oss 150 kroner!
En ny bok avslører i hvilken grad USA og NATO alltid har sett på Europa som en slagmark for konflikten med Russland, selv på bekostning av Europas fullstendige ødeleggelse.
En anmeldelse av den siste boka av den tyske propagandaforskeren Jonas Tögel, Kriegsspiele – Wie NATO und Pentagon die Zerstörung Europas simulieren («Krigsspill – Hvordan NATO og Pentagon simulerer ødeleggelsen av Europa»), som gir et opplysende innblikk i NATOs militære planlegging og strategier for en mulig krig med Russland.
Gjesteinnlegg av Maike Gosch publisert i det tyske magasinet NachDenkSeiten.
Alle i Tyskland snakker for tiden om krig, men vi vet svært lite om de konkrete konsekvensene, det mulige forløpet og omfanget av en slik mulig krig i og rundt Europa.
«Bunkers-Apps» utvikles, sykehus øver på „Triage“ som de gjorde under Covid-19-pandemien, og etablerte politiske partier konkurrerer om å overgå hverandre med krav om våpenleveranser til Ukraina og en økning av Tysklands forsvarsbudsjett. De tyske væpnede styrkene tapetserer byer med annonser som tar sikte på å rekruttere unge menn. Til tross for Donald Trumps løfte om raskt å avslutte krigen i Ukraina dersom han tiltrådte, fortsetter Tyskland å være i høy beredskap for krig. «Zeitenwende» (vendepunktet) proklamert av Olaf Scholz våren 2022, ser ut til å bli en realitet.
Men det er en interessant dualitet her: På den ene siden blir faren fra Russland og den mulige eskaleringen av krigen gjentatte ganger understreket for å rettferdiggjøre våpenleveranser til Ukraina og oppbygging av militæret. Denne trusselen blir tatt svært alvorlig av vår regjering og media. På den annen side blir ethvert forsøk på å deeskalere situasjonen, ethvert seriøst diplomatisk initiativ og ethvert forsøk på å forstå de grunnleggende årsakene til krigen, møtt med en glød som minner om scenene i Thomas Vinterbergs 1990-tallsfilm The Celebration, der en sønn prøver å konfrontere familien sin om farens seksuelle overgrep, bare for å bli brakt til taushet med økende sinne og vold.
Det er en naturlig og forståelig impuls for de av oss som fortsatt tar til orde for fred å avfeie mange av disse utviklingene og budskapene som propaganda, som tar sikte på å fylle lommene på det militærindustrielle komplekset og samle støtte for NATO-medlemskap og utvidelse (et fenomen Noam Chomsky refererer til som «produksjon av samtykke»). Dette betyr imidlertid ikke å ignorere farene ved spillet som spilles av tyske og europeiske politikere.
Jonas Tögels nye bok, War Games – How NATO and the Pentagon Simulate the Destruction of Europe, fyller et betydelig tomrom i den offentlige diskursen. Forfatteren gir en innsiktsfull oversikt over militær planlegging og strategier i Europa, samtidig som han lidenskapelig tar til orde for fred.
Jonas Tögel, en amerikanist og propagandaforsker, har en doktorgrad om myk makt og motivasjon og jobber som forskningsassistent ved Institutt for psykologi, ved Universitetet i Regensburg. Hans forskningsfokus inkluderer myke maktteknikker, nudging* og propaganda. Han er også forfatter av bestselgeren Kognitive Kriegsführung («Kognitiv krigføring», 2023), som tok for seg de ofte oversette propagandaaktivitetene utført av vestlige regjeringer og etterretningsbyråer.
*(Nudge-teori er et konsept innen atferdsøkonomi, politisk teori og atferdsvitenskap, som foreslår positiv forsterkning og indirekte forslag som måter å påvirke atferden og beslutningstakingen til grupper eller individer. Nudging tar sikte på å «forsiktig dytte eller berøre» noen i en bestemt retning, uten å ta bort handlefriheten til å velge. Den er basert på ideen om at folk kan bli dyttet til å ta det riktige valget, uten å tvinge dem eller begrense deres valgfrihet. Kilde: Wikipedia.org. O.a.)
Jeg ventet spent på hans siste arbeid, og ble først overrasket over at Tögel ikke begynner med NATO-propaganda, men med en oversikt over militære øvelser og krigsscenarier som involverer en konflikt mellom Vesten og Russland. Hvor relevant er det å fordype seg i militærhistorie, noen ganger tilbake til 1900-tallet? Verden beveger seg så fort, og situasjonen i Ukraina og Europa er i konstant endring. Kanskje vil trusselen om krig ha forsvunnet innen neste måned, spesielt hvis Trump skulle ri inn på en hvit hest og trylle frem en fredsavtale.
Men etter bare noen få sider hadde Tögel overbevist meg. Han starter med «Heartland Theory», foreslått av geografen Halford John Mackinder i 1904. Denne teorien, kjent for mange lesere, postulerer at den enorme og ressursrike landmassen i Eurasia er det store omdreiningspunktet eller «hjertelandet» i global politikk. Å kontrollere dette området, hevdet Mackinder, betydde å kontrollere verden.
Tre punkter Mackinder tok opp er fortsatt slående relevante:
- Han understreket den sentrale strategiske betydningen av denne regionen for global politikk, og sammenlignet den med Tysklands rolle i Europa.
- Han advarte mot kinesisk kontroll over hjertelandet, og beskrev det resulterende imperiet som en «gul fare som truer verdens frihet». Tögel fremhever med rette hvordan denne fremmedfiendtlige fortellingen fortsetter å forme vestlig geopolitisk diskurs i dag.
- Han advarte mot en mulig allianse mellom Russland og Tyskland, og anså det som en av de alvorligste truslene mot global stabilitet.
Tögel knytter disse historiske perspektivene til samtidens geopolitikk, og demonstrerer deres relevans. For eksempel, i 2015 uttalte George Friedman, grunnlegger av tenketanken Stratfor:
Den overordnede interessen til USA, som vi har kjempet kriger for i århundrer – den første, andre og kalde krigen – har vært forholdet mellom Tyskland og Russland, fordi forent der, er de den eneste kraften som kan true oss. Og vi må sørge for at det ikke skjer.
Så du kan se at det Jonas Tögel har gravd frem her kaster et veldig interessant lys over aktuelle hendelser. I denne sammenhengen blir det ofte reist anklager om at dette er (enten) «høyreekstreme» eller pro-russiske narrativ (dvs. at USA ønsker å forhindre Russland og Tyskland fra å slå seg sammen). Men for å være mer nøyaktig, bør man snakke om anglo-amerikanske fortellinger, som Tögel viser.
Nå, de siste årene har det vært noen få bøker om geopolitikk som tar for seg temaet «heartland»-teorien, men det var bare introduksjonen til boken.
Den fortsetter med en oversikt og analyse av Vestens og NATOs militære planleggingsspill under Den kalde krigen. Nå skulle man tro at dette hovedsakelig ville være av interesse for militærhistorikere, men også her er det mye spennende informasjon og aspekter, som jeg i det minste, ennå ikke var klar over, og som kaster et sterkt lys over den nåværende situasjonen når det gjelder geopolitikk og militærstrategi i Europa og selvfølgelig også her i Tyskland. For eksempel hadde jeg aldri hørt om den britiske planen fra 22. mai 1945 (!) om å starte et massivt overraskelsesangrep på Russland og å gjennomføre det med tyske soldater, som ville bli tatt fra krigsfangeleirene, der de allierte hadde satt dem, og tvinge til å kjempe igjen.
Planen fortsatte med en plan fra amerikanerne, også fra 1945, som inkluderte å slippe atombomber over 20 russiske byer. Den neste planen fra 1949 økte dette til atombomber mot 200 mål i Russland, og i 1957 var det allerede planlagt atombomber mot 3.261 mål.
Tögel beskriver også grunnleggelsen av NATO og Tysklands rolle i den, og også her får vi vite sjokkerende og sjelden hørte ting. For eksempel, i et av NATOs første krigsspill (Operasjon «Carte Blanche», 1955) med det nye medlemmet, Forbundsrepublikken Tyskland, som håpet at å bli medlem ville gi sikkerhet og beskyttelse fra sin transatlantiske storebror, ble det utarbeidet et scenario der 168 atombomber skulle slippes på tysk territorium, en slagmark mellom Sovjetunionen og NATO, og (et lavt estimat) 1,7 millioner tyskere ville bli drept og 3,5 millioner skadet. Så mye for beskyttelse. Det sender frysninger nedover ryggraden når du får vite hvor ufølsomt den transatlantiske partneren kalkulerte den nesten fullstendige ødeleggelsen av Tyskland og den grusomme døden til millioner av tyskere.
I disse passasjene – og de om de tilsvarende simuleringene og øvelsene i senere år, så vel som de politiske debattene om dem – blir det også klart hvor mye USA ser på Europa som en slagmark for sin konflikt med Russland (eller på den tiden Sovjetunionen og Warszawapakten). Akkurat som i Ukraina i dag, bør andre lide for dem og dø for verdensimperiets geopolitiske maktkamper.
Det som er spesielt spennende med Tögels beskrivelse av disse hendelsene og simuleringene, er holdningen til politikerne på den tiden, og også rapporteringen og kommentarene fra mediene (som Spiegel), som på den tiden var mye mer kritiske til den amerikanske strategien og dens beslutninger og diskuterte mye mer åpent hvilke negative konsekvenser disse ville ha for Tyskland.
Som kontrast blir det nok en gang klart hvor ensartet rapporteringen og holdningen til de fleste politiske partier har blitt i spørsmål om tyske militære og geopolitiske interessers underordning til USAs og det USA-ledede NATOs, og at kritiske røster i dette anliggendet bare kommer fra de angivelig «ekstreme» utkantene av diskursen.
Tögel beskriver også lignende planer fra Sovjetunionen og Warszawapakten, for eksempel simuleringsspillet «Seven Days to the Rhine» fra 1964, som ble offentliggjort av den polske regjeringen i 2005. I dette simuleringsspillet forsvarer Warszawapakten seg mot et overraskende NATO-angrep på Øst-Europa, med utbredt bruk av atomvåpen mot mål i Vest-Europa, etterfulgt av en storstilt bakkeoffensiv. Beskrivelsen av militærøvelsene avsluttes med den siste NATO-øvelsen, «Steadfast Defender», som fant sted i 2024, men som Tögel dessverre ikke kan gi mye detaljert informasjon om, da den er klassifisert.
I siste del av boken oppsummerer Tögel den aktuelle debatten om krig og fred i Tyskland og gir viktig informasjon om fortellingene og kommunikasjonsstrategiene som spiller en rolle her. Han viser også hvor overraskende marginale og ineffektive menneskene i Tyskland som tar til orde for fred og diplomati for tiden er, og prøver å finne forklaringer på dette.
Boken avsluttes med en velbegrunnet og absolutt dyptfølt oppfordring til bevissthetsendring og til handling for en fredelig løsning i «hjertelandet».
Til tross for den detaljerte presentasjonen og den grundige undersøkelsen, og til tross for det svært deprimerende emnet, er boken overraskende lettlest og underholdende, takket være Tögels klare stil og klare tankegang. Samlet sett prøver han åpenbart å presentere de ulike synspunktene på en balansert og objektiv måte og inntar ikke et «russisk» synspunkt – selv om det absolutt ikke vil stoppe noen fra å anklage ham for det, siden vi lever i en ny McCarthy-æra.
Samlet sett er den korte boken (96 sider) en interessant og verdifull samling av historisk informasjon, så vel som aktuelle analyser som bringer mange ting inn i offentlig bevissthet, som ytterligere kan skjerpe vårt syn på den uansvarlige og misforståtte eskaleringen i vår tid og forhåpentligvis vil føre til en styrking av fredsbevegelsen i Tyskland.
Denne bokmeldinga er hentet fra Thomas Fazis Substack, først publisert i NachDenkSeiten:
How NATO and the Pentagon simulate the destruction of Europe
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
