oss 150 kroner!
I et innlegg om våpenindustriens fryktproduksjon tar Svein Gustav Wilhelmsen til orde for å koble seg av skjermene. Ironisk nok er dette hva de største fryktprodusentene ønsker at folk, som er kritiske til de offisielle narrativ, skal gjøre. De ønsker at kritikere skal trekke seg unna, slik at de uimotsagt kan spre sine budskap.
Ønsket om passive kritiere er selvsagt ikke begrensett til våpenindustrien, som Wilhelmsen etter min mening overdriver betydningen av. For det er neppe en europeisk våpenindustri, som knapt finnes, eller den amerikanske, som EU ønsker å kjøpe mindre av, som er drivkraften bak fortellingen om at Europa nå må ruste opp. Det er mer rimelig å tro at denne først og fremst er motivert av politikere og folk i mediene, som har investert stort i en forfeilet ukraina-politikk. Folks frykt for Russland må derfor opprettholdes, slik at redaktører, statsministere og andre toppolitikere slipper å stå til rette for politikken de har fremmet i 3 år.
Ikke systemet, men en desperat snakkeklasse
Spørsmålet om motivasjonen bak rustningspolitikken kan virke uvesentlig, men med nærmere betraktning ser man at det er avgjørende. For i likhet med den økonomiske krisen som lockdownpolitikken skapte, så er ikke rustningspolitikken et resultat av det kapitalistiske systemet men et politisk valg. Eller rettere sagt: et politisk ønske, all den tid opprustningen hverken er vedtatt eller gjennomført enda.
For pessimistisk
Det er i alles interesse at folk som har overskudd til det motarbeider denne rustningspolitikken og frykten, som den både nærer av og fører med seg. Av den grunn har det lite for seg å klage, som Wilhelmsen, over at folk flest kjøper fortellingene de blir servert. Man må heller ha fokus på å motarbeide fortellingene og jobbe for at folk skifter oppfatning, noe som også er i ferd med å skje i forbindelse med ukraina-konflikten.
Teknologien gir ikke bare den rådende makten mulighet til å manipulere folk. Den gjør det også langt lettere for folk å nå ut med alternative budskap, ved å undergrave de etablerte medienes monopol. Teknologien gjør det lettere å starte alternative medier, som steigan.no som igjen påvirker hovedstrømmen.
Rustningspolitikken må bekjempes
Om man skrur ut kontakten og kobler seg av, vil man dog ikke lengre kunne nå ut til de som kjøper fortellingene om russiske farer, som gjør at vi må ruste opp. En frakobling av kritiske røster vil derfor gjøre det langt lettere å gjennomføre en opprustningspolitikk, som vil øke i omfang i takt med fraværet av kritikk. En slik politikk vil igjen medføre økte skatter og priser på varer, i tillegg til reduserte velferdstilbud. Med andre ord vil den føre til en reduksjon i materiell velstand som man ikke kan verne seg mot ved å skru av skjermen.
Det finnes selvsagt mange andre gode grunner til å kutte ned på skjermtiden. Men det finnes få gode grunner til ikke aktivt å motarbeide den autoritære utviklingen, som den foreslåtte militær opprustningen er en del av. Om man arbeider gjennom mediene eller forsøker å påvirke folk i omgangskretsen er sekundært. Det sentrale er at man forstår sin avhengighet av omverdenen og ikke henfaller til individualistiske løsninger.
Virkeligheten er felles
Man tar ikke tilbake virkeligheten ved å stenge den ute, men ved å ta aktivt del i formingen av den. Motsatt den passive forbruker, som begrenser seg til å velge eller velge bort det hen blir servert. For enkeltindividet kan ikke velge bort samfunnsutviklingen på samme måte som det skifter kanal. Derfor må man aktivt og kollektivt bekjempe den autoritære utviklingen.
