oss 150 kroner!
Martin Bech Holte har skrevet en bok om Norge. Bokens hovedpoeng er at det norske folk har mistet initiativet og blitt en gjeng med latsabber som snylter på en oljerik velferdsstat. Det er samfunnet sett fra McKinsey perspektivet, som har fått kapitaleierne og deres klakører i Civita og andre steder til å juble. Sett fra det arbeidende folkets perspektiv ser virkeligheten annerledes ut.
Det arbeidende folket må arbeide for å tjene pengene sine, mens kapitaleierne er den gjengen i samfunnet som vil tjene penger de ikke har arbeidet for. De vil tjene penger gjennom å eie kapital, og når de ikke lenger klarer å forbedre produktivitet må de tjene pengene gjennom å forsyne seg fra andre. Det gjør de både direkte fra de som arbeider, og indirekte gjennom å tilegne seg fellesskapets (les statens) penger. Denne ideen, å tjene penger uten å arbeide for dem, har kapitaleierne spredd som et virus i samfunnet, fra studenten som spekulerer med studielånet på børsen til småspareren som mister pengene sine etter å ha investert i et idiotisk prosjekt.
Hvilken fortelling er det Holte presenterer som får kapitaleierne til å nikke vennlig, først til høyre så til venstre. På overflaten er det en fortelling om Norges utvikling fra 1905 til 2013 på en kronglete vei til et økonomisk mirakel. Så fortsetter fortellingen om en nedtur fra 2013 til i dag, for så å komme med noen anbefalinger om hvordan det egentlig burde vært, og om veien videre. Det er overflaten, men la oss se litt under denne.
Å lese Holte om veien til det økonomiske mirakelet er som et gjensyn med Ayn Rand (1905-1982). Ayn Rands store tanke var at det var gründere og entreprenører som forandret verden til det bedre. Holte er, som Høyre og Erna Solberg, manisk opptatt av gründere og entreprenører. Det er de private gründerne som skal forandre Norge til en ny storhetstid. Den virkelige fortellingen om gründere i Norge er imidlertid som før. Ifølge tabell 08194 fra SSB har 97% av selskap etablert i Norge etter 2003, en størrelse på 4 ansatte eller mindre. Av disse er rundt 80% uten ansatte i det hele tatt, og de med 1-4 ansatte er som regel etablert i arbeidsintensive næringer som restaurant, underholdning mv. Hvis man ser på selskap etablert med over 100 ansatte er det 6 selskap fra 2003 til 2024. Alle vet jo at private ikke bruker penger på gründervirksomhet, de setter pengene i formueskapital for å leve som rentenister. Bankene bidrar til dette, fordi de krever sikkerhet for lån, noe gründere ikke kan gi, men fast eiendom kan gi det. Gründere utenfor arbeidsintensive næringer i Norge, har tradisjonelt vært finansiert av staten. Privat gründervirksomhet har ikke spilt noen stor rolle i norsk næringsliv i nyere tid.
Ayn Rand hentet sine ideer fra en periode hvor den vestlige kapitalistiske verden var preget av industrialisering. Industrialiseringen medførte enorme forbedringer i produktiviteten, og skapte fortjenester som var store nok både til bedre lønninger for det arbeidende folket, store fortjenester til kapitaleierne og midler til videre investeringer. Holte derimot henter sine ideer fra en tid uten vesentlige forbedringer, hvor kapitaleierne i stadig økende grad henter sine fortjenester fra direkte og indirekte omfordeling fra det arbeidende folket. Direkte omfordeling fra det arbeidende folket gjennom prisøkninger og forverring av lønns- og arbeidsvilkår, indirekte omfordeling fra det arbeidende folket gjennom å loppe staten for penger gjennom kapitaleiernes versjon av det grønne skiftet eller militær produksjon.
Holte har en ide til felles med Trumps MAGA bevegelse som stadig repeteres. Norge må tilbake til industrialiseringsfasen, hvor produksjonskapitalen satt i førersetet og forbedringene var store. Problemet både for Trump og Holte, er at mens de satt i tenkeboksen og klekket ut sine ideer, har den samlede vareøkonomien, fra råvareutvinning, gjennom produksjon og transport til salg i USA (både regnet som sysselsatte og BNP) falt fra 55% i 1970 til 35% i 2019. En utvikling, som med litt forskjellige tall, har den samme retningen i hele den vestlige kapitalistiske verden. Det som har økt er tjenesteproduksjonen, særlig innenfor finans og kapitalforvaltning. En forbedring i vareøkonomien får derfor mindre betydning i dag, når vareøkonomien utgjør en mindre andel av samfunnet enn tidligere. Forbedring innen tjenesteproduksjonen går i gjennomsnitt langsommere enn i vareproduksjonen. Hverken Trump eller Holte får gjort noe med at produktivitetsveksten faller, selv om begge drømmer om en ny industrialiseringstid. BNP viser et et fortegnet bilde av produktivitetsveksten men trenden i den vestlige kapitalistiske verden er klar:
Holte bruker en del tid på endringen som skjedde i den vestlige kapitalismen på 1970 og 1980-tallet. I Norge kom endringene på 1980 tallet. Holte er veldig begeistret for denne endringen, som i Norge ble ledet av Arbeiderpartiet. Holte mener at staten spilte en for stor rolle i Norge i etterkrigstiden, og at det førte til de økonomiske problemene som utviklet seg i Norge utover 1970-tallet. De politiske endringene som skjedde i Norge på 1980-tallet, betrakter han som at markedet fikk erstatte statsstyre. Nå er det sånn at den samme utviklingen som skjedde i Norge, utspilte seg i alle de vestlige kapitalistiske landene, uavhengig av hvor stor eller liten rolle staten hadde i etterkrigstiden, så Holtes forklaring er neppe særlig god. Et annet syn på det som skjedde, er at det penge- og kredittsystemet som virket i etterkrigstiden, var basert på at pengemengden i et land ble begrenset av resultatene i realøkonomien. Pengemengden skulle ikke øke mer enn det fortjenesten i de ulike selskapene i landet ga rom for.
Gullstandarden hadde vært verktøyet for å oppnå det. Etter hvert som fortjenestene ble lavere mot 1970-tallet, førte det til at det ble for lite kapital tilgjengelig for alle som mente de hadde gode prosjekter med fortjenestemuligheter. Staten hadde tidligere hatt monopol på pengetrykking og, noe som er det samme, gjeldsmengden i samfunnet. Endringen i den vestlige kapitalismen ble derfor å privatisere pengetrykkingen, via at de private bankene fikk retten til å utstede gjeld. Det er merkelig hvordan borgerlige økonomijournalister ikke klarer å fatte hvilke endringer som har skjedd. I en kommentar i Aftenposten lørdag 25. januar skriver journalist Sigurd Bjørnestad «DNB henter inn mye kapital til seg selv. Innskuddene er ikke nok til å dekke opp bankens utlån.» Det gis inntrykk av at bankens utlån er begrenset av bankens innskudd. Det var nettopp en del av det som skjedde på 80-tallet, at bankene kunne låne bort 10-15 ganger så mye som de hadde i innskudd. Sjekk Basel 1,2 og 3 reglene.
Bankene kunne med et tastetrykk produsere varen sin, kreditt/gjeld, som folk måtte slite og slepe for i årevis for å betale leie (rente) på. Dette var endringen som skjedde på 80-tallet. Endringene i markedet var marginale. Fortjenesten hadde vært lave ii Norge og hele den vestlige kapitalistiske verden på 70-tallet. Det førte til at det var et stort behov for kapital. Når bankene nå kunne låne ut, spratt derfor renta i været opp mot 18%, fordi etterspørselen etter kapital var større enn det bankene kunne produsere på kort tid. Men bankene hadde allikevel utlånsfest, som førte til den skandinaviske bankkrisa helt i begynnelsen av 1990-tallet. Tross den lokale bankkrisa i Norden, førte endringen både til et gradvis økende gjeldsberg og en gradvis fallende rente i alle vestlig kapitalistiske land, deriblant Norge. Når renta traff 0 i 2019 var denne epoken over.
En økende pengemengde må jo føre til inflasjon, og det gjorde den da også i dette tilfellet. Det spesielle med denne epoken var at inflasjonen kom på formueskapitalen og eie av produksjonskapitalen. Aksjer, boliger, næringseiendom, tomter mv. økte kraftig i pris i denne epoken. Forbedringene i produksjonen Holte snakker så varmt om, og som han mener nådde sin topp i 2013 var i virkeligheten pengefortjenester dannet av økningen i pengemengde, som både stimulerte varesirkulasjonen og prisene på eie av kapital. Hvis vi ser på statistikk for forbedring av timeverk, er det ikke mulig å spore Holtes optimum i 2013:
I 2019 når renta 0, og epoken med privatisert pengetrykking når sitt sluttpunkt. I den neste epoken, den vi er i nå, har staten overtatt ansvaret for å sponse kapitaleierne. Epoken stertet med en statlig pengevulkan, som ble skapt av pandemien. Den fortsatte gjennom kapitaleiernes versjon av det grønne skiftet. I kapitaleiernes versjon av det grønne skiftet skal det arbeidende folket puttes inn i et hamsterhjul omkranset av falske kulisser. Kulissene er på plass for å gire opp folkene i hamsterhjulet. I EU trekkes opptak av CO2 i skogen fra i klimaregnskapet. I Norge med mye skog, hvor skogen opptar 37% av det samlede CO2 utslippet, har politikerne bestemt at opptaket ikke skal regnes inn i klimaregnskapet. Så vedtar politikerne å bruke omtrent det som produseres av kraft i Finnmark, 3,6 terrawattimer, til å elektrifisere gassanlegget på Melkøya. Det fører til at gassen som brukes til kraft på Melkøya i dag kan selges til utlandet, og gå ut av det norske klimaregnskapet.
Så kommer høyrøstede MDG politikere og forlanger at EUs energidirektiv innføres, for det ødelegger i alle fall ikke norsk natur, det blir så bra med vindkraft så. At vindkraft på land i løpet av noen få år har tatt like mye plass som alle hyttene i Norge (686m2 fordelt på 470.000 hytter) er vel ikke noe rasering av norsk natur, eller at det går med 50 ganger så mye materiale pr energienhet til vindkraft i forhold til gasskraft så fremtidige søppelberg blir enorme, er fakta MDG ser ut til å blåse i bare de får Norge med i EU. Disse kulissene etableres for at folk skal tråkke så fort de kan i hamsterhjulet.
Så kan staten overrisle kapitaleierne med fellesskapets penger til det grønne skiftet, og ingen protesterer. Et annet område i denne overføringen av penger til kapitaleierne som begynner å bli skikkelig stort, er militærproduksjonen. I USA og i EU (via Draghi-rapporten) har også digitalisering blitt trukket inn i denne karusellen for sponsing av kapitaleiere. Man skulle jo tro at digitaliseringsbransjen var i stand til å skape et overskudd og klare seg selv, men sånn fungerer det ikke lenger. Gjennom perioden med privatisert bankfinansiering ble det mer og mer sånn at bankene finansiert prosjekter med mulige overskudd. Så nå er det mulig overskudd i framtiden som skaper jubel og handel på børsen. Å dokumentere et mulig overskudd er ikke helt enkelt, det er mye greiere å prate fram et mulig overskudd. Det er taktikken Tek-milliardærene i USA er det grelleste eksempelet på. De «hyper» KI og annet de driver med for å få alle til å tro på gigaoverskudd i framtiden. Det er visstnok selve menneskets framtid det handler om. Denne limpinnen får de både investorer og politikere til å gå på, og så investerer investorene og staten sponser med fellesskapets penger og aksjekursene går til himmels og folkene bak blir milliardærer.
Midt oppe i dette pengeregnet over kapitaleierne, klager Holte på forholdene i Norge. Hans tese er at i Norge har staten gjennom oljefondet blitt altfor rik. Staten tar for mye penger ut av oljefondet og sløser ut til uverdige formål. Det har medført at nordmenn har blitt en befolkning av latsabber som har mistet initiativet og blitt avhengig av velferdsstaten. Hvis vi ser på hva som faktisk er tatt ut av oljefondet t.o.m. 2024 er summen ifølge finansdepartementets Melding til Stortinget nr 1 (2024-2025) 5098,2 milliarder regnet i 2025 kroner. Det som brukes av oljepenger kalles i finansdepartementets språk for: Strukturelt oljekorrigert budsjettunderskudd. BNP for 4. kvartal 2024 er ikke ferdig avregnet ennå, men BNP for året 2024 ligger an til å bli rundt 5080 milliarder kroner. Det betyr at et samlet uttak fra oljefondet utgjør 100% av BNP i 2024. Norge har for det samme året 2024 en offentlig gjeld på 42,15% av BNP. Til sammen utgjør da gjeld og uttak fra oljefondet 142,15% av BNP i året 2024. Hvis vi holder oss til Trumpistan (USA), utgjør den offentlige gjelden 124,35% av BNP. Holte benytter trikset med ensidig å se på bruk av oljepenger, uten å sette det i sammenheng med hvordan andre land må erstatte oljepenger med gjeld.
Holte flytter ideene om at gründerne og entreprenørene er de som skaper verden, videre over i sine tanker om hva som er en rettferdig fordeling av det som produseres i samfunnet. Han slutter seg til kapitaleiernes sorgfulle saga om det forferdelige skattenivået i Norge. Han prøver å sette leseren i den rette stemningen med om å fortelle anekdoter om en periode med forferdelige tilstander i Sverige, hvor forfattere og gründere måtte betale 102% av inntekten sin i skatt. Er det rart kapitaleiere flykter til Sveits fra Norge når det er sånn? Norge blir sittende igjen uten de initiativrike gründerne og tappes for privat kapital. Hans konklusjon er som Høyres og kapitaleiernes, her må noe gjøres med fordelingen mellom privat og offentlig, de private kapitaleierne må få en større del av inntektene, og det offentlige en mindre del. Virkemiddelet til det må være å redusere skattebyrden til de rikeste.
Det arbeidende folket ser vel ingen grunn til at de rikeste i landet ikke skal betale den samme prosentandelen i skatt som de selv gjør. SSB satt noen av sine forskere (Aaberge, Modalsli og Vestad) til å undersøke dette. De fant at en person med helt gjennomsnittlig inntekt betalte 22% i skatt, mens de som hadde best lønn betalte opp mot 35% i skatt. Kapitaleiere derimot betaler reelt sett bare et sted mellom 10 og 20% i skatt av inntekten sin. Type skatt, hull i skattelovgivningen, prosentberegning av de ulike typene osv. overlater jeg til eksperter på den slags, men det må etter min mening være et mål at kapitaleierne betaler like mye som de med best lønn, dvs. over 35% i skatt av sine inntekter. Det er langt fram dit.
Men Holte og kapitaleierne synes 10-20%er så mye at det fører til at gründerne og andre rike med initiativ tvinges ut av landet. For Holte er alle rike; smarte, arbeidsomme, initiativrike og de som forbedrer Norge, nettopp slik kapitaleierne ynder å framstille seg selv. Nå er det imidlertid sånn at kapitaleierne i Norge hører til i minst 3 segmenter; produksjonskapital, formueskapital og finanskapital. Folk i de to siste gruppene kan vi si er rentenister, de høster bare inn penger med omfordeling fra det arbeidende folket. Hvis vi ser på de folkene som reiser til Sveits er det typer som Tord Kolstad og Geir Hove, folk med formuer basert på fast eiendom. Andre, typer som Svein Støle har tjent pengene sine som fordyrende mellomledd i finansbransjen. Det er unntaksvis folk som Røkke, med bakgrunn fra produksjonskapitalen. Det store flertallet av rikingene som løper fra skatten sin er hverken gründere eller entreprenører som Holte framstiller det, de er rentenister.
Et av Holtes største poenger er at staten har blitt altfor stor og rik, og at den ledes av sløsete politikere uten visjoner. Det er det han kaller dag 2 (forbruk) lederskap, i stedet for dag 1 (produksjon) lederskap. Dette lederskapet fører til feil incentiver i samfunnet. Det fører til at det arbeidende folket blir noen latsabber avhengig av velferdsstaten, og at de initiativrike og smarte reiser ut av landet. Hvis vi ser på IMF sitt kart over andelen offentlige utgifter for de forskjellige land i verden, er ikke Norge den verstingen Holte vil ha det til:
Holtes oppskrift er igjen som Høyres og kapitaleiernes, det må privatiseres. Det de egentlig vil er å privatisere fortjenestene, privatisering av produksjonen er nærmest en bieffekt for å få det til. NHO for eksempel er for privatisering, men i sin strategi Neste Trekk som de lanserte i 2020 ramser de opp 121 kulepunkter som krevde handling. Det typiske er at samtlige 121 kulepunkter krevde handling av staten, ingen av NHO’ egne medlemmer. USA har verdens dyreste og minst produktive helsesystem, og også det mest privatiserte. Er det dit Holte vil? Privatisering er i mange tilfeller negativt for resultatet. Stordriftsfordeler opphører, økende byråkratisering med store innkjøpsorganisasjoner – særlig i staten, økende tilgang for markedsmanipulasjoner osv. Det må være bedre å finne den organisasjonsmodellen som gir best mulig resultat i hvert enkelt tilfelle, enn å ha privatisering som ufeilbarlig ideologi.
Holte skriver i sin avslutning av boka: «På lang sikt vil flertallet av mennesker komme bedre ut av å leve i et dag-1 (produksjon) samfunn.» Som MAGA (Make America great again) drømmer han seg tilbake til det han mener var et samfunn med fokus på produksjon og forbedring av produktiviteten. For å komme dit mener han fortjenesten i samfunnet må privatiseres mer enn i dag, så de rette incentivene spres i samfunnet. Det er det samme ideologiske bildet som Høyre og kapitaleierne strør om seg med. Virkeligheten er at fortjenesten i samfunnet som følge av forbedringer av produktivitet, ble for liten til å dekke nødvendige fortjenestebehov allerede på 1970-tallet. Ved hjelp av å privatisere kontrollen over pengemengden og pengetrykking opprettholdt man fortjenesten fram til den nådde sitt sluttpunkt i 2020. Da måtte fortjenesten opprettholdes ved hjelp av direkte og indirekte omfordeling fra det arbeidende folket til kapitaleierne.
Perioden med fortjeneste skapt av pengetrykking, har i ført til et eksplosjonsartet utbrudd av det ideologiske viruset som kommer fra kapitaleierne, hvor det å tjene penger uten å arbeide for dem, men ved å eie en aller annen form for kapital er det største av alt. Klarer du å tjene penger uten å arbeide for dem, er du smart vellykket, suksessfylt osv. Det viruset, kan som Holte har observert, føre til at noen blir latsabber, men kanskje enda mer til at mange jobber med sisyfosarbeid som aldri kan lykkes.
