oss 150 kroner!
Mediedekninga i Norge av presidentinnsettelsen i USA har vært preget av den store frustrasjonen skravleklassen opplever etter at de har mistet sin trygge parktante i Det hvite hus. Og som vanlig er de mer opptatt av person og estetikk enn politikk. Det er «narsissisten på Capitol Hill» og høyrearmen til Elon Musk.
En slik vinkling preger også kommentaren til redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen. I artikkelen Mørkets fyrste 22. januar skriver han:
«Mogulenes knefall for narsissisten på Capitol Hill var et ydmykende og vanærende varsel om hva vi har i vente».
«Det er den nedadstigende supermaktas siste halvfascistiske krampetrekninger, med en imperator som elsker å se undersåttene krype for seg».
Det er Donald Trumps psykologi og preferanser som er forklaringsmodellen. Og det holder ikke når man skal analysere hva som skjer i verdens eneste, om enn noe reduserte, supermakt.
Men Braanens frustrasjon er ikke verre enn at han sneier innom et poeng:
«Der de før var kritikere av Trump, har de ledende tekmilliardærene fra Facebook, X, Google, Apple og Amazon – Mark Zuckerberg, Elon Musk, Sundar Pichai, Tim Cook og Jeff Bezos – nå sluttet rekkene om den nye herskeren».
(Tror Braanen at en president i USA virkelig er «herskeren»? Har ikke årene med en dement president avslørt at det er krefter som holder grepet om makta i USA, sjøl om presidenten skulle være en grønnsak?)
Her burde Braanen ha fortsatt tankegangen. For de folkene han ramser opp tilhører herskerklassen i USA. Og hvorfor samler herskerklassen i USA seg nå om Donald Trump når de før samlet seg om det umulige paret Biden og Harris?
USA er i sin djupeste krise noensinne og posisjonen deres er i stor fare
USA er en koloss på leirføtter, har vi sagt i noen tiår, og nå er det blitt sant. USA råtner opp innenfra og utenfra. Det er lenge siden USA var «det skinnende huset på høyden», som Hillary Clinton fablet om. Noen få punkter viser dette:
- USA har tapt alle kriger de har satt i gang de siste 30 årene.
- USA taper den skjebnesvangre krigen mot Russland i Ukraina.
- USAs gjeld går rett til himmels og bare rentebetalinga og gjelda koster mer enn militærbudsjettet.
- USA taper den teknologiske og vitenskapelige kampen mot Kina så det suser.
- Korrupsjonen er lammende.
- USA er ikke lenger den fremste industrinasjonan i verden.
- USAs helsevesen koster mye mer enn i alle andre land, men er langt mindre effektivt.
- USA har ikke ressurser til å dekke kostnadene til helsevesen, sosiale utgifter og veteraner.
- USA har i dag de facto en mindre økonomi enn Kina, og avstanden øker raskt.
- Det USA-dominerte økonomiske systemet som ble etablert i 1944 smuldrer opp i møte med de framvoksende nasjonene og BRICS.
- Det grønne skiftet er ikke mulig uten katastrofale samfunnsmessige endringer.
- Woke-ismen har ødelagt utdanningssystemet og forskninga.
- Arbeiderklassen og middelklassen er i djup krise mens de superrike er blitt som gamle dagers føydalfyrster.
- Infrastrukturen råtner på rot.
- Byer i USA ser ut som om de er i den tredje verden.
Hvis herskerklassen i USA skal gjøre seg håp om å beholde USA som supermakt også i mange tiår framover må den gjøre noe med mye av dette.
Make America Great Again, MAGA, er eller oppfattes som å være, et program for å redde USA fra sammenbrudd og sette landet i stand til å fortsette kampen for verdensherredømme, eventuelt med noe mindre ambisjoner enn i dag.
Et annet svar på Braanens spørsmål
Hvorfor har de ledende tekmilliardærene fra Facebook, X, Google, Apple og Amazon – Marx Zuckerberg, Elon Musk, Sundar Pichai, Tim Cook og Jeff Bezos – nå sluttet rekkene om Trump?
Svaret ligger ikke i deres eller Trumps psyke. De samler seg om Trump fordi deres klasseinteresser tilsier det. De mener åpenbart at Trump har et mer realistisk program for å bevare USAs rolle som supermakt, og dermed også deres egen posisjon.
Det som er ydmykende og vanærende er at den tidligere venstresida er blitt så forhekset av sin lojalitet til en fraksjon i den amerikanske herskerklassen at den er ute av stand til å orientere seg i dagens politiske og økonomiske landskap. Venstresida har forlatt en nøktern og materialistisk forståelse av verden til fordel for en kvasi-ideologi der alt foregår i overbygninga og er løsrevet fra den fysiske og materielle verden, en ideologi der du kan postulere at det er så mange kjønn du måtte ønske eller at «det grønne skiftet» kan løse verdens energiproblemer.
Norsk venstreside er langt på vei blitt en underavdeling av Det demokratiske partiet i USA.
Da Hillary Clinton lanserte Women’s March, sluttet venstresida helhjertet opp om det, med amerikanskspråklige paroler og det hele. Da Clinton mistet interessen for dette, forsvant Women’s March like fort som den kom. Da Demokratene ville ha Pride-parader, kom de for fullt her også med USAs og Israels ambassadører i spissen. Da Biden ble nominert på nytt til tross for at han åpenbart var dement, ble han venstresidas kandidat. Da han ble skjøvet til side og erstattet med Kamala Harris, uten at hun var nominert av noen, ble hun venstresidas og Klassekampens kandidat.
Med et så symbiotisk og nesten incestuøst forhold til denne spesielle fraksjonen i den amerikanske herskerklassen, blir det umulig for venstresida i Norge å orientere seg når denne fløya går på et ydmykende nederlag og herskerklassen i USA skifter signalene. De har mistet kart og kompass, og det eneste som står igjen er tomme floskler.
Hvorfor ikke bare analysere det som skjer i USA ut fra klasseinteresser og hvilke økonomiske og strategiske interesser som er i spill?
Bjørgulv Braanen avslutter sin kommentar slik:
Det er den nedadstigende supermaktas siste halvfascistiske krampetrekninger, med en imperator som elsker å se undersåttene krype for seg. Oppgaven for verdens folk og nasjoner – og alle demokratiske krefter – er å bygge en brei koalisjon mot dette brutalistiske regimet.
Hva betyr dette?
Vi ser de skakkjørte politikerne i EU snakke langs disse linjene. Det lyder som et ekko av Klaus Schwab og Ursula von der Leyen på World Economic Forum.
Det finnes en global opposisjon mot USA-imperialismen i det som kalles Det globale sør. Denne opposisjonen er ikke minst organisert i BRICS, men den organiseres også for eksempel i Afrika i Sahel-konføderasjonen av Mali, Niger og Burkina Faso. Vi ser ikke at «venstresida» bryr seg om dette i det hele tatt.
