oss 150 kroner!
Filosofen Jürgen Habermas etterlyser mer opprustning i Europa. I en gjesteartikkel for «Süddeutsche Zeitung» stiller han seg i spissen for ei rask militarisering av EU.
Til tross for sin økonomiske overvekt har USA gitt opp sitt politiske krav om å være hegemon, skriver Habermas. Den amerikanske regjeringa under president Trump søkte også tilnærming til Russland. Habermas vitner om splittelse i Vesten og advarer mot et stadig mer autoritært lederskap i USA.
«Medlemslandene i Den europeiske union må styrke og kombinere sine militære styrker, ellers vil de ikke lenger telle politisk i en verden i geopolitisk endring og de vil falle fra hverandre», argumenterer sosiologen. Habermas ser på utviklinga av militære kapasiteter som fremfor alt en eksistensiell nødvendighet for EU.
Samtidig stiller Habermas spørsmålet om EU vil bli oppfattet som en uavhengig militær maktfaktor på globalt nivå, så lenge hvert av dets medlemsland til sjuende og sist kan bestemme suverent over strukturen og utplasseringa av sine væpnede styrker.
Europeisk hær som modell for framtida?
Habermas kommer til den konklusjon at EU bare kan oppnå geopolitisk uavhengighet med evne til å handle kollektivt, også når det gjelder bruk av militær makt. Dette vil sannsynligvis påvirke Forbundsrepublikkens suverenitet. Habermas skriver: «Dette gir selvfølgelig den tyske regjeringa en helt ny oppgave. Den vil da måtte overvinne en politisk terskel for europeisk integrasjon som den tyske føderale regjeringa under Schäuble og Merkel iherdig hadde insistert på å unngå».
På prioritert plass i Klassekampen
Naturligvis ble artikkelen til Habermas slått stort opp i Klassekampen. Redaktør Bjørgulv Braanen har lenge vært en stor beundrer av den tyske filosofen, til de grader at Habermas er blitt en slags husfilosof i avisa.
«EU kan bare oppnå geopolitisk selvstendighet gjennom kollektiv handlingsevne, også når det gjelder bruk av militær makt. Dette stiller riktignok den tyske regjeringen overfor en helt ny oppgave. Den vil da måtte krysse en politisk terskel for europeisk integrasjon som den tyske regjeringen under Schäuble og Merkel møysommelig har unngått, for ikke å snakke om koalisjonsregjeringens ignoranse og manglende innsats når det gjelder Europa – og dette sett i lys av vår nabo Frankrikes langsiktige anstrengelser!»
Habermas bruker faren for gjenoppståelse av en tysk militarisme for å gå inn for en EU-sentrert opprustning og militarisme.
Imidlertid lokker opprustningsbølgen i øyeblikket helt andre toner fram. Og disse tonene kommer ikke bare fra de sedvanlige mistenkte, som feirer den historisk for lengst overvunne nasjonalismen som en tidløs dyd. De lyder også fra politikere som vil revitalisere en yngre generasjon, som har gode grunner for sin postheroisme, ved å gjeninnføre verneplikten. Og dette midt i land som av gode grunner nesten alle for lengst har avskaffet eller oppløst den allmenne verneplikten. Denne avskaffelsen av verneplikten gjenspeiler en verdenshistorisk læreprosess, nemlig innsiktene som steg opp fra slagmarkene og kjellerne fra andre verdenskrig, at denne morderiske formen for voldsutøvelse er uverdig for mennesket – selv om det enn så lenge er siste utvei for å løse internasjonale konflikter og nok bare kan avskaffes politisk steg for steg. Når den tyske regjeringen nå setter i gang en gjenopprustning av landet uten sidestykke, skremmer det meg at støtten den får fra visse kretser, tankeløst eller til og med eksplisitt, har som mål å gjenopplive en militær mentalitet vi med rette trodde var overvunnet.
De politiske grunnene jeg har nevnt for å rettferdiggjøre en styrking av EU som en felles militær avskrekkingsmakt kan jeg bare forsvare med det forbehold at tilsvarende videre skritt blir tatt i europeisk integrasjon. For å begrunne dette forbeholdet burde det være tilstrekkelig med denne ene tanken, som den gamle forbundsrepublikken ble bygd på:
Hva skulle det bli av et Europa, om den folkerikeste og økonomisk ledende stat i dets midte skulle bli en militærmakt som langt overgår alle nabolandene, uten å være konstitusjonelt bundet av en avtale om en felles europeisk forsvars- og utenrikspolitikk basert på flertallsavgjørelser?
Så motvekta mot en tysk militarisme skal altså bli en EU-stat med egen hær. I stedet for tysk opprustning skal vi få EU-opprustning. Er det slik den nye EU-vennlige politikken skal selges overfor ei totalt desorientert venstreside?
