oss 150 kroner!
Når jeg kommer nedover mot Rhône-dalen tenker jeg alltid på valget. De lange, seige bakkene i Jurafjellene er tunge for både bil og sjåfør. Med en skipsmaskin på over 20 tonn svetter jeg meg nedover mot Valencia. Synd man ikke får inn P-2. Ikke for det, det kan være noe morro på P-1 også.
Klassekampen 12. februar 1988
I disse traktene har jeg faktisk fulgt de to siste valgvakene. For to år sida var jeg på vei ned til Marseilles med et lass frosne reker, av den oppskrytte «Seafood from Norway»-typen, som alle veit er russerreker, kommet ned på russisk tråler, men blitt pilla på norsk fabrikk. Med det lasset kjørte jeg samme vei som nå. Tyskland nesten til Basel i Sveits, inn i Frankrike over Mulhouse-grensa, og så Jurafjellene til Lyon.
Under 87-valget var jeg på vei fra Paris til Brindisi i Syd-Italia, tom. Det er mange mil det, når en ikke har fem øre for tomkjøring. Man kan altså nesten si det er en tradisjon for meg å høre valgsendingene på P-1 i Rhône-dalen. Under stortingsvalget i 1985 lå det telex fra sjefen da jeg kom til frysehuset i Marseille om morgenen: «Det blei uavgjort, med Carl I Hagen på vippen». Jeg sendte telex tilbake: «Veit jeg vel, tror du jeg sover på jobben?»
Denne ganga var det verre. 10 til 20 prosent til den organiserte egoismen ved hver jævla valgkrets, det var ille, men sjølve radioprogrammet var enda dårligere. Den mannlige programlederen hadde tydeligvis fått seg en sånn dataskjerm som er så populær overalt i våre dager, og den satt han og kommenterte i forhold til. OK det, jeg har ingen ting imot framskritt, bare det staves riktig. Men gubben klarte ikke å bruke det. Derfor ble alle kommentarene øøøøøøøøøhh, nå skal vi se aaaaaaaahh, jo her kommer noen tall…. Forferdelig. Før han var halvveis i et resonnement hadde lytterne forstått poenget.
Jeg holdt ut til kvart over tre på natta. Da gav jeg faen i valget, programmet og verden forøvrig. Jeg hadde passert Avallon, og svingte inn på første parkeringsplass, trakk for gardinene, og tok kvelden. Det eneste forsonlige trekket ved heile programmet hadde vært musikkinnslaga og noen nye stemmer til RV her og der.
Like mens jeg hadde fått av meg buksa og skulle til å krype under, så skifta programmet fullstendig karakter – for ei stund. For ut av bilstereoen, innstilt på 1314, Kvitsøysenderen, kom Vømmøl Spelmannslag med en melodi jeg har ikke har hørt siden de harde søttiåra:
"Det e kapitalismen sitt vesen, å stikk kjeppa i eget hjul å skylde på ein pakistaner, ein jøde, eller nån som e gul".
Dette er jo Carl I. Hagen, naken fra livet og ned. Der sitter det altså en luring nedi kjelleren i NRK, Norge, flere hundre mil unna, som frekt og freidig og midt på natta, når alle de andre sover, ser TV eller er opptatt med «objektive» kommentarer som virkelig er til å sovne av, oppsummerer heile valget på egen hånd. Det må være dette som het infiltrasjon i de samme 70-åra. Humøret steig, i visshet om at verdens framtid er lys, tross alt.
Så du som hadde ansvaret for musikken denne kvelden, dette er til deg. Hvis du fikk mye kjeft dagen etter, det gjør ingenting, du spredde lys og glede i en for landet trist stund, og du hjalp i alle fall en trailersjåfør til å sovne med et råflir om leppene. For hør på denne slutten:
"Velger du klasse å kjemp' for?
Eller tenker du meir på din stil?
Står du stø ved din røde fane?
Eller tusler du rundt i tvil?"
Det varmer virkelig et gammelt sekteristhjerte.
