære beslutningen til amerikanske mestere av krig, tilbød flere måter å vinne på. For å gjøre dette forslaget troverdig tyr Entous, Times-reporteren, til slu retorisk kirsebærplukking: Å male virkningen av amerikanske våpen som enorm og «spillendrende», å antyde at amerikanske generalbrødre hadde en klar vei til seier, og å skape inntrykk av at Russland var militært svakt og sårbart.
For det tredje, å innrømme at ukrainske ledere, uansett hvor trofaste og sanne de er, lot muligheten for seier unnslippe deres grep mer enn én gang, noe som førte til nederlag. For eksempel unnlot ukrainske generaler å lytte til amerikanske råd under den såkalte «motoffensiven». Amerikanerne skyldte det ødeleggende nederlaget på ukrainsk operativ stahet. Brorskapet var i ferd med å sprekke: «… Viktige relasjoner ble opprettholdt, men det var ikke lenger det inspirerte og tillitsfulle brorskapet fra 2022 og begynnelsen av 2023». Her setter Entous og Times opp en ukrainsk syndebukk. «Hadde de fulgt vår veiledning …» hvis bare, virkelig. Ord som «brutt tillit og svik» blir slengt rundt. Modige kamerater, ja; likevel kan ukrainske generalbrødre fortsatt pekes ut for deres nederlag på slagmarken.
Til slutt søker narrativet å legge den overordnede årsaken til nederlaget ved føttene til republikanere, som er redde for å ta nettopp den risikoen seieren krever: Først ved å hemme den amerikansk-ukrainske krigsinnsatsen, og deretter ved å innrømme nederlag på forhånd, samtidig som Russland får seieren. Dermed håper Times Lost Cause å sette i gang en politsk omskriving fra Demokratene, av historien, som etterlater Team Trump med nederlagets stank, samtidig som den viser den strategiske mesterkloen til Team Biden, om enn tragisk sabotert av heroiske, men sneversynte ukrainske ledere, og kynisk dolket i ryggen av korrupte republikanske politikere, som er villige til å gjøre hva som helst for å få ned Demokratene, selv om det betyr å styrte «Demokratiene» og hele Sivilisasjonen i et kræsjende nederlag.
Derfor er Lost Cause – den tapte saken, ment i fremtiden å være et rustfritt moralsk motpunkt til et skammelig krigsutfall, som kan klandres helt og holdent på Republikanerne.
Men hvilke bevis er det for at dette er en bevisst narrativ strategi? Som en militæranalytiker dypt inne i «etterretningssamfunnet» forteller meg: «Nesten alt i dette er topphemmelig … likevel følte 300 tjenestemenn i EUCOM* seg frie nok til å diskutere dette». La det være klart: Sammendraget fra The Times er ikke bare bevisst: Det var kjærlig orkestrert. *(USAs europeiske kommando. O.a.)
Men for å blende oss ordentlig med sin feilfrie kinematografi, måtte «The Partnership» vinne og fjerne det som er kjent som «grunnleggende sannhet». Mens fortellingen spinner en dristig historie om hemmeligheter som avsløres, viser denne løftingen av sløret bare det den vil at vi skal se. Hver omtale av «russere» er ledsaget av et hånlig ord – «udugelig», «frykt», «panikk», «provisorisk», «råtnende», «selvtilfreds», «kollapsende», «overrumplet» – og når det gjelder tapene deres, er det alltid russiske «tap hadde økt», eller «noen av deres tyngste tap i krigen», eller de «mistet et stort antall soldater». Enda verre, russiske tap blåses snedig opp ved å viske ut skillet mellom sårede og døde, for å antyde at tapsraten massivt favoriserer Ukraina. Det stikk motsatte er sant, og har vært sant siden krigen begynte.
Tap er den avgjørende faktoren i en utmattelseskrig. Likevel har New York Times og maktens meglere bak denne artikkelen ikke noe annet valg: De må lyve, og lyve stort, hvis de skal ha noe håp om å selge narrativet om den tapte saken. Å gjøre noe annet ville være å innrømme 1) At denne krigen var tapt før den begynte, 2) At USA underla seg det korrupte regimet i Kiev for å utkjempe en krig for å tvinge ned Russland, ikke for å redde Ukraina, og 3) At USA bare brydde seg om å kveste Moskva, selv om det betydde selve ødeleggelsen av det ukrainske folket. Gjennom hele fortellingen siterer Entous amerikanske helter fra brorskapet, som presser sine ukrainske brødre til å «få 18-åringene deres inn i spillet» – med andre ord, å omfavne reduksjonen av hele deres voksne mannlige befolkning, for å oppnå drømmen til Team Bidens keiserlige hoff.
Men når krigen tar slutt, vil «sannheten komme ut», og alt vil forandre seg. Videre definerte den opprinnelige Lost Cause, som Konføderasjonens etterliv, identiteten til et samfunn av millioner i mer enn et århundre. I sterk kontrast har den nye Lost Cause, for å bruke et uttrykk helliget av Team Biden – og sitert av Entous – «alle de klassiske kjennetegnene» av en PSYOP.
Michael Vlahos er seniorstipendiat ved Institute for Peace & Diplomacy. Han er forfatter av boken Fighting Identity: Sacred War and World Change. Over flere tiår har han undervist i krig og strategi ved Johns Hopkins University, Naval War College og Centro de Estudios Superiores Navales (CDMX) og er en ukentlig bidragsyter til The John Batchelor Show.
Han har forfattet flere bøker utgitt av Johns Hopkins/SAIS og det amerikanske utenriksdepartementet, og hans kommentarer har dukket opp i Washington Quarterly, Foreign Policy, Foreign Affairs, National Review og Times Literary Supplement.
Denne artikkelen er hentet fra The Realist Review:
America’s New Lost Cause by Michael Vlahos
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
